Optimisten, Pessimisten & Realisten

Kan Cornell-saken bli MeToo – the sequel?Ane Holme er tilbake og vi snakker om hva den kvinnen, de fleste kvinner og de fleste menn er opptatt av i mellomvalget. Men først litt kjærlighet.Jimmy Kimmel har hatt en ganske bemerkelsesverdig uke. Zohran Mamdani har vært innom og snakket om New York-politikk på en måte som inkluderer både hull i asfalten og Parents Night Out.Og så dukket Robert De Niro opp med balltre.De Niro spilte FCC-sjef Brendan Carr – USAs mektige kringkastingsregulator – i en satire over myndighetenes konflikt med Kimmel. Med andre ord: litt The Untouchables, litt Taxi Driver og ganske mye amerikansk politikk anno 2026.Så til saken som kan vise seg å få langt større betydning de siste ukene før mellomvalget.Cornell.En tidligere Cornell-student, anonymisert som Jane Doe, anklager syv medlemmer av Chi Phi-brorskapet for å ha dopet og voldtatt henne i 2024. De anklagede bestrider sentrale deler av fremstillingen, og den lokale påtalemyndigheten valgte opprinnelig ikke å reise straffesak.Men saken har eksplodert på nytt.Søksmålet inneholder meldinger fra en gruppechat med 57 medlemmer. Cornell gjennomførte selv disiplinærsaker: to av de anklagede ble utvist, andre fikk ulike sanksjoner. Og etter ny gransking av hvordan saken opprinnelig ble håndtert, er etterforskningen gjenåpnet og New Yorks guvernør Kathy Hochul har utnevnt statsadvokat Letitia James til særanklager.Så hvorfor treffer akkurat denne saken så voldsomt?Den inneholder nesten alle ingrediensene som gjorde MeToo til noe større enn enkeltsaker: eliteinstitusjoner, privilegerte unge menn, en kvinne som sier systemet sviktet henne, seksuell makt – og digitale spor som gjør det mulig for offentligheten å se deler av kulturen rundt hendelsene.Men 2026 er ikke 2017.USA er blitt mer polarisert. Kjønn har blitt en enda tydeligere politisk skillelinje. Og landet befinner seg fire uker fra et mellomvalg.Derfor spør vi om Cornell kan bli mer enn en kriminal- og campushistorie.Kan saken mobilisere kvinnelige velgere? Kan den kobles til en bredere følelse av at mektige menn slipper unna konsekvenser? Og finnes det en sammenheng mellom dette og en kvinnelig politisk mobilisering som allerede er synlig i deler av valgdataene?Vi skal være forsiktige med svaret. Én sak skaper ikke automatisk en politisk bevegelse.Men MeToo begynte heller ikke som en valgkampstrategi.Så til Donald Trump.Et bilde, flere verbale feil og gamle og nye historier om presidentens alder har igjen satt fyr på sosiale medier.Hva vet vi egentlig om Trumps helse?Her forsøker vi å gjøre noe internett ikke er spesielt godt konstruert for: skille fakta fra spekulasjon.Trump er 80 år. Han har selv forklart synlige blåmerker med aspirinbruk, og Det hvite hus har offentliggjort legeopplysninger som beskriver ham som i god helse. Samtidig har reportere dokumentert episoder med verbale feil, tegn på aldring og spørsmål rundt presidentens medisinske åpenhet.Det er legitimt å undersøke helsen til verdens mektigste folkevalgte.Det er noe helt annet å diagnostisere dem fra et videoklipp.Påstander om demens eller andre nevrologiske diagnoser kan ikke fastslås gjennom bilder, talefeil eller politiske opptredener. Derfor spør vi heller: Hva er faktisk nytt? Hva vet vi medisinsk? Hva har Det hvite hus offentliggjort? Og hvor mye av det som nå går viralt, er det samme «Trump kollapser neste uke»-narrativet som deler av offentligheten har ventet på i snart ti år?Vi tar også en kort mellomvalgstatus.Republikanske grupper har hatt en enorm økonomisk fordel og brukte allerede innen 23. september mer enn 450 millioner dollar – over dobbelt så mye som Demokratene. Likevel har valgkartet fortsatt beveget seg i en vanskeligere retning for GOP.Det betyr ikke at pengene ikke virker.

Den blå bølgen vokser. Men kan målingene ta feil igjen?Først må vi naturligvis snakke om klokka.Donald Trump vil at USA skal ha permanent sommertid. Republikaneren Tom Cotton fra Arkansas er blant dem som sier nei, blant annet fordi permanent sommertid betyr svært mørke vintermorgener og skolebarn på vei ut før soloppgang.Trump svarte på den interne republikanske uenigheten ved å offentliggjøre det han sa var Cottons private telefonnummer og oppfordre folk til å ringe ham.Ja. Over sommertid.Trump trekker blant annet fram sport, landbruk og mer dagslys på ettermiddagen som argumenter. Golfbransjen liker også permanent sommertid av den åpenbare grunnen at mer lys på ettermiddagen betyr mer golf. Men Cotton står på sitt.Så til alvoret.Den blå bølgen fortsetter å vokse i målingene.En fersk serie NYT/Siena-målinger gir noen oppsiktsvekkende resultater i guvernørvalgene.I Iowa leder demokraten Rob Sand 52–41. I Texas leder Gina Hinojosa sittende republikanske guvernør Greg Abbott 49–46. I Ohio leder demokraten Amy Acton Vivek Ramaswamy 49–45.Selv Kansas – en stat som ikke har stemt på en demokratisk presidentkandidat siden 1964 – er interessant: republikaneren Ty Masterson leder Cindy Holscher 49–44.Ingen enkeltmåling forteller oss hvem som vinner i november. Men dette føyer seg inn i et mønster vi har fulgt de siste ukene: konkurransen har flyttet seg til steder Republikanerne helst ikke skulle trengt å bruke penger, kandidater eller presidentbesøk.Og i Nebraska finnes et av valgets mest interessante eksperimenter: uavhengige Dan Osborn utfordrer republikanske Pete Ricketts i et senatsvalg der offentlige målinger har vist en tett konkurranse.Så kommer spørsmålet mange vil stille:Har vi ikke sett denne filmen før?I 2016 viste mange målinger Hillary Clinton foran Donald Trump. Trump vant. I 2020 undervurderte mange målinger igjen den republikanske stemmen.Kan det samme skje i 2026?Gjermund tar oss gjennom hva feilmargin faktisk betyr – og, enda viktigere, hva den ikke betyr.For den oppgitte statistiske feilmarginen fanger bare én del av usikkerheten. Den fanger ikke nødvendigvis opp systematiske problemer: hvem som svarer på undersøkelser, hvem som faktisk møter opp på valgdagen, hvordan velgerne vektes, eller om én type velgere konsekvent er vanskeligere å nå.Det var nettopp slike problemer amerikanske pollstere støtte på i Trump-valgene. Pew peker på voksende dokumentasjon for at republikanske velgere har vært noe mindre tilbøyelige enn demokratiske velgere til å delta i undersøkelser – særlig i presidentvalg.Men pollsterne har også brukt ti år på å forsøke å rette opp problemet.Og presidentvalg er ikke mellomvalg.NYT/Siena oppgir dessuten at deres reelle feil – når man inkluderer mer enn ren statistisk sampling – ved 95-persentilen var rundt 5,6 prosentpoeng for målinger gjort de siste tre ukene før valg mellom 2016 og 2024. Det er en nyttig påminnelse: En ledelse på tre eller fire poeng er ikke det samme som en sikker seier.Så ja: Målingene kan ta feil.De kan til og med ta systematisk feil i samme retning.Men spørsmålet i 2026 er større enn om én kandidat egentlig ligger tre poeng foran eller to poeng bak.Når målinger, pengebruk, kandidatenes oppførsel og selve konkurransekartet over tid begynner å bevege seg i samme retning, blir det vanskeligere å forklare hele utviklingen som statistisk støy.Det betyr ikke at vi vet hvordan november ender.Det betyr at vi har fått et valgkart som for bare noen måneder siden ville sett ganske merkelig ut.

Det er lett å se på meningsmålingene fem uker før mellomvalget og begynne å diskutere hva som skjer dersom Donald Trump mister Representantenes hus.Men kanskje er det viktigere å spørre hva som kan skje før valget.Og hva Trump-administrasjonen allerede gjør for å sikre at viktige deler av presidentens politiske prosjekt fortsetter selv dersom maktbalansen i Washington endrer seg.Først: Ukraina og Europa.Trump-administrasjonen flytter over 52 millioner dollar i militær finansiering som Kongressen hadde bevilget til Ukraina, europeiske land berørt av Ukraina-krigen og partnere i Midtøsten. Pengene skal i stedet gå til Colombia, Ecuador, Panama og Peru.Demokratiske ledere i Kongressens utenrikskomiteer mener omdisponeringen bryter med lovgivernes uttrykkelige vedtak. Utenriksdepartementet viser på sin side til administrasjonens nye prioritering av den vestlige halvkule.Så til Flame Duck.En lame duck er en politiker som fortsatt sitter med embetet, men som har mistet mye av sin reelle politiske makt fordi alle vet at slutten nærmer seg. Amerikanske presidenter har ofte opplevd elementer av dette mot slutten av andre periode – særlig når partiet deres mister kontroll over Kongressen.Trump vil åpenbart unngå den skjebnen.Og rundt ham finnes en administrasjon – med blant andre Stephen Miller og Russ Vought som sentrale maktaktører – som har brukt den andre perioden til å utfordre gamle forestillinger om hvor presidentens makt slutter og Kongressens begynner.I dag handler det om kanskje det viktigste maktmiddelet av alle:Pengene.Trump-administrasjonen har kansellert, frosset, forsinket eller på andre måter forstyrret føderale tilskudd for opptil 177 milliarder dollar siden januar 2025, ifølge en kartlegging fra States United Democracy Center og Grant Witness. isk og politisk motstand.Kontrollen over når og hvordan penger Kongressen allerede har bevilget faktisk blir utbetalt.Det er en gammel amerikansk konstitusjonell konflikt i ny og langt større skala.Samtidig har Republikanerne sørget for store flerårige bevilgninger til immigrasjonspolitikken. Secure America Act er eksplisitt konstruert for å finansiere ICE og grensemyndighetene gjennom 2029. Det betyr at deler av Trumps kanskje viktigste innenrikspolitiske prosjekt er finansiert langt forbi mellomvalget – og inn i den neste presidentperioden.Og så er det tollpengene.Høyesterett satte grenser for Trumps tollregime. I et nytt intervju med TIME raser presidenten mot at innkrevde penger må betales tilbake. Han omtaler mottakerne som mennesker og selskaper som var «enemies of ours», og sier selv at hundrevis av milliarder står på spill.Det gir oss et større spørsmål:Hva gjør en president som frykter å miste politisk handlingsrom?Forsøker han bare å vinne neste valg – eller forsøker han å gjøre deler av politikken vanskelig å reversere uansett hvem som vinner?Før alvoret skal vi naturligvis også gjennom fredagens obligatoriske avdeling for ting man både må og absolutt ikke trenger å vite.Donald Trump sier Secret Service har foreslått å rive Det ovale kontor og bygge et sikrere et. Trump sier nei. Han vil bevare rommet – etter selv å ha gjennomført betydelige endringer andre steder i Det hvite hus.Til slutt: Optimisten.Trump gjorde det historisk godt blant unge velgere for en republikansk presidentkandidat i 2024.Nå har bildet snudd dramatisk.CNNs Harry Enten viser at Trumps netto oppslutning blant amerikanere under 30 har falt fra minus 7 til minus 47. På økonomien er bevegelsen enda større: fra en fordel på 11 prosentpoeng mot Kamala Harris i 2024 til netto minus 62 i dag. Og i spørsmålet om hvilket parti unge ønsker å sende til Kongressen, leder Demokratene med 33 prosentpoeng blant 18–29-åringene.Det avgjør ikke mellomvalget. Unge amerikanere må også faktisk møte opp.Men det forteller oss at en generasjon som så ut til å være på vei mot Republikanerne for bare to år siden, nå beveger seg kraftig i motsatt retning.

Department of Testosteronet-testing.Pete Hegseth har holdt sin «State of the Force»-tale, og USAs forsvarsminister mener tydeligvis at det amerikanske militæret trenger flere droner, færre generaler – og mer testosteron. Hegseth vil kutte rundt 20 prosent av general- og admiralstillingene, opprette en egen kommando for autonom krigføring og innføre nye fysiske krav. Samtidig gjorde han «testosterone testing» til en del av sin fortelling om det nye amerikanske militæret: «No fatties, no beardos, no weirdos, no wimps.»Det høres ut som kulturkrig. Men bak retorikken ligger en ganske omfattende ombygging av verdens mektigste militærorganisasjon.Hva er Hegseth faktisk i ferd med å gjøre med Pentagon?Så til den blå bølgen.For noen uker siden var kampen om Representantenes hus omtrent fifty-fifty i flere modeller. Nå gir Decision Desk HQ/The Hills modell Demokratene 75 prosent sannsynlighet for å ta flertallet.Det betyr ikke at Demokratene har 75 prosent av stemmene. Og det betyr definitivt ikke at valget er avgjort.Men retningen er interessant.Republikanernes problem er ikke først og fremst at de mangler penger. Problemet er at stadig flere steder trenger pengene. Texas. Alaska. Iowa. Ohio. Samtidig har Republikanerne redusert ambisjonene i Georgia og North Carolina.Det er en klassisk egenskap ved politiske bølger: Kartet begynner å utvide seg.Så hvor mye ligner 2026 egentlig på de store demokratiske bølgevalgene i 2018 – eller 2006? Og hvilke tegn må vi se etter de neste ukene før vi faktisk kan bruke ordet «bølge» uten spørsmålstegn?Vi tar også turen til Michigan, der Abdul El-Sayed leder Mike Rogers i flere målinger – men fortsatt innenfor feilmarginen i Washington Posts ferske undersøkelse. Det er en viktig påminnelse om forskjellen mellom et godt demokratisk valgmiljø og et avgjort valg.Deretter: The Golden Age.Det finnes bilder som senere blir stående som illustrasjonen på en politisk epoke.Donald Trump samlet denne uken noen av verdens mektigste teknologiledere i Det hvite hus. Elon Musk. Jensen Huang. Mark Zuckerberg. Sundar Pichai. Jeff Bezos. Greg Brockman. Dario Amodei.Milliardærer og teknologiledere rundt presidentens bord for å diskutere det Trump-administrasjonen nå vil kalle «Super Intelligence».Bildet er bemerkelsesverdig.For forholdet mellom Trump og Silicon Valley har beveget seg enormt siden 2016. Hva forteller denne samlingen om hvem som har tilgang til amerikansk makt i Trumps andre periode – og om den politiske økonomien bak det Trump selv kaller USAs nye «Golden Age»?Før alt dette blir det naturligvis litt Texas.Ken Paxton er blitt tatt opp på et privat donormøte der han skal ha sagt at Trumps store midterm-arrangement faktisk gjorde situasjonen verre for republikanske kandidater – inkludert Paxton selv. Trump mener arrangementet var en stor suksess.Det er ikke nødvendigvis verdens smarteste tidspunkt for en republikansk senatskandidat fra Texas å havne i offentlig krangel med Donald Trump.Og helt til slutt kommer vi hjem til Norge.Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har startet høringene om kontroll og kultur i utenrikstjenesten. Tidligere utenriks- og utviklingsministre blir spurt om kontrollrutiner, bistandsmidler, nettverk, hierarki og hvorvidt UDs særegne kultur kan gjøre systemet mer utsatt for kameraderi, påvirkning eller korrupsjon.Vi tar en første status på hva høringene faktisk har fortalt oss – og hva de ennå ikke har gitt svar på.Pentagon. Mellomvalget. Milliardærene. UD.Og testosteron.Ny episode av Optimisten, Pessimisten og Realisten

idterm Panic?Fem uker før amerikanerne går til valg, begynner det å komme signaler som er vanskeligere for Republikanerne å bortforklare.Men først: Tucker Carlson snakker om et nytt politisk parti. Og Peter Thiel – en av Trumps tidligste støttespillere i Silicon Valley og en viktig person i kretsen rundt JD Vance – sier at han skulle ønske Trump hadde utnevnt flere kompetente mennesker. Lojalitet, mener Thiel, har fått for stor betydning.Så til mellomvalget.Cook Political Report flyttet nylig 15 House-racer i demokratisk retning. Av de 22 setene Cook nå klassifiserer som helt åpne Toss Ups, kontrolleres 17 av Republikanerne og fem av Demokratene. Demokratene trenger netto tre seter for å ta Huset. Cook skriver at Republikanerne nå må vinne et flertall av Toss Up-setene for å beholde flertallet. Det kan skje. Men kartet har blitt betydelig vanskeligere.Og Republikanernes egne prioriteringer forteller kanskje enda mer enn meningsmålingene. Partiet har begynt å bruke store ressurser på å forsvare områder de tidligere håpet skulle være trygge, samtidig som mulighetene for å angripe demokratiske seter i blant annet Georgia og North Carolina ser svakere ut.Så hva er det vi ser?Er dette den vanlige mellomvalgsdynamikken, der presidentens parti blir straffet? Er Donald Trump blitt en belastning for kandidater som samtidig er helt avhengige av hans velgere? Og kan republikanske kandidater egentlig distansere seg fra presidenten når Trump fortsatt krever personlig og politisk lojalitet?For Trump står mer på spill enn noen ekstra seter i Kongressen. Et demokratisk flertall i ett eller begge kamre kan gi Demokratene kontroll over komiteer, høringer og stevningsmyndighet – og demokratiske politikere forbereder allerede undersøkelser av Trump-familiens forretningsvirksomhet. Det vil fundamentalt endre de siste to årene av presidentperioden.Deretter gjør vi opp status: Texas, Alaska, Iowa, Ohio, New Hampshire – og de andre stedene som forteller oss om kartet faktisk utvider seg eller om Demokratene bare har en god september.Og til slutt kommer valgtriks og heksekunst.For hva skjer når et valg er så jevnt at én prosent av stemmene kan avgjøre alt?Amerikansk historie er full av tredjepartikandidater som har skapt politisk kaos: Theodore Roosevelt og Bull Moose Party i 1912. Ross Perot i 1992. Ralph Nader og Florida i 2000. Jill Stein i 2016.Men i 2026 har historien fått en ny dimensjon.I Alaska står senator Dan S. Sullivan på stemmeseddelen sammen med en annen kandidat: Daniel J. Sullivan Jr. Republikanerne mener navnelikheten er et forsøk på å forvirre velgerne; motparten avviser anklagen. Og fordi Alaska bruker ranked-choice voting, er effekten mer komplisert enn den klassiske historien om en tredjepartikandidat som simpelthen «stjeler» stemmer.I Arizona har noen betalt for meningsmålinger som presenterer den pengesvake libertarianeren Monica Alponte som den «ekte America First-kandidaten» mot republikaneren Jay Feely. Alponte sier selv at hun ikke har penger til noe slikt. Demokrat Amish Shahs kampanje benekter at den står bak. Ingen har dokumentert hvem som betalte.Og Washington Post har funnet flere valg der Green- eller uavhengige kandidater med tidligere republikanske eller Trump-relaterte forbindelser har dukket opp – samtidig som Republikanerne anklager Demokrater for å hjelpe libertarianere som kan trekke konservative stemmer.Med andre ord: Valgkampens mørke kunster er bipartisan.Så hvor mye kan tredjepartikandidater faktisk påvirke et moderne amerikansk valg? Når er de ekte politiske alternativer – og når blir de brikker i noen andres strategi?Og hva er det Tucker Carlson egentlig forsøker å bygge når han selv begynner å snakke om et politisk alternativ utenfor dagens republikanske parti?Fem uker igjen.

Trump har pengene på sin side i mellomvalget. Demokratene har flere av de andre signalene. Om ufine alaskanere iflg New York Times er ufine alaskanere for alaskanere? Mandag morgen, og vi gjør noe nytt: Mandagsoptimisten. En kortere gjennomgang av fortellingene som formet helgen – og som kan være verdt å følge når uka begynner.Først til Alaska, der vi lanserer en geopolitisk teori som kanskje burde vært lansert for lenge siden: Alaska-folk er amerikanernes nordlendinger.Demokraten Mary Peltola utfordrer republikaneren Dan Sullivan i et tett fulgt senatsvalg. Nå har en New York Times-reportasje satt søkelyset på tidligere medarbeideres påstander om Peltolas temperament, språkbruk og behandling av ansatte. Kampanjen har bestridt at det finnes et mønster av mishandling. Men saken reiser også et mer interessant spørsmål: Er høflighet, respektabilitet og pent språk egentlig det samme som karakter – og vurderer vi menn og kvinner etter samme målestokk?Så til Iran, der helgens diplomati ble merkeligere. Donald Trump avviste et iransk forslag, samtidig som han sier han forventer videre kontakt. Iran sier på sin side at nye samtaler ikke er planlagt. Hvordan kan en president som ønsker en avtale samtidig si nei når muligheten for forhandling faktisk oppstår? Og hva forteller det om Trumps forhandlingsstrategi?Derfra til mellomvalget – og ukas kanskje viktigste politiske paradoks: penger mot entusiasme.Republikanske grupper hadde innen 23. september brukt mer enn 450 millioner dollar, over dobbelt så mye som Demokratene. Likevel har valgkartet til Representantenes hus beveget seg i Demokratisk retning. Cook Political Report flyttet fredag 15 valgkretser i den retningen; 17 republikansk-kontrollerte seter befinner seg nå i Toss Up-kategorien, mot fem demokratisk-kontrollerte.Det finnes flere interessante signaler under overflaten: hvem som går av med pensjon, hvem som offentliggjør interne meningsmålinger, hvem kandidatene selv klarer å hente penger fra – og hvor Republikanerne plutselig må bruke ressurser. Til og med Kansas har begynt å dukke opp i den diskusjonen.Ingen av disse indikatorene avgjør et valg alene. Men samlet forteller de oss mye om hva begge partier tror de neste ukene kommer til å handle om.Og så litt Kina-staffasje. For etter Xi Jinpings USA-besøk finnes det også en annen fortelling enn den vanlige om en uunngåelig amerikansk-kinesisk konfrontasjon: tollreduksjoner, samtaler om kunstig intelligens – og til og med nye pandaer på vei til USA.Pluss Trumps «Love Me»-reklame, som viser seg å være enda mer bemerkelsesverdig enn vi først trodde: Den Trump-sentrerte reklamen ble betalt av amerikanske skattebetalere. Det hvite hus kaller den en offentlig informasjonskampanje. Kritikere – også utenfor Demokratene – spør om staten dermed har beveget seg over en ny grense.Det er mandag. Vi prøver å finne ut hva som faktisk betyr noe før alle andre begynner å rope.Mandagsoptimisten – fra Optimisten, Pessimisten og Realisten.

Tre store saker denne uken – og alle handler på hver sin måte om hvem som får definere virkeligheten når politikk, sikkerhet og frykt møtes.Vi begynner i USA. En ny avgjørelse i Høyesterett gir Trump-administrasjonen større spillerom i kampen om amerikanske valgregler. Hva betyr den egentlig – juridisk og politisk – og kan den få betydning når USA går inn i neste valg? Vi rekker også innom en mildt sagt oppsiktsvekkende milliardhistorie fra Texas og en Trump-reklamefilm som fortjener nærmere inspeksjon.Så til Ukraina. Zelenskyj sier at Ukraina har fått grønt lys til å produsere Patriot-missiler. Samtidig kommer det rapporter om amerikanske etterretningsadvarsler om at Russland kan bruke skip og droner til operasjoner mot mål i Sør-Europa.Men hvor alvorlig er trusselen – og hvordan skal vi snakke om den?For det finnes en viktig forskjell mellom å advare om en reell sikkerhetsrisiko og å bygge et trusselbilde som blir større enn kunnskapsgrunnlaget tillater. Polen, Baltikum, Tyskland og andre europeiske land har konkrete erfaringer med russisk hybridaktivitet og sikkerhetshendelser. Men hva skjer når etterretning, politikk og kommunikasjon glir over i hverandre? Hvem tjener på frykten – og når blir nødvendig beredskap til skrekkpropaganda?Til slutt drar vi til Israel. Realisten er på vei dit, samtidig som landet nærmer seg et valg som kan få betydning langt utenfor Israels egne grenser.Etter Netanyahus tale under FN-uken spør vi hvordan Israels posisjon i verden faktisk har forandret seg – særlig utenfor USA. Hva står på spill i valget for israelerne selv? Og minst like viktig: Hva står på spill for palestinerne, og for muligheten til å få slutt på krig, overgrep og en konflikt som stadig flere mener ikke kan fortsette på dagens premisser?Også kulturen forteller oss at noe har flyttet seg. Kontroversen rundt Macklemore og Ed Sheerans USA-turné viser hvor eksplosivt «Free Palestine» fortsatt kan være – men også hvordan publikums forventninger og grensene for hva artister kan si, er i bevegelse.Og i Michigan har senatskandidat Abdul El-Sayed en lang samtale med Ezra Klein om et spørsmål El-Sayed stadig møter som muslimsk amerikaner med egyptisk far: Hvorfor forventes det at han skal begynne intervjuer med å svare på om han støtter Israels eksistens?Det leder til et større spørsmål enn én stats- eller tostatsløsningen: Hvem skal bestemme hvordan en fremtidig politisk orden ser ut – og hvilke krav bør resten av verden stille til prosessen?USA, Ukraina, Russland, Israel og Palestina. Pluss litt kino før rulleteksten.Optimisten, Pessimisten og Realisten er tilbake.

Torsdagsoptimisten forsøker en touchdown i en dramauke som knapt trenger manusforfattere.Vi begynner i New York, der Espen Barth Eide er på plass og Norge fortsetter støtten til palestinerne. Hvorfor mener regjeringen at det er særlig viktig å holde fast ved denne linjen akkurat nå – når krig, regional maktkamp og geopolitikk gjør veien mot en palestinsk stat stadig vanskeligere? Og hva kan et lite land som Norge faktisk utrette når stormaktene setter stadig mer av dagsordenen?Så flytter vi blikket til forholdet mellom verdens to mektigste stater. Xi Jinping møter Donald Trump, og bak de store spørsmålene om handel, sikkerhet og rivalisering ligger også Hormuzstredet. Kina har sterke interesser i at energien igjen flyter uhindret gjennom stredet – men også forbindelser og diplomatisk handlingsrom som kan gi Beijing et interessant kort overfor Washington. Hva trenger Trump fra Xi, og hva kan Xi ønske seg tilbake?Så til mellomvalget, hvor thrilleren bare blir bedre. I Maine kjemper den republikanske senatoren Susan Collins for politisk overlevelse etter nye avsløringer om en tidligere FBI-etterforskning. Hvor alvorlig er saken, og hvorfor kan akkurat Maine bli viktig i kampen om kontrollen over Senatet?Og så er det historien Washington ikke klarer å legge bak seg: Jeffrey Epstein. Nye dokumenter har kommet ut, samtidig som spørsmålene om det enorme materialet som fortsatt ikke er offentlig tilgjengelig fortsetter.Og vi i løpet av episoden hører kort fra Barack Obama – og litt lenger om Donald Trumps målinger. For blant uavhengige velgere, gruppen som verken tilhører republikanerne eller demokratene, er tallene blitt spesielt interessante når USA går inn i de siste ukene før mellomvalget.Palestina, Kina, Hormuz, Susan Collins, Epstein, Obama og Trump.Det høres kanskje ut som syv forskjellige historier. Denne uken handler de i stor grad om det samme: makt, tillit – og hvem amerikanerne ønsker skal ha kontroll over Washington etter november.

New York er igjen sentrum for storpolitikken. Trump møter verdensledere i FN – og denne gangen går forbindelseslinjene fra Grønland og nordisk sikkerhet til Ukraina og amerikansk innenrikspolitikk.Vi ser på avtalen mellom USA, Danmark og Grønland, som gir amerikanerne en betydelig større militær rolle på øya etter måneder med press og konflikt. Hva fikk Danmark og Grønland igjen – og hva forteller prosessen om maktforholdet mellom allierte?Samtidig møter Zelenskyj Trump med vinteren foran seg og Putin fortsatt som den avgjørende motparten. Og hjemme i USA rammes Maine-senator Susan Collins av en ny og politisk potensielt belastende korrupsjonssak, mens George W. Bush igjen samler inn penger for republikanske senatskandidater.Utenrikspolitikk, mellomvalg og maktbruk – samlet på én dag i New York.