Optimisten, Pessimisten & Realisten

Tre uker igjen. Og velgerne er juryen.Først skal vi til Hellas.USAs ambassadør Kimberly Guilfoyle har skapt oppmerksomhet med sin måte å introdusere og iscenesette den nye pressesekretæren på. Det er et lite øyeblikk fra Trumps politiske univers – men også et eksempel på hvordan personlige forbindelser, lojalitet og offentlig kommunikasjon flettes sammen.Så til en boklansering som ligger langt nærmere Norge.Journalistene Tore Gjerstad og Gard har arbeidet med en bok om Jeffrey Epsteins norske forbindelser. Vi ser på hva boken undersøker, hvorfor nettverket rundt Epstein fortsatt er relevant, og hvilke spørsmål den reiser om makt, tilgang og ansvar.Det er viktig å skille dokumenterte forbindelser fra påstander om medvirkning til overgrep. Å ha møtt eller hatt kontakt med Epstein er ikke i seg selv bevis for straffbare handlinger.Så til hovedsaken.Tre uker før det amerikanske mellomvalget er det mye som peker mot et krevende politisk landskap for Donald Trump og Republikanerne.Inflasjonen har steget til 3,7 prosent. Levekostnader og økonomisk usikkerhet er igjen sentrale temaer for velgerne. Samtidig møter presidenten kritikk for sin håndtering av Russland og Ukraina, og det amerikanske justisdepartementet har åpnet en ny konflikt med California om velgerregistreringer.Men hva betyr alt dette for selve valget?Nye prognosemodeller viser betydelige muligheter for endringer i Kongressen. Nate Silvers modell oppgis nå å gi Demokratene 74,4 prosent sjanse for å vinne Senatet og 93,4 prosent for Representantenes hus.Slike tall er ikke målinger og heller ikke garantier. De er modellberegninger som bygger på antakelser om meningsmålinger, historiske mønstre og usikkerhet.I Texas er senatskampen fortsatt tett, med en modellert demokratisk ledelse på knappe tre prosentpoeng. Samtidig peker guvernørvalgene mot en mulig forskyvning av politisk kontroll i flere store delstater.Og det er kanskje her vi finner den viktigste historien.Hva er det velgerne egentlig reagerer på?CNNs Harry Enten har trukket fram flere indikatorer som belyser utfordringene for Republikanerne: Trumps popularitet blant unge, latinamerikanske, svarte og uavhengige velgere; misnøyen med økonomien; utviklingen i den nasjonale kongressmålingen; og forskjellene mellom MAGA-velgere og andre republikanere.Men misnøye med presidenten er ikke automatisk entusiasme for Demokratene.En ny AP-måling viser at mange amerikanere ønsker betydelige politiske endringer, samtidig som tilliten til begge partiene er begrenset.Dermed blir spørsmålet ikke bare hvor mange som er misfornøyde.Det blir hvem som møter opp – og hvem som klarer å gjøre misnøyen til en konkret politisk beslutning.Og da kommer vi til Jon Ossoff.Den demokratiske senatoren fra Georgia har utviklet en retorisk stil som er verdt å studere nærmere.I taler og debatter bygger han opp argumentasjonen som et rettsdrama: Han presenterer en påstand, legger fram dokumentasjon, stiller spørsmål og forsøker å gjøre motstanderens svar til en del av bevisførselen.Velgerne får rollen som jury.Det er en annen form for politisk dramaturgi enn bare å rope høyere, levere flere slagord eller satse på at ett videoklipp skal gå viralt.Vi ser på hvordan Ossoff bruker tempo, pauser, presisjon og gjentakelse – og hvorfor metoden kan fungere særlig godt i en valgkamp der mange velgere allerede er frustrerte, men ikke nødvendigvis har bestemt seg for hvem de stoler på.Kan Demokratene vinne på å behandle valgkampen som en sak som skal bevises, heller enn en kamp om hvem som er mest indignert?Og kan Republikanerne svare med noe mer enn penger og lojalitet til Trump?Tre uker igjen. Målingene beveger seg. Men velgerne har ennå ikke avsagt dommen.Optimisten, Pessimisten og Realisten.

rump og Putin: Strategi eller fascinasjon?Hva er rasjonelt – og hva er impulsivt – i Donald Trumps forhold til Vladimir Putin?Det er spørsmålet vi forsøker å forstå i dag.For bak de siste rundene med diplomati, trusler og forhandlinger om Ukraina finnes en historie som strekker seg langt tilbake før Trumps andre presidentperiode.Trump har i flere tiår vist interesse for Russland, russiske maktpersoner og mulighetene for store økonomiske avtaler. Men personlig interesse er ikke det samme som en sammenhengende utenrikspolitisk strategi.Så hvordan skiller vi dem?Vi ser nærmere på rollen til Kirill Dmitriev, lederen for Russlands statlige investeringsfond og en sentral økonomisk utsending for Kreml. Han har arbeidet med kontakter mot amerikanske aktører over flere år og inngår nå i et diplomatisk landskap der Steve Witkoff og Jared Kushner spiller viktige roller.Det interessante er hvordan økonomi og sikkerhetspolitikk flettes sammen.Russland har forsøkt å framheve mulighetene for framtidige investeringer, energisamarbeid og økonomiske avtaler med USA. Men hvilke av disse mulighetene er reelle? Hvilke kan være diplomatiske lokkemidler? Og hvor går grensen mellom en forhandling som tjener amerikanske interesser, og en som svekker presset på Russland uten å skape fred i Ukraina?Vi undersøker også energikrigens betydning.Ukrainas angrep på russiske raffinerier og energiinfrastruktur handler ikke bare om å ødelegge produksjonskapasitet. De kan også ramme inntekter, logistikk og økonomiske interesser som er viktige for Kremls evne til å fortsette krigen.Samtidig har høyere oljepriser gitt Russland et økonomisk pusterom.Dermed oppstår et paradoks: USA kan ønske å presse Putin til forhandlingsbordet, samtidig som utviklingen i energimarkedene og enkelte diplomatiske initiativer kan redusere effekten av presset.Og Zelenskyj?Den ukrainske presidenten må føre krig, forhandle med allierte og overbevise Trump om at Ukraina ikke bare trenger støtte, men også har virkemidler som kan endre Russlands kalkyle.Vi spør hvor langt den amerikanske presidentens makt egentlig rekker.Trump kan legge betydelig press på både Russland og Ukraina. Men han kan ikke alene bestemme hvilke tap de to landene vil akseptere, eller hvilke sikkerhetsgarantier som gjør en fredsavtale holdbar.Så til Israel.Benjamin Netanyahu står foran et politisk oppgjør der sikkerhet, ansvar og krigens konsekvenser blir sentrale spørsmål.Samtidig spiller Jared Kushner fortsatt en rolle i amerikansk Midtøsten-politikk. Kushner har en langvarig personlig og familiær forbindelse til Netanyahu, men også erfaring fra Abraham-avtalene og tidligere diplomatiske initiativer.Hva betyr slike relasjoner når diplomati foregår i skjæringspunktet mellom statsinteresser, personlig tillit og politisk overlevelse?Og hvordan kan de påvirke USAs tilnærming til Israel i en periode der Netanyahu også må forholde seg til israelske velgere?I del to vender vi blikket mot det amerikanske mellomvalget.Demokraten Jon Ossoff har utviklet en valgkampstil som minner mer om et rettsdrama enn en tradisjonell politisk tale.Han legger fram påstander, bygger en argumentasjonsrekke og forsøker å stille Trump og Republikanerne til ansvar foran velgerne – nesten som om publikum var en jury.Kan denne metoden fungere bedre enn den vanlige politiske retorikken?Før hovedsakene blir det også tid til ukas må-eller-moro.Vi ser på en oppsiktsvekkende skikkelse i Trumps kommunikasjonsapparat, diskusjonen om Federal Reserve og nye inflasjonstall – og spør hva som faktisk kan få den amerikanske sentralbanken til å endre renten.Og vi tar en alvorlig avstikker til Polen, der påstander om hybride påvirkningsoperasjoner og skoleskytinger reiser spørsmål om hvordan frykt og desinformasjon kan brukes for å destabilisere samfunn.

Trumps Russlandproblem. Og milliardærenes penger.Fire uker før det amerikanske mellomvalget er det ikke lenger bare Representantenes hus som vekker oppsikt.Også kampen om Senatet har fått et langt bredere geografisk kart enn mange ventet.I Maine utfordrer demokraten Troy Jackson den republikanske senatoren Susan Collins. I Nebraska er den uavhengige kandidaten Dan Osborn med på å gjøre et tidligere komfortabelt republikansk landskap mer interessant. Og i Kansas og Texas viser nye valgmodeller en konkurranse som ser svært annerledes ut enn delstatenes presidentvalg i 2024.Det er nettopp kontrasten vi skal undersøke.Trump vant Nebraska med over 20 prosentpoeng, Kansas med 16 og Texas med nær 14 i 2024. Nå viser FLIPR-modellen langt mindre republikanske marginer i senatsvalgene – og i Texas til og med en modellert demokratisk ledelse.Men en prognose er ikke et valgresultat. Og forskjellen mellom presidentvalg og senatsvalg kan være betydelig.I Minnesota minner en ny måling oss dessuten om hvor lite som er avgjort. Demokraten Peggy Flanagan møter republikaneren Michele Tafoya, tidligere sportsreporter for NBC, i en konkurranse der kandidatene har svært forskjellige bakgrunner og velgerappeller.Så til dagens hovedsak.Donald Trump har et Russlandproblem.Ikke bare i forholdet til Vladimir Putin og krigen i Ukraina.Han har også et problem med den amerikanske opinionen.Pew Research har målt betydelig skepsis til Russland og til presidentens håndtering av krigen. I mars svarte 66 prosent at de hadde liten eller ingen tillit til Trumps beslutninger om Russland–Ukraina-krigen. Bare 32 prosent uttrykte tillit.Det mest interessante er utviklingen blant Republikanerne.Også der har tilliten til Trumps håndtering falt, samtidig som flere beskriver Russland som en fiende av USA.Det betyr ikke at republikanske velgere plutselig har blitt enige med Demokratene om Ukraina. Men det viser en mulig spenning mellom Trumps personlige diplomatiske tilnærming til Putin og holdningene til Russland i hans eget parti.Hva betyr dette for amerikansk utenrikspolitikk – og for valgkampen?Vi ser også mot Warszawa, der europeisk sikkerhet og Russlands krig mot Ukraina setter rammen for en stadig vanskeligere transatlantisk diskusjon.Og så er det fredsprisen.Trump har gjort sin egen fortjeneste av Nobels fredspris til en del av sin politiske fortelling. Men hva skjer når presidentens ønske om internasjonal anerkjennelse møter den langt vanskeligere virkeligheten i forhandlingene med Russland?Vi tar diskusjonen videre med Janne Haaland Matlarys perspektiver på fredsprisen, diplomati og europeisk sikkerhet.Så til pengene.366 millioner dollar.Elon Musk og hans politiske engasjement er blitt et av de tydeligste eksemplene på hvordan ekstrem privat rikdom kan omsettes til politisk innflytelse i USA.Men forholdet mellom milliardærer og politisk makt handler ikke nødvendigvis bare om å få gjennomslag for egne ideer.Det kan også handle om å beskytte eksisterende interesser, sikre tilgang og redusere risikoen for å havne på feil side av en mektig administrasjon.Som den brutale formuleringen lyder:Vi har ikke lenger «fuck-you money». Vi har «don't-hurt-me money».Vi diskuterer hva denne endringen sier om forholdet mellom kapital og politisk makt.Og Texas gir oss en påminnelse om en annen ressurs som brukes i moderne valgkamper: desinformasjon.En viral historie hevdet at den demokratiske senatskandidaten James Talarico hadde vært innlagt ved en institusjon i Ohio. Associated Press undersøkte påstanden og fant dokumentasjon som motsa den.Når et valg blir tett, kan også usanne historier bli politiske våpen.Pluss ukas må-eller-moro: fengselsflytting, Florida og Nixon, en ransaking knyttet til Omar – og inntrykk fra sikkerhetsdiskusjonene i Warszawa.Optimisten, Pessimisten og Realisten.

Årets fredspris går til den sørafrikanske juristen Navi Pillay, som har brukt et langt liv på å bekjempe apartheid, forsvare menneskerettighetene og gjøre det mulig å straffeforfølge krigsforbrytelser og folkemord. En klok og modig pris – og kanskje en av de tydeligste markeringene på lenge av at internasjonal rett fortsatt betyr noe.Kontrasten til Washington kunne knapt vært større. Donald Trump inngår en dieselavtale med Vladimir Putin som kan gi Russland nye inntekter midt under krigen mot Ukraina. Volodymyr Zelenskyj reagerer kraftig, mens Trump-administrasjonen samtidig trapper opp konflikten med Den internasjonale straffedomstolen i Haag.Og så til amerikansk innenrikspolitikk: Dyrtiden tærer på velgerne, mellomvalget nærmer seg, og frustrasjonen begynner å ligne noe mer enn vanlig misnøye. Som en Texas-strateg uttrykker det: Velgermasser er aldri monolittiske – bortsett fra i år, da de er monolittisk forbannet.I vår faste spalte «Må eller moro å vite» ser vi også på den fortsatte striden om sentralbankmedlem Lisa Cook og nye ansikter i Trumps kommunikasjonsapparat.En episode om rettferdighet, realpolitikk og en amerikansk president som stadig utfordrer grensene for begge deler.Lik og del og spre det optimistiske budskap

Fredsprisen, Shakespeare og det greske dramaet.Hva er det med makt som gjør at selv de mektigste menneskene kan bli besatt av å få noe de ikke kan kommandere seg til?Vi begynner i Oslo.Nobels fredspris er en av verdens mest ettertraktede internasjonale utmerkelser. For Donald Trump har den også blitt et symbol på anerkjennelse han mener å fortjene.Men fredsprisen er ikke bare en medalje. Den er et diplomatisk instrument, et uttrykk for moralsk autoritet og en pris som gjennom historien har skapt både håp, raseri og betydelig politisk strid.Hva betyr den for internasjonalt diplomati? Og hva forteller Trumps forhold til fredsprisen om forskjellen mellom å ha makt og å bli anerkjent for hvordan man bruker den?Så flytter vi oss fra Oslo til Hellas.Her begynner det shakespearske dramaet.Marco Rubio er en av de sentrale skikkelsene i Trumps utenrikspolitiske apparat. Hans opptreden i Hellas reiser spørsmål om lojalitet, posisjonering og forholdet mellom personlig ambisjon og presidentens makt.Men vi må skille mellom det Rubio faktisk har sagt og gjort, og tolkningene av hva det betyr for maktforholdene i Washington.For Shakespeare lærte oss at det mest interessante dramaet sjelden bare handler om kongen. Det handler også om dem som står nær tronen.Og så blir dramaet gresk. Helt bokstavelig.Kimberly Guilfoyle, tidligere Fox News-profil, Trump-alliert og tidligere forlovede til Donald Trump jr., er USAs ambassadør til Hellas.Utnevnelsen er en inngang til et større spørsmål: Hvor går grensen mellom politisk tillit, personlige forbindelser og favorisering?Det er ikke i seg selv korrupsjon å utnevne en politisk støttespiller til ambassadør. Amerikanske presidenter fra begge partier har gjort det i generasjoner.Men når presidentens familie, nære nettverk, økonomiske interesser og offentlige embeter veves stadig tettere sammen, blir det desto viktigere å undersøke hvilke beslutninger som tas, hvem som tjener på dem, og hvilke kontrollmekanismer som finnes.Og amerikanerne er opptatt av dette.Meningsmålinger viser betydelig mistillit til hvordan politisk makt brukes. Det avgjørende spørsmålet før mellomvalget er likevel ikke bare hvor mange som mistenker korrupsjon.Det er hvor mange som lar mistanken avgjøre stemmen sin.Før alt dette må vi også innom noen av ukas merkelige amerikanske nyheter.Trump Accounts: Statlig tilrettelagte investeringskontoer for barn, der private innskudd og familiens økonomiske ressurser kan få stor betydning for hvor mye pengene vokser. Er dette en ny vei til økonomisk trygghet, eller et system som kan forsterke forskjellene mellom barn?USAs statsgjeld nærmer seg svimlende nivåer, og rentekostnadene har blitt en av de største postene i det føderale budsjettet. Hva betyr det for en stormakt når det koster mer å betjene gammel gjeld enn å finansiere store deler av dagens sikkerhetspolitikk?Og hva skjer dersom høyesterettsdommer Samuel Alito skulle velge å gå av i 2027? Et eventuelt ledig sete kan gi Trump muligheten til å påvirke USAs høyesterett i flere tiår framover.Fra fredsprisen til Høyesterett. Fra Shakespeare til Athen.En episode om maktens belønninger, dens fristelser – og hvorfor kampen om hvordan makt brukes ofte er viktigere enn kampen om hvem som har den.Optimisten, Pessimisten og Realisten.

Tre år siden 7. oktober.Tre år siden Hamas' terrorangrep mot Israel, der rundt 1.200 mennesker ble drept og 251 tatt som gisler. Angrepet utløste Gaza-krigen, forandret Midtøsten – og etterlot Israel med et spørsmål landet fortsatt ikke har gjort politisk opp med:Hvordan kunne det skje?Nå nærmer Israel seg valg.Så hva slags valg blir dette egentlig?Er det først og fremst et valg om Benjamin Netanyahu – eller er det fortsatt et valg om 7. oktober?For de to spørsmålene er ikke nødvendigvis det samme.Netanyahu har forsøkt å gjøre sikkerhet, militær styrke og Israels fiender til sentrale deler av sin politiske fortelling. Men 7. oktober handler også om ansvar. Om etterretningen som sviktet. Om militæret. Om det politiske lederskapet. Og om en regjering som satt ved makten da den alvorligste sikkerhetskatastrofen i Israels historie inntraff.Hvor sterkt preger dette velgerne tre år senere?Søker israelerne kontinuitet og hard sikkerhetspolitikk – eller et oppgjør med dem som hadde ansvaret da sikkerheten sviktet?Så til Ukraina.For krigen har igjen flyttet seg.Russiske myndigheter sa 6. oktober at Ukraina gjennomførte et av krigens største droneangrep, med 650 droner over Russland. Ifølge russiske opplysninger ble 185 skutt ned over Moskva-regionen. To mennesker ble drept, flere ble skadet, flytrafikken ble rammet – og russiske militærbloggere rapporterte at en stor drivstoffterminal ble truffet. (reuters.com)Det interessante er ikke bare antallet droner.Det er strategien.Ukraina forsøker systematisk å gjøre krigen dyrere inne i Russland: raffinerier, energiinfrastruktur, logistikk og andre deler av systemet som finansierer og understøtter Putins krigføring.Kyiv hevder at angrepene har rammet opptil 51 prosent av Russlands raffinerikapasitet. Det tallet er ikke uavhengig bekreftet, og «rammet» betyr heller ikke nødvendigvis permanent satt ut av drift. Men uavhengige analyser har dokumentert betydelig produksjonstap og press på det russiske drivstoffmarkedet.Dermed kommer spørsmålet for Washington:Hva gjør dette med Trumps forsøk på å håndtere Putin?Zelenskyj snakker stadig tydeligere et språk Trump kjenner: resultater, press og kostnader.Underteksten kan være enkel: Ukraina er ikke bare landet som trenger amerikansk hjelp. Ukraina kan også påføre Russland reell økonomisk og militær smerte.Hvis Putin ikke vil forhandle på akseptable vilkår, kan kostnaden økes.Så til USA – og mellomvalget.Donald Trump har begynt å gjøre noen bemerkelsesverdige helomvendinger.Planen om $5.000-sjekker til amerikanerne – finansiert av tollinntekter – blir det ikke noe av nå. Trump sier ideen eventuelt får vente til etter mellomvalget.Og så: poststemmer.Trump har i årevis gjort mail-in voting til en hovedskurk i fortellingen om amerikanske valg. Nå sier han at Republikanerne må bruke systemet – og stemme tidlig og per post der det er mulig.Det er ikke nødvendigvis et ideologisk skifte. Det kan være en erkjennelse av valgmatematikk: Hvis motstanderne bruker en lovlig stemmemetode i stort omfang, er det risikabelt å fortelle egne velgere at de bør la være.Samtidig fortsetter valgkartet å bevege seg.Og Cornell-saken vi snakket om sist, kan utvikle seg til noe mer enn en campusskandale. Dersom saken kobles til en bredere mobilisering blant kvinnelige velgere rundt seksuelle overgrep, ansvar og makt, kan den bli en egen strøm inne i et valgmiljø som allerede har beveget seg i demokratisk retning.Men fire uker er lenge i amerikansk politikk.Derfor er kanskje ukas viktigste observasjon ikke hvem som leder i én måling.Det er hvem som begynner å forandre adferd.