SinnSyn

Mye av det jeg skriver og tenker rundt handler om selvfølelse og mulighetene for å leve et meningsfullt liv. I dagens episode skal jeg basere meg en del på Abraham Maslow.Du har sikkert selv sett eller hørt om Maslows behovspyramide. I utgangspunktet hadde pyramiden fire nivåer, men har siden blitt utvidet til følgende fem:Behov for vekst og selvaktualisering, som å realisere sitt fulle potensial og videreutvikle sine evner (øverst).Behov for selvaktelse, som respekt og tillit.Sosiale behov, som venner, familie og sosial tilhørighet.Trygghetsbehov, som husly, stabilitet og trygghet.Kroppslige behov, som sult, tørst og sex (nederst).– Det som er interessant, er at dette er en humanistisk motivasjonsteori som forsøker å svare på hva det er vi mennesker streber mot eller søker etter.Det er verdt å merke seg at Maslow ikke selv presenterte teorien sin som en pyramide. Likevel har argumentene hans populært blitt fremstilt på denne måten.Maslow var opptatt av hvordan mennesker kunne vokse og utvikle seg på en positiv måte. Noe som nødvendigvis står i kontrast til det motsatte, og det motsatte av selvutvikling var nevroser i følge Maslow. Hva gjør folk nevrotiske? I følge Maslow handler det om deprivasjon, altså en oppvekst preget av en eller flere mangler. Det er klart at alle mennesker har behov. Når de for eksempel blir fratatt ting som vann, kalsium eller vitamin C, blir folk syke. Men deres behov stopper ikke der; de inkluderer også ting som sikkerhet, en følelse av tilhørighet, kjærlighet, respekt og prestisje. Når disse behovene ikke blir oppfylt, blir folk ikke fysisk syke, men nevrotiske.Denne typen påstander har støtte i mye psykologisk forskning. En av Maslows studier sammenlignet familiebakgrunnen til nevrotiske og friske mennesker. Kanskje ikke overraskende har folk som er friske senere i livet en tendens til ikke å ha blitt fratatt sine grunnleggende psykologiske behov tidlig. Maslow kalte disse grunnleggende behovene for mangelbehov – og når de forblir utilfredsstilte, er vekst umulig.De fire nederste trinnene i dette såkalte behovs-hierarkiet kalte han mangelbehov – altså at vi mangler noe vi trenger, enten det er mat, et trygt hjem, et sosialt nettverk eller selvtillit. Dette er behov som i ulik grad sikrer at vi overlever.Når mangelbehovene er møtt, kommer vi til vekstbehov – vi ønsker å utforske, lære og vokse som mennesker, til vi blir selvaktualiserte.Og Maslow mente det er en rekke fellestrekk mellom de av oss som faktisk oppnår selvaktualisering.De har høy toleranse for usikkerhet, de er spontane i tanker og handlinger, de aksepterer seg selv og andre slik som de er, de er kreative og de har dype, følelsesmessige relasjoner til andre.På 1970-tallet utvidet Maslow behovspyramiden ytterligere, til å også inkludere kognitive og estetiske behov over behovet for selvaktelse, og øverst inkluderte han en kategori som omfatter en slags transcendent motivasjon. Det blir altså tema i dagens episode av SinnSyn, og velkommen skal du være!

I dag skal jeg reflektere over et ganske bestemt poeng: Mange av oss er tilbøyelige til å snakke oss selv ned, kritisere oss selv for små feiltrinn og tidvis mobbe, sjikanere og trakassere oss selv dersom vi gjør noe uomtenksomt, flaut eller sleivete. Vi behandler oss selv på måter vi ikke ville behandlet andre på. Hvorfor er det slik, og hva fører det til? Det er dagens spørsmål.Jeg kan med en gang si at motgiften mot ubønnhørlig selvkritikk er selvmedfølelse. Hvis du synes det høres litt kleint ut, så er du sannsynligvis blant dem som kritiserer deg selv ganske mye og holder deg selv til høye standarder. I så fall er det enda viktigere at du følger med i dagens episode. Det kan være krevende å øve opp sin selvmedfølelse når du er vant til å piske deg selv i gang. Kanskje vil du ikke bruke tid på noe som vekker assosiasjoner til selvhjelpslitteratur. Men det lønner seg. Psykolog Kristin Neff (2009) oppsummerer en rekke fordeler ved å øve opp sin selvmedfølelse. Overordnet ser man en sammenheng mellom selvmedfølelse og velvære. MacBeth og Gumley (2012) gjennomførte en metaanalyse av 20 studier, der de undersøkte sammenhengen mellom selvmedfølelse og psykopatologi. De fant da støtte for at selvmedfølelse beskytter mot angst og depresjon. Neff (2003) har funnet at dette gjelder selv når man kontrollerer for selvkritikk som variabel. Ifølge Gilbert (Gilbert & Irons, 2005) kan dette forklares fysiologisk ved at selvmedfølelse deaktiverer det han omtaler som kroppens trusselsystem og aktiverer systemer som bidrar til opplevelse av trygghet og velvære. Mennesker med høy grad av selvmedfølelse ser ut til å oppleve flere positive emosjoner – ikke fordi de skyver negative følelser vekk, undertrykker dem eller bytter dem ut med positive tanker, men fordi de omfavner dem som viktige signaler.Mennesker med selvmedfølelse ser dessuten ut til å kunne opprettholde motivasjonen i større grad i møte med motgang. Det er ikke slik at selvkritikk virker motiverende. Når en erkjenner egen sårbarhet og er komfortabel med den, blir ikke fallhøyden like stor. Med lavere fallhøyde trenger en heller ikke å gi opp i frykt for å feile. At grad av selvmedfølelse knyttes til grad av motivasjon, kan også bidra til å forklare at selvmedfølelse knyttes til (lavere risiko for) depresjon.Når vi ikke har konkrete farer å kjempe imot, skaper vi våre egne. Så hvordan kan du bli vennligere med deg selv? Begynn med å observere hva som kjennetegner din indre dialog. Er du krass og nedvurderende, eller vennlig? Forsøk å registrere dette over tid, for å bli bevisst hvordan det påvirker deg i hverdagen. Etter hvert kan du forsøke å endre dialogen. Kanskje de skarpeste kommentarene kan nyanseres?

Noen forstå andres følelser, men utnytter det til egen fordel. Andre er overdrevent empatiske og har en tendens til å overta andres smerte. Begge deler er problematikk knyttet til empati og medfølelse. Emosjonelt intelligente mennesker er forståelsesfulle og lite dømmende. Det er i utgangspunktet positivt, men det kan også føre til at de overser feil og mangler hos andre – noe narsissisten gledelig benytter seg av.I dagens episode skal jeg snakke om medfølelse og empati, men samtidig skal vi se litt på det motsatte, nemlig mangel på empati og innlevelse. Noen mennesker forstår andres følelser, men de føler dem ikke selv. Hvis man kobler dette med en litt tvilsom moral, får man mennesker som er villig til å spille et spill med andres følelser for å oppnå egne fordeler. Det er det vi kaller en narsissist. På andre siden finner vi det noen kaller en empatiker. Det er mennesker som har mye empati, som lar andres følelser oversvømme dem, men som ikke helt klarer å sette adekvate grenser. De mangler filter og har en tendens til å overta andres følelser. Når de skal fungere som hjelpere, klarer de ikke å holde "passe avstand", men opplever snarere å bli "smittet" av andres smerte. De kan se ut som gode hjelpere, men de blir utbrent i løpet av kort tid. Det er i grenseoppgangen mellom narsissisme og overdreven empati vi skal bevege oss i dagens episode. 

Hva vil det si å være klok eller vis? Det er vel ikke det samme som å være kunnskapsrik? Jeg kjenner folks som har hodet sitt stappfullt av kunnskap, men som er ganske vanskelige å forholde seg til. Noen av dem er også vanskelig å like. Når jeg i dagens episode skal snakke om klokskap, snakker jeg altså ikke om nivå av kunnskap, men om en litt annen kvalitet. Kloke mennesker er nok ofte kunnskapsrike, men de er også mennesker man graviterer mot fordi man trives, trygges, stimuleres og vokser i deres nærvær. Hva kan og har de kloke som vi andre ikke har? Det er det sentrale spørsmålet i dagens episode.På Wkipedia kan man lese at visdom kan defineres som kunnskap oppnådd av egen erfaring og dermed å kunne dømme hva som er rett handling i en gitt situasjon. Visdom kan også defineres på mange andre måter og sett i sammenheng med flere forskjellige ting, f.eks. moral, innsikt, forståelse, medfølelse og høy levealder, og anses som en sjelden, positiv, personlig egenskap, eller som en dyd i de fleste trosretninger. Intelligens, følelser og spiritualitet har også likheter med visdom, men er ikke det samme. For eksempel er det mulig å ha intelligens og derfor forstå hva noe er, men likevel mangle praktisk erfaring til å vite hvorfor det er sånn. Likevel er det ikke slått fast en bestemt definisjon om nøyaktig hva det betyr å være vis, men det finnes en bok som heter «Wiser», utgitt i 2020, av Dilip Jeste som tar for seg vitenskapelige studier av klokskap kombinert med konkrete tips om hvordan man blir klokere, og nettopp det blir utganspunktet for en denne episode her på SinnSyn. 

Stadig flere opplever oppmerksomhetssvikt og problemer med en viljestyrt kontroll over kropp og sinn. Er det noe galt med hjernen, eller er det snakk om skranten «mental kondis»?Jeg er en forkjemper for å se på hjernen som en muskel. Sønnen min har akkurat lært seg å løse en Rubiks kube i en voldsom fart. Han har hatt med seg kuben overalt gjennom en hel sommeren, og nå løser han den på under 30 sekunder. Hvis man kunne se inn i hjernen hans før og etter all treningen, vil man se noen endringer i områder som har med vissospatial kognisjon å gjøre. Han har forandret hjernen sin ved å spesialisere seg på Rubiks kube. Datteren min er ikke like rask som broren, men hun er heller ikke like dedikert. Hun lærte seg å løse kuben fordi hun tror man blir smartere av det. Sønnen min gjorde det fordi det var gøy.Vi endrer hjernen vår hele tiden avhengig av hvordan vi bruker den. Ny informasjon vil også gjøre noe med strukturene i hjernebarken, og derfor vil du også være litt annerledes i etterkant av denne episoden.Vi vet at vi kan trene bakkeintervall og langkjøring for å opparbeide oss bedre kondisjon, og vi kan løfte vekter for å styrke muskulaturen. Jeg mener at man bør ha samme holdning til sin mentale muskel. Egenskaper som konsentrasjon, problemløsning, kreativ tenkning, emosjonsregulering, hukommelse, selvdisiplin og mange andre egenskaper har sitt utspring i vår mentale muskel. Men når vi sliter med eksempelvis hukommelse, tenker vi sjelden at vi er dårlig trent. Vi tror at hjernen vår har en skavank, er svak eller eventuelt syk og på vei til å degenereres mot en tilstand av kognitive svikt. Når vi sliter med å holde konsentrasjonen på en viktig oppgave, tenker vi helle rikke at vi har forsømt oppmerksomhetstrening og bør legge oss i selene for å holde tritt på skole, jobb eller på alle andre arenaer som stiller krav til et skarpt fokus. Det er heller ikke sikkert at vi reflekterer over sammenhengen mellom mobiltelefonens ustanselige jag og forstyrrelser, og hvordan det eventuelt korrumperer vår evnen til å holde fokus over lengre tid. Å holde et intenst fokus på noe som interesserer oss dypt og inderlig er som regel ganske lett, og her kan utfordringen være å zoome ut for å håndtere parallelle oppgaver i tillegg til det vi er oppslukt av. For mange mennesker i et moderne samfunn er det ikke alltid nærliggende å tenke at man er dårlig trent med henblikk på kunsten å forvalte egen oppmerksomhet. Man tenker heller ikke at man er under digitale mediers innflytelse, og at vår oppmerksomhet er under konstant angrep fra smarte algoritmer som fanger oppmerksomheten vår i et digitalt fengsel vi kaller en smarttelefon. Isteden tenker mange moderne mennesker at manglende kustus på egen oppmerksomhet handler om en utviklingsforstyrrelse og en defekt i hjernen som må utredes, diagnostiseres og medisineres med et amfetamin derivat. Nesten halvparten av alle henvisninger til psykisk helsevern handler om folk som opplever manglende evne til konsentrasjon og et viljestyrt eierskap til viktige kognitive evner.Istedenfor å trene oppmerksomhet, får mange en medisin som vil fasilitere et skarpere fokus, og det representerer kanskje en beleilig løsning på problemet, men de fleste medisiner har bivirkninger.

Det sies at venstre hjernehalvdel er logisk, analytisk, opptatt av detaljer, språkbasert og forkjemper for en slags dekonstruksjon, mens den høyre delen av hjernen er mer disponert for kreativitet, helhet, intuisjon, følelser og ikke-varbal kommunikasjon. Hjernen er uhyre kompleks, og ulike individer er koblet på litt ulike måter. Dermed blir det misvisende og tolke menneskers personlighet ut i fra en teori om en dominans av venstre eller høyre hjernehalvdel. Hjernen er en fabrikk som produserer opplevelser, og denne fabrikken har mange ulike avdelinger med spesialiserte oppgaver. Hvor i hodet disse avdelingene er lokalisert og hvordan de kommuniserer, kan man kanskje si noe overordnet om, men det foreligger store individuelle forskjeller. Hvis man er forsker på hjernen vil man vegre seg for å uttale seg mer populærvitenskapelig om lateralisering, og når man forsøker seg på denne øvelsen uten å være forsker eller nevropsykolog, vil man komme til å bli unyansert. Likevel vil jeg prøve meg på fritt-fabulerende refleksjon rundt hjernens ulike halvdeler, hvordan de kommuniserer, hva de representerer og hvordan vi kan forstå oss selv ved mer innsikt i hjernes ulike avdelinger. Dette var en episode som egentlig skulle tilbake til selvbildet og selvfølelse, og det er nettopp det sporet jeg følger, men havnet likevel ut i nevropsykologien. Jeg mener imidlertid at det ikke var et blindspor, men snarere et spor som kan kaste enda litt mer lys over det fenomenet vi kaller for selvbildet. Kanskje kan man, med et litt lavt selvbilde, ha noe å lære av nevropsykologen i kombinasjon med Østlige visdomstradisjoner. Det er i alle fall den hypotesen jeg setter opp i dagnes episode.Velkommen til en episode som egentlig handler om selvfølelse og selvbildet, mens som ender opp med løse antakelser om hvor selvbildet hører til i hjernen, og hva vi eventuelt kan gjøre av mental gymnastikk for å stimulere områder som utligner et dårlig selvbildet. Dette blir en salig blanding av nevropsykologi, østlige og vestlige idétradisjoner, kognitiv psykologi kontra meditasjon og hvis du føler deg forvirret, er det fordi hjernehalvdelene dine ikke kommuniserer godt nok, eller rett og slett fordi jeg er helt på bærtur. Hvem vet? Alt vi tenker og føler er uansett feil! Velkommen til en ny episode av SinnSyn for patreon supportere, og tusen takk for at du er medlem!

The Paradox of Choice – Why More Is Less er en bok skrevet av den amerikanske psykologen Barry Schwartz og først utgitt i 2004 av Harper Perennial. I boken argumenterer Schwartz for at mange valg blir sett på som et gode, men at en økning i forbrukeres valgmuligheter (på de fleste områder i livet), ikke egentlig gjør oss friere og lykkeligere, men gjør livet stressende, energikrevende og tyngende fordi det kan være en enorm byrde å ta et valg. Søren Kirkegård hevdet at angst var sekundene før vi tok et valg. Dersom vi øker menneskers valgmuligheter følger det kanskje at vi kommer til å oppleve mer angst, i alle fall hvis Kirkegård har rett. Dette er og Schwartz sin hypotesen. Han mener at masse valg gjør oss usikre, tvilende, forvirra og til dels skuffet når valgene våre ikke blir så tilfredsstillende som vi hadde forestilt oss. I tillegg kommer vi til å slite med selvbebreidelse når vi tidvis tar dårlige valg på tross av at vi hadde så mange muligheter. Boken, The Paradox of Choice, argumenterer for at den dramatiske eksplosjonen i valg – fra det mer trivielle til de komplekse utfordringene med å balansere karriere, familie og individuelle behov – paradoksalt nok har blitt et problem i stedet for en løsning. Og hvordan vår tiltro til at flest mulig valg gjør oss mest mulig frie, har blitt en slags besettelse som dypest sett gjør oss ulykkelig."Autonomi og valgfrihet er selvfølgelig avgjørende for menneskers velvære, og valg er avgjørende for frihet og autonomi. Ikke desto mindre, selv om moderne mennesker i Vesten har flere valgmuligheter enn noen andre mennesker noensinne har hatt nå eller før, og dermed antagelig mer frihet og autonomi, ser det ikke ut til at dette er spesielt psykologisk velgjørende, snarere tvert imot. Velstanden og BNP er ti ganger høyere i år 2000 enn i år 1900 i mange Vestlige land, og i denne delen av verden er vi rikere, mer bemidlet og har flere muligheter enn noensinne, men antall mennesker som er deprimerte og stressa har økt parallelt med økning i velstand. Kanskje kan det tenkes at eksplosjonen i antall valgmuligheter spiller en rolle i dette paradokset? Det skal vi utforske i dagens episode! Velkommen skal du være!

Hva handler sosial angst egentlig om? En redsel for å bli bedømt negativt ligger vel kanskje ved kjernen. Men lege, professor og hypokondriekspert, Ingvard Wilhelmsen, mener dette kan defineres enda enklere.Sosial angst, sier Wilhelmsen, handler egentlig om kun én ting: «Hva synes folk om meg?» Så spør han selv:– Er det egentlig viktig?En fobiker vil trolig svare ja. Men Wilhelmsen vil si nei. Fordi han vet man aldri vil få noe klart svar på hva andre tenker og mener om en.Man kan følge med på hva folk sier. Man kan tippe hva de tenker. Man kan tolke utsagn eller mangelen på utsagn.Man kan ta post mortem-øvelsen – dissekere hele selskapet i ettertid for å finne ut hva hver og enkelt synes.– Men problemet er: Du kan aldri få greie på det. Det er prinsipielt utilgjengelig. Og hvorfor skal man bruke tiden på det? Selv om du dybdeintervjuet alle som én om deres mening om deg, kan du ikke vite om de snakker sant, sier Wilhelmsen, og sannsynligvis så har han rett. Men likevel er det mange av oss som har probelemr i sosiale settinger, og kanskje er årsaksforholdet i sosial fobi litt mer komplisert enn det Wilhelmsen påstår. I dagens episode skal jeg dykke ned i sosial angst, og jeg skal relatere fenomenet til sosial status. Jeg mistenker at mange mennesker føler seg underlegne, både sosialt, økonomisk og psykologisk, og at denne følelsen avstedkommer en slags psykososial fattigdom som ødelegger helsen vår. Det viser seg at 80% av de som føler seg fattige, egentlig ikke er fattige objektivt sett, altså målt opp mot inntektsevne og fattigdomsgrensen. Men det er likefullt mange som føler seg fattige, og kanskje fordi de stadig sammenligner seg med folk som har mer. Når vi lever i en verden hvor grunnlaget for å sammenligne oss med andre blir stadig større, tror jeg mange sammenligner seg oppover og ser til folk som har mer, enten det dreier seg om popularitet, materielle goder eller sosial kapital. Sånn sett vil stadig flere av oss føle oss tilkortkomne, og denne følelsen tror jeg er med på å forsterke det vi kaller sosial angst. Dette skjer på et personlig nivå, men det kan tenkes at økende grad av sosialt ubehag også påvirkes fra et makronivå. Det er nemlig slik at verden i dag bebor stadig større forskjell mellom mennesker, med en liten minoritet av individer som har mer rikdom enn halvparten av verdens befolkning. Denne ekstreme ulikheten deler oss inn i forskjellige leire og tærer på tilliten vår til hverandre. Det gjør oss syke, ulykkelige, stressede og politisk nærsynte. Det undergraver våre prestasjoner og truer selve demokratiene våre. For å gjøre noe med denne situasjonen, så må man involvere seg i politikk og stemme for en radikal omfordeling av goder, men det er ikke gjort på en uke eller ett år. Jeg skal ikke snakke så mye om politikk i dagens episode, men se på hva vi kan gjøre på egenhånd for å unngå følelsen av å være mentalt eller sosialt fattig.Kort sagt bør du bestemme dine egne verdier og ønsker i stedet for å sammenligne deg selv med andre.