del

SinnSyn

WebPsykologen.no

Psykolog Sondre Risholm Liverød driver WebPsykologens podcast - SinnSyn. Målet er å si noe nytt om ting du har tenkt på før, eller si noe selvfølgelig om ting du aldri har tenkt på. SinnSyn handler om å observere mennesk
Nyeste episode1/21/2021

Stemmer i hodet

Mange har hodet fullt av stemmer som snakker dem ned. Evnen til å holde en respektfull takt og tone i sitt eget hode, er det samme som god psykisk helse.Selvkritikk er noe de fleste av oss driver med i ganske stor utstrekning. Mange har indre stemmer som poengterer feil og mangler i tiden og utide, og noen har stemmer som forteller oss at vi kommer til å mislykkes uansett, og noen har stemmer som påstår at vi er mindre verdt enn andre eller ute av stand til å fungere som en normalt menneske. Å ha en viss porsjon selvkritikk er ikke uten verdi. Vi kan lære av feil og forebygge fremtidige feil med en slags pågående evaluering av oss selv, men når denne selv-evalueringen antar en mer ufyselig og nedlatende tone, som om vi mobber oss selv, begynner vi å leve i frykt for våre indre kritikere.Du kan se for deg at du skal opp på en scene for å synge en sang, men er svært nervøs for at publikum skal bedømme din prestasjon som dårlig. Når vi er veldig redd for andres dom, risikerer vi en form for sceneskrekk som videre er en variant av prestasjonsangst, men for hjernen vår spiller det ikke så stor rolle om det er publikum i salen eller våre indre stemmer som kritiserer oss. Selvbevisstheten og frykten for å feile er like stor, uansett om dommen kommer fra oss selv eller andre. Derfor er det ikke så dumt å innta en litt rausere og mer omsorgsfull tone i dialogen vi har med oss selv - om oss selv.Kristine Neff er professor i pedagogisk psykologi ved Austin University i Texas, og hun tar for seg nettopp denne problematikken i en bok som heter «Self compassion - The Proven Power of Being Kind to Yourself».La oss si at du er vitne til en god venn som faller på isen. Hvordan ville du møtt dette menneske, dersom det er en person du bryr deg om? Mange ville blitt bekymret, undersøkt hvorvidt personen har skadet seg og kanskje hjulpet vedkommende opp på beina. Det er absolutt ikke en unaturlig reaksjon. Når noe slår seg, gjør en feil eller dummer seg ut, kan vi som en god venn utvise omsorg og støtte for å avhjelpe personens smerte i en vanskelig situasjon. Hvis du klarer å reagere på samme måte mot deg selv, når du begår en feil, har uflaks, er litt ukonsentrert, blir avvist, skuffet, redd eller opplever annen form for smerte, har du forstått hva som ligger i begrepet «omsorg for seg selv». Boken til Neff er full av studier som viser oss at en mer omsorgsfull innstilling til oss selv, istedenfor hard selvkritikk, er langt sunnere og mer hensiktsmessig, men for mange av oss er det vanskelig å overdøve våre indre kritikere med en vennligere tone. Vi tror at det å være sinte på oss selv skal sørge for at vi ikke gjør feilen igjen. Det kan selvfølgelig fungere, men vi etablerer i så henseende en motivasjon bygd på frykt, og det er beheftet med en god del uheldige omkostninger. Når vi skjerper oss fordi vi er redde for å få kjeft av oss selv, møter vi nye utfordringer på en undertone av frykt, noe som betyr at mye av vår mentale energi er bundet opp i frykt for fiasko, istedenfor at energien brukes til å oppnå et godt resultat. Ved første øyekast kan man forestille seg at frykt er en viktig motivator som sørger for at folk unngår feil og tabber, men det psykologiske klima i en person som lever på en grad av konstant alarmberedskap, risikerer å utvikle en form for prestasjonsangst som tidvis gjør at de prokrastinerer eller unngår utfordringer. Med mye selvkritikk oppnår vi bare en slags sceneskrekk i selve livet, og det er ikke en god måte å leve på. Evnen til å nyte livet, være nysgjerrig og interessert, blir kraftig kompromittert når vi martres av indre kritikere i tide og utide.I dagens episode skal jeg si litt mer om denne problemstillingen. På sett og vis er alle mennesker fulle av indre dialoger, hvor vi snakker med oss selv om oss selv, og disse dialogene reflekterer ofte relasjoner vi har hatt tidligere i livet. Det vil si at vårt indre liv er full av stemmer som snakker til oss, og god psykisk helse handler mye om å lytte til disse stemmene, men ikke la dem overdøve oss. Blir vi overkjørt av destruktive stemmer, mister vi kontrollen på vårt indre liv, og derfor mener jeg at god psykisk helse handler om en viss kustus på de innspillene som tildeles stemmerett i vår egen psyke. Noen stemmer blir ikke hørt, mens andre stemmer roper så høyt at vi ikke hører noe annet, og jeg mener dette ligner en ganske alminnelig skoleklasse. Dermed kan vi si at mennesker med god psykisk helse fungerer som den gode læreren, med en naturlig autoritet, som lytter til alle, men ikke lar oppviglerne få overta styringen. Vi må være en sånn lærer mot oss selv, for å få arbeidsro i vårt psykiske klasserom.Det siste segmentet i denne episoden var kun et kort utdrag for en lengre refleksjonsrunde omkring alle stemmene som snakker til oss fra vårt indre liv.Vårt indre liv er fullt av karakterer og tilbøyeligheter, og vi bør ha en viss oversikt og kustus for å unngå kaos, panikk eller psykisk diktatur. Vi du høre hele foredraget, kan du gå tilepisode #23 på Patreon. Denne episoden heter «Du må være en god lærer for å få kustus på din egen psyke» og som sagt går den mer i dybden på tonefallet vi anlegger mot oss selv. Det er ikke sikkert vi hører alle disse stemmene fra vårt indre klasserom, men de fleste av oss har et flertall av meninger som påvirker oss i møte med utfordringer eller livet generelt. I tillegg finner du over 80 andre poster fra denne podcasten inne på min patreon-side. Vil du har mer SinnSyn hver måned kan du altså gå tilPatreon.com/sinnsyn. Her er det flere eksklusive episoder av SinnSyn, mentale øvelser, mye videomateriale og jeg leser bøkene mine, kapittel for kapittel, slik at Patreon til slutt huser lydbokversjonen av mine tre bøker. Hvis du finner verdi her på SinnSyn, vil ha mer SinnSyn hver måned, og har lyst til å støtte prosjektet, slik at jeg kan holde hjula i gang her på podcasten, er etabonnement på Patreonav stor betydning for denne podcasten. Du kan selv velge beløp per måned, og beløpet vil altså gi deg et medlemskap på mitt såkalte mentale treningsstudio. Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle dere som allerede erPatreon supportere. Det er lyttere som dere som sørger for at lysene er på her inne på SinnSyn uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Det er kostnadskrevende på mange måter å drive denne podcasten, men jeg elsker å gjøre det, og med støtte fra Patreon-lyttere kan jeg prioritere SinnSyn hver uke! Tusen takk for det!
1/21/2021

Stemmer i hodet

Mange har hodet fullt av stemmer som snakker dem ned. Evnen til å holde en respektfull takt og tone i sitt eget hode, er det samme som god psykisk helse.Selvkritikk er noe de fleste av oss driver med i ganske stor utstrekning. Mange har indre stemmer som poengterer feil og mangler i tiden og utide, og noen har stemmer som forteller oss at vi kommer til å mislykkes uansett, og noen har stemmer som påstår at vi er mindre verdt enn andre eller ute av stand til å fungere som en normalt menneske. Å ha en viss porsjon selvkritikk er ikke uten verdi. Vi kan lære av feil og forebygge fremtidige feil med en slags pågående evaluering av oss selv, men når denne selv-evalueringen antar en mer ufyselig og nedlatende tone, som om vi mobber oss selv, begynner vi å leve i frykt for våre indre kritikere.Du kan se for deg at du skal opp på en scene for å synge en sang, men er svært nervøs for at publikum skal bedømme din prestasjon som dårlig. Når vi er veldig redd for andres dom, risikerer vi en form for sceneskrekk som videre er en variant av prestasjonsangst, men for hjernen vår spiller det ikke så stor rolle om det er publikum i salen eller våre indre stemmer som kritiserer oss. Selvbevisstheten og frykten for å feile er like stor, uansett om dommen kommer fra oss selv eller andre. Derfor er det ikke så dumt å innta en litt rausere og mer omsorgsfull tone i dialogen vi har med oss selv - om oss selv.Kristine Neff er professor i pedagogisk psykologi ved Austin University i Texas, og hun tar for seg nettopp denne problematikken i en bok som heter «Self compassion - The Proven Power of Being Kind to Yourself».La oss si at du er vitne til en god venn som faller på isen. Hvordan ville du møtt dette menneske, dersom det er en person du bryr deg om? Mange ville blitt bekymret, undersøkt hvorvidt personen har skadet seg og kanskje hjulpet vedkommende opp på beina. Det er absolutt ikke en unaturlig reaksjon. Når noe slår seg, gjør en feil eller dummer seg ut, kan vi som en god venn utvise omsorg og støtte for å avhjelpe personens smerte i en vanskelig situasjon. Hvis du klarer å reagere på samme måte mot deg selv, når du begår en feil, har uflaks, er litt ukonsentrert, blir avvist, skuffet, redd eller opplever annen form for smerte, har du forstått hva som ligger i begrepet «omsorg for seg selv». Boken til Neff er full av studier som viser oss at en mer omsorgsfull innstilling til oss selv, istedenfor hard selvkritikk, er langt sunnere og mer hensiktsmessig, men for mange av oss er det vanskelig å overdøve våre indre kritikere med en vennligere tone. Vi tror at det å være sinte på oss selv skal sørge for at vi ikke gjør feilen igjen. Det kan selvfølgelig fungere, men vi etablerer i så henseende en motivasjon bygd på frykt, og det er beheftet med en god del uheldige omkostninger. Når vi skjerper oss fordi vi er redde for å få kjeft av oss selv, møter vi nye utfordringer på en undertone av frykt, noe som betyr at mye av vår mentale energi er bundet opp i frykt for fiasko, istedenfor at energien brukes til å oppnå et godt resultat. Ved første øyekast kan man forestille seg at frykt er en viktig motivator som sørger for at folk unngår feil og tabber, men det psykologiske klima i en person som lever på en grad av konstant alarmberedskap, risikerer å utvikle en form for prestasjonsangst som tidvis gjør at de prokrastinerer eller unngår utfordringer. Med mye selvkritikk oppnår vi bare en slags sceneskrekk i selve livet, og det er ikke en god måte å leve på. Evnen til å nyte livet, være nysgjerrig og interessert, blir kraftig kompromittert når vi martres av indre kritikere i tide og utide.I dagens episode skal jeg si litt mer om denne problemstillingen. På sett og vis er alle mennesker fulle av indre dialoger, hvor vi snakker med oss selv om oss selv, og disse dialogene reflekterer ofte relasjoner vi har hatt tidligere i livet. Det vil si at vårt indre liv er full av stemmer som snakker til oss, og god psykisk helse handler mye om å lytte til disse stemmene, men ikke la dem overdøve oss. Blir vi overkjørt av destruktive stemmer, mister vi kontrollen på vårt indre liv, og derfor mener jeg at god psykisk helse handler om en viss kustus på de innspillene som tildeles stemmerett i vår egen psyke. Noen stemmer blir ikke hørt, mens andre stemmer roper så høyt at vi ikke hører noe annet, og jeg mener dette ligner en ganske alminnelig skoleklasse. Dermed kan vi si at mennesker med god psykisk helse fungerer som den gode læreren, med en naturlig autoritet, som lytter til alle, men ikke lar oppviglerne få overta styringen. Vi må være en sånn lærer mot oss selv, for å få arbeidsro i vårt psykiske klasserom.Det siste segmentet i denne episoden var kun et kort utdrag for en lengre refleksjonsrunde omkring alle stemmene som snakker til oss fra vårt indre liv.Vårt indre liv er fullt av karakterer og tilbøyeligheter, og vi bør ha en viss oversikt og kustus for å unngå kaos, panikk eller psykisk diktatur. Vi du høre hele foredraget, kan du gå tilepisode #23 på Patreon. Denne episoden heter «Du må være en god lærer for å få kustus på din egen psyke» og som sagt går den mer i dybden på tonefallet vi anlegger mot oss selv. Det er ikke sikkert vi hører alle disse stemmene fra vårt indre klasserom, men de fleste av oss har et flertall av meninger som påvirker oss i møte med utfordringer eller livet generelt. I tillegg finner du over 80 andre poster fra denne podcasten inne på min patreon-side. Vil du har mer SinnSyn hver måned kan du altså gå tilPatreon.com/sinnsyn. Her er det flere eksklusive episoder av SinnSyn, mentale øvelser, mye videomateriale og jeg leser bøkene mine, kapittel for kapittel, slik at Patreon til slutt huser lydbokversjonen av mine tre bøker. Hvis du finner verdi her på SinnSyn, vil ha mer SinnSyn hver måned, og har lyst til å støtte prosjektet, slik at jeg kan holde hjula i gang her på podcasten, er etabonnement på Patreonav stor betydning for denne podcasten. Du kan selv velge beløp per måned, og beløpet vil altså gi deg et medlemskap på mitt såkalte mentale treningsstudio. Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle dere som allerede erPatreon supportere. Det er lyttere som dere som sørger for at lysene er på her inne på SinnSyn uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Det er kostnadskrevende på mange måter å drive denne podcasten, men jeg elsker å gjøre det, og med støtte fra Patreon-lyttere kan jeg prioritere SinnSyn hver uke! Tusen takk for det!
1/18/2021

#233 - Bias

Ep. 233
Vi kjenner ikke alltid vår egen motivasjon, og veldig ofte tar hjernen snarveier som forkludrer vår oppfattelsesevne. Alle våre opplevelser er beheftet med mentale feilkoblinger. Er det et problem?Jeg har skrevet på en bok i nesten 10 år. Jeg har skrivet nå og da, men i januar 2019 begynte jeg å forhandle med forlaget. Jeg begynte å bli ferdig med manus, og boken skulle handle om hvordan hjernen lurer oss til å se oss selv og verden på en feilaktig måte. Jeg tenkte at boken kunne hete «Hjernen er en løgnhals» eller «Alt du tenker og føler er feil». «Bullshit» var også en tittel jeg tenkte på. Akkurat nå vet jeg ikke hva boken kommer til å hete, men når denne podcasten kommer på lufta, håper jeg at boken er til salgs i min bokhandel påWebPsykologen.no. I første segment av dagens episode skal jeg lese et lite utdrag fra boka. Det handler om våre mentale feilslutninger og hvordan de påvirker livet vårt i ymse retninger. I andre segment skal jeg poste et foredrag som blir repetisjon. De som ikke liker repetisjon, kan avslutte episode etter første segment, men de som har lyst til å høre mer om hvorfor mennesker opplever ting på en litt forvrengt måte, og da med en del referanser til Sigmund Freud, kan velge å beholde hodetelefonene på i en time til. Velkommen til en ny episode av SinnSy.Hjernen er en løgnhalsVi blir bedratt av våre egne resonnementer, og fenomenet kalles bias på fagspråket. Bias er et engelsk ord og det finnes ingen god norsk oversettelse. Bias betyr flere ting, men i psykologisk forstand handler det om at vi er forutinntatte. I forhold til enkelte saker, synspunkter og ideer har vi bestemte preferanser, noe som kan føre til at vi tolker en situasjon på en partisk måte. Siden bias egentlig betyr «skjevhet», og ikke kan oversettes direkte på denne måten, har jeg valgt å kalle det for tankefeller. Skjevhet er også et begrep som er delvis treffende fordi det handler om «skjevhet» i våre fortolkninger, men fenomenet refererer til så mange ulike typer fortolkningfeil at skjevhet ikke blir tilstrekkelig uten flere presiserende ord i tillegg.De fleste av oss har møtt mennesker som er fullstendig irrasjonelle, men likevel overbevist om at de har rett. Det er en tendens som finnes i oss alle, og som regel trenger vi en tredjepart for å avsløre våre feilkoblinger. Ingen av oss er fritatt fra kognitive bias eller tankefeller. Det er et fenomen som påvirker vår oppfattelsesevne, vår hukommelse og fortolkning av hendelser. Kognitiv bias fører til systematiske feil i vår tenkning og det kan skape misforståelser mellom mennesker og forstyrre individets oppfattelse av verden rundt seg. Hvorfor er vi utstyrt med slike feilkoblinger?Første segment i denne episoden er et utdrag fra min siste bok, og hvis du følger SinnSyn, vet du at denne boken er for salg eller kommer for salg påmin egen bokhandel. Og hvis du kjenner noen som ikke vet det, så håper jeg du informerer dem. Takk for hjelpen! I avspilleren over kan du etter denne innledningen få med deg mer snakk om Freud, Anna Freud, forsvarsmekanismer og ulike former for tankefeil.
1/14/2021

#232 - Innboksen blir ikke tom selv om du dør

Ep. 232
Det er alltid noe du burde ha gjort, men uansett hvor mye du gjør, dukker det alltid opp nye gjøremål. Hvis du ikke slapper av før du har gjort alt på lista, kommer du aldri til å senke skuldrene.Dersom man tenker at livet skal nytes så snart man har fått gjort alt på listen over ting som skal eller bør gjøres, har man sannsynligvis gått i en av de vanligste livsfellene. For de fleste blir listen over gjøremål aldri tom. I fjord på disse tider begynte jeg en serie med korte episoder med konkrete tips for å unngå de vanligste livsfellene. Siden den gang har jeg sporadisk publisert episoder i denne sjangeren, men nå er det en stund siden. Her kommer imidlertid en ny typisk «selvhjelpsepisode». Jeg tilstreber en kort og konsis argumentasjon for å overbevise deg om at lange lister over ting du må få gjort kan være en dårlig livsstrategi.I serien episoder om ”Tips for et rikere liv” har jeg altså kommet til et ganske utbredt fenomen: Nemlig ideen om at livet dypest sett handler om å få gjort alt vi skal. Mange lever på en underliggende tanke om at de skal slappe av så snart de blir ferdig med å male huset, lande et prosjekt på jobb, få ferdig utdannelsen, få unna selvangivelsen eller tusen andre ting som dukker opp på listen over nødvendige gjøremål. Richard Carlson minner oss på at dette er et utspekulert spill vi aldri kan vinne. Selv om vi jobber til sent på kvelden, står opp tidlig og utsetter samvær med våre nærmeste til fordel for prekære gjøremål, blir vi aldri ferdige. Vi lurer oss selv når vi tror at vi skal bli lykkeligere og roligere så snart vi kan huke av på alle punktene over listen med gjøremål. Som regel blir denne listen aldri tom, og dersom vi utsetter glede, rekreasjon og samvær med våre elskede til listen er tom, går vi sannsynligvis glipp av det som er viktigst i livet.
1/9/2021

Shots av SinnSyn 3

Jeg er ingen stor tilhenger av sosiale medier. Jeg ser fordelene og mulighetene, men for meg overskygges de av ulempene. Jeg tror at scrolling i overskrifter, tilfeldige bilder og korte ingresser gjør oss rastløse. Jeg tror vår konsentrasjonsevne begynner å falle, og vår oppmerksomhet på en tekst varer kun i 164 tegn. I så måte blir det stadig vanskeligere å lese en bok, da de fleste bøker inneholder mer enn 164 tegn med mellomrom. På tross av dette, og i god dobbelmoralsk forstand, forsøker jeg selv å lage en plattform i de raske sosiale kanalene. Mitt håp er imidlertid at jeg skal klare å fange folks oppmerksomhet og interesse, og deretter lose de over i podcastformatet som er et mer langvarig og litt langsommere medium. Kanskje jeg til og med kan motivere til å lese bøker, noe jeg hele tiden forsøker å motivere meg selv til. Men hvis du har lest mer enn en time uavbrutt i en bok i dagens samfunn, uten å sjekke telefonen, tør jeg påstå at du tilhører en sjelden minoritet. Jeg er redd for at hjernen vår er i ferd med å utvikle et oppmerksomhetsspenn på Donald Trump nivå, og vi ender opp med enorme konsentrasjonsproblemer som befolkning. En overfladisk og rastløs person som mangler dybde fordi man sjelden leser noe som er lengre enn tre setninger, har kanskje ikke overlevelsesevner dersom verden blir litt vanskelige å være i. Dette er den tredje episoden med shots av SinnSyn. Jeg håper at disse forholdsvis korte episodene med poengterte budskap i raskt tempo kan fungere som en repetisjon for faste lyttere og som en introduksjon til nye lyttere. Materialet er hentet fra mine stunts i de raske sosiale mediene. I høst etablerte jeg en Instagram konto hvor jeg blant annet lager korte filmer hvor jeg ved hjelp av video gir budskapet fra SinnSyn en visuelle dramaturgi, noe jeg synes er litt gøy. Av og til trenger man også en visuell fremstilling av poengene jeg forsøker å formidle. Det visuelle har alltid vært viktig for meg. I mine to første bøker, Selvfølelsens Psykologi og Jeg, meg selv og selvbildet er det bilder på nesten hver side. Meningen er at hvert bilde skal fungere som en liten oppsummering i seg selv, eller som en knagg hvor den aktuelle tematikken kan henge. Jeg henger selv mye av mine tanker på visuelle knagger i hodet, og derfor har jeg bygd opp bøkene mine på samme måte. En podcast er først og fremst lyd, selv om jeg legger mye arbeid i å finne illustrasjonsfoto til hver episode. I mine stunts på Instagram, Facebook, Youtube og TikTok akkompagnerer jeg budskapet i podcasten med en film på rundt 1 minutt. Dette arbeidet stimulerer meg kreativt, og jeg håpet at det skulle gi meg litt mer oppmerksomhet hos et yngre publikum, som ofte trenger en form for anvendt psykologi i alle strabasene mot voksenlivet. Dog ser jeg at de raske sosiale mediene ikke er min plattform, og jeg begriper ikke hvordan folk klarer å tilkjempe seg tusenvis av følgere på Insta og TikTok - Sannsynligvis er det en kombinasjon av utseende, talent og alder, og her er det flere faktorer som ikke nødvendigvis spiller på lag med meg. Stjernene i de sosiale kanalene har nok også en helt egen teft for appellerende materiale, og det er ikke så lett å gjøre Freud super-sexy. Nå har jeg likevel prøvd et halvt års tid, og jeg har ikke gitt opp riktig enda. Er du blant de som ikke følger meg å Instagram, abonnerer på Yoytube kanalen og liker SinnSyn på Facebook, så hadde det vært fint å få deg som følger om ikke annet for å bøte på min følelse av tilkortkommenhet i sosiale medier. Det er også veldig viktig at du abonnerer på SinnSyn i din podcast-app, da det er i podcastformatet jeg trives best. I det følgende får du lyden fra min tilstedeværelse i sosiale medier, og kanskje kan det få deg til å tenke litt annerledes på noe du har tenkt på før, eller tenke en ny tanke som aldri har streifet deg. Det er i så fall i tråd med ambisjonene her på SinnSyn. Velkommen til et slags psykologisk vorspiel hvor jeg serverer deg 12 shots av SinnSyn. Det er ikke nok til å bli full, men kanskje du bli litt brisen og en smule forvirra, for dette går i hundre og helvete.Få mer SinnSyn hver måned!Finner du verdi her på SinnSyn, ønsker å bidra til å holde hjulene i gang, støtte prosjektet og få et medlemskap på mitt mentale treningsstudio med mer SynnSyn hver måned, kan du gå inn på Patreon. Takk til ale dere som allerede støtter SinnSyn på Patreon!Disse små vignettene fra Shots av SinnSyn, har også blitt en egen podcast som nettopp heter Shots av SinnSyn. Den hviler på en plattform som heter Soundcloud, og du kan finne den i iTunes. Abonner gjerne på "Shots av SinnSyn" i din podcastapp så får du ukentlige tilskudd av syn på sinnet.
1/7/2021

#230 - Dumme mennesker og det kompliserte samspillet

Ep. 230
Vi kan oppfatte oss selv eller andre som dumme, men ofte handler det ikke om intelligens, men om en dårlig kalibrert psyke. Den toneangivende måten vi tenker og føler på karakteriserer oss, men hvordan ble vi den vi er?Noen påstår at mennesker er dumme. Faktum er at 10 % av jordens befolkning befinner seg i nedre del av normalområdet når det kommer til intelligens, men det er ikke nødvendigvis hvor et menneske befinner seg på en normalfordelingskurve som bestemmer hvordan vi opplever vedkommende. Ofte er det vi kaller dumme mennesker, egentlig mennesker som har en normal intelligens, men forvalter sine følelser og tanker på en måte som virker forstyrrende inn på en relasjon. Det er også mulig å møte mennesker som objektivt sett skårer dårlig på en IQ-test, men som vi oppfatter som varme, imøtekommende, motorisk velitviklende, sosialt kompetente og og sånn sett vil bli vurdert som et menneske langt over gjennomsnittet, selv om de ikke får full uttelling på Wechsler Adult Intelligence Scale.Ofte er det hvordan vår psyke er kalibrert som bestemmer hvordan vi oppfattes av andre og hvordan vi håndterer det sosiale samspillet. Hvis du stadig møte mennesker du synes er irriterende og dumme, kan det også hende at det egentlig er du som er irriterende og dum. I dagens episode foreslår jeg at den vesentligste forskjellen på oss mennesker handler om vårt psykologiske operativsystem, hvordan vi har lært å forstå oss selv og verden gjennom oppveksten og hvordan våre unike opplevelser farger våre sammenstøt med andre mennesker. Det finnes egentlig ikke dumme mennesker, men det finnes veldig mange mennesker som er dårlig kalibrert.I noen situasjoner reagerer vi på primitive måter. Vi oppfører oss umodent, skylder på andre eller nekter å innrømme feil. Hvordan faller vi ned på et slikt nivå? Hva kan man gjøre for å unngå det? I dagens episode skal jeg tilbake til de klassiske psykodynamiske teoriene om menneskets utvikling. Jeg vil innlede med en kort oversikt over vårt psykiske forsvsrsverk, og deretter spille av et lengre segment fra en forelesning jeg holdt ved Universitetet i Agder i januar 2020. Dette er tematikk jeg har publisert tidligere her på SinnSyn, og denne episoden må derfor betraktes som en repetisjon. Jeg har ikke postet dette foredraget før, men innholdsmessig ligner det tidligere episoder fra SinnSyn. En del vil imidlertid være nytt, og for deg som liker de psykologiske teoriene som kaster lys over «the games people play», håper jeg dette kan være en god oversikt eller et godt tilbakeblikk på teorier jeg har undersøkt tidligere. Dagens episode handler rett og slett om hvordan vi mennesker danser sammen i det sosiale landskapet, og ikke minst hvordan og hvorfor vi stadig mislykkes og ryker uklare med hverandre. Jeg skylder på deg, og du skylder på meg og så går det ut over en kollega eller barna. Følelsene våre undertrykkes eller bobler opp der de ikke hører hjemme. Hva skjer og hvorfor skjer det?For å forstå dette, kan man blant annet undersøke menneskets psykiske forsvarsmekanismer. Det primitive og nevrotiske forsvaret opererer på sett og visutenfor vår bevisste oppmerksomhet, og på den måten kan det skape konflikt og problemer som vi selv ikke er i stand til å oppdage. Selvutvikling handler blant annet om å identifisere slike tendenser hos seg selv. Evnen til å se seg selv utenfra, og andre innenfra, er på sett og vis et kjennetegn på psykisk sunnhet. For at vi skal klare å leve oss inn i andre mennesker og forstå deres reaksjoner, og for at vi skal klare å se hvordan vi selv håndterer vanskeligheter, kan det hende at kunnskap om de ulike forsvarsmekanismene kan gi oss et viktig utgangspunkt.
1/4/2021

#229 - Så ensomme at vi tar bilder av oss selv

Ep. 229
Moderne mennesker har sin oppmerksomhet plantet i smarttelefonen. Vi tar hundrevis av bilder av oss selv og legger det ut i sosiale medier. En stusselig form for samhandling. Sosiale medier gjør samhandlingen mellom mennesker fattig, og kanskje eskalerer en følelse av ensomhet og utenforskap i vår tid. I verste fall ender ensomhet og isolasjon på selvmordsstatistikken.Dette blir en ny episode i serien om selvmord, men den blir ikke like fokusert på selvmordet. Jeg kommer til å snakke om tilhørighet, narsissisme, selfier og selvmord. Men først og fremst vil jeg fokusere på et bestemt psykologisk aspekt som forårsaker selvmord og selvmordstanker, nemlig en følelse av å være utenfor fellesskapet. Noen føler aldri at de går i samme takt som andre, uansett hvor mange venner de har, er det en opplevelse av en usynlig vegg som hindrer nær kontakt. Selvmord er et trist tema, men det det er også et tema som setter oss på sporet av de psykologiske komponentene som fører mennesket på villspor, og i verste fall helt ut av livet. I første segment skal jeg snakke om selvpsykologi og menneskets behov for tilhørighet. Det blir et kort utdrag fra en forelesning ved Universitetet i Agder.I andre segment skal jeg dykke dypere ned i teorien som går under navnet selvpsykologi. Det er Heinz Kohut som beskriver det tripolare Selvet. Det er en fortelling om våre menneskelige behov fra barn til voksen. Vi har behov for å bli elsket, beundret og applaudert. Vi har også behov for gode forbilder vi kan se opp til og støtte oss på. I tillegg har vi et sterkt behov for å føle tilhørighet i en gruppe. Kohut snakker om det tvillingsøkende Selvet som trenger å føle seg som et likeverdig og inkludert medlem av en flokk. Mobbing eller andre former for utestengelse i oppveksten kan føre til mangler i det tvillingssøkende selvet, noe man kan ta med seg inn i voksenlivet som en underliggende følelse av utenforskap. Tilhørighet i en gruppe er blant våre viktigste psykologiske behov, og når man opplever mangler på dette området, er det lett å miste følelsen av at livet har noen mening. Uten en mening med livet, kan døden dukke opp som et alternativ. I en kultur som fremmer konkurranse, sammenligning, målinger, materialisme, karrierejag og «din egen lykkes smed filosofi», mister vi kanskje noe av vårt viktigste grunnleggende behov, nemlig tilhørighet og sterke bånd mellom mennesker og grupper. Kanskje er vi dypest sett så selvsentrerte, og dermed ensomme, at mange av oss må ta bilde av oss selv. Det kalles for «selfie», og mot slutten av dagens episode dukker det opp et spørsmål: Er selfien rett og slett en slags markør på det ensomme mennesket i en fragmentert verden, frakoblet fellesskapet, på kanten av stupet.Andre segment av denne episoden er basert på følgende artikkel:Kjernen i vårt psykiske livFreud mente at mennesket var styrt av dyriske drifter, mens Kohut mente at mennesket motiveres av streben etter fylde, helhet, harmoni og opplevelse av mening. Hva ligger i kjernen av vårt psykiske liv?Et globalt tvillingsøkende selvIdeene til Kohut, og de andre postfreudiaknske tenkerne, skiller seg fra Freud ved å vektlegge at mennesket alltid dannes i samspill med andre. Selvet er relasjonelt, og relasjonene blir toneangivende for vårt indre liv. Da er det åpenbart at gode relasjoner, tilhørighet og en slags kollektivistisk orientering vil være av betydning for menneskets ve og vel. I vår kultur kan det virke som om vi går andre veien. Individualisme og konkurranse preger mye av livet vårt, noe som unektelig går på bekostning av relasjoner. Kanskje er det nettopp fokus på individualisme som avstedkommer en følelse av fragmentering og mangel på tilhørighet. Eksistensfilosfoser snakker om en tiltagende følelse av fremmedgjøring i vår tid. Verden står nå ovenfor problemer vi ikke kan løse med fokus på oss selv, eller i konkurranse med andre. Skal vi redde planeten må vi stå sammen på tvers av landegrenser, religiøs tilhørighet og etnisitet. Det er behov for utviklingen av et globalt tvillingssøkende Selv, men i en tid som går i motsatt retning, virker dette som en utopi. De fleste av oss er flasket opp på materialisme, individuell måloppnåelse, høye krav til egne prestasjoner og mye av dette går på bekostning av et sosialt eller mellommenneskelig fokus. Kanskje er vi så ensomme at vi ikke finner noe som kan ta en bilde av oss, hvorpå vi gjør det selv og kaller det for en selfie. Stand up komikeren Sebastian Maniscalco kaller det «taking a lonely».KilderKarterud, Sigmund.Selvpsykologi Utviklingen etter Kohut.Ad Notma, Gyldendal, Oslo, 1997.Karterud, S. (2001). Et historisk perspektiv og en drøfting av sentrale begreper. I Karterud, S., Urnes, Ø. & Pedersen, G. (eds.).Personlighetsforstyrrelser. Forståelse, evaluering, kombinert gruppebehandling.Pax forlag. Oslo.Kohut, H. (1984).How does analysis cure?The University of Chicage Press. Chicago.Kohut, H.Selvets psykologi.Hans Reitwels forlag. København, 1990.Kohut, H. (2000).Analysen af selvet. En systematisk tilgang til psykoanalytisk behandling af narcissistiske personlighedsforstyrrelser.Det lille forlag. Fredriksberg.Schlüter, C. & Karterud, Sigmund:Selvets mysterier.Pax forlag. Oslo. 2002.