Optimisten, Pessimisten & Realisten

lå bølge eller blå tsunami?Når Republikanerne må bruke tid og ressurser på å forsvare Mississippi, hva forteller det om det amerikanske mellomvalget?Er Demokratene på vei mot en vanlig midtveisframgang – eller kan valgkartet bli langt bredere enn partiene hadde forestilt seg?Vi begynner med mellomvalget, der det nå handler om mer enn de mest omtalte vippestatene.Trumps popularitet, misnøyen med levekostnadene og kampen om uavhengige velgere danner bakteppet. Men det interessante er hvordan dette slår ut i konkrete delstater og valgkretser.Mississippi er et særlig godt eksempel. Når et tradisjonelt republikansk område trekkes inn i diskusjonen om konkurranseutsatte valg, må vi spørre hva som faktisk ligger bak: meningsmålinger, kandidater, mobilisering eller en bredere nasjonal utvikling?Og vi må skille mellom et valg som er blitt tettere, og et valg som faktisk har skiftet karakter.Blå bølge eller blå tsunami?Så går vi til Oslo.Etter møtene mellom Zelenskyj, Støre, Stubb og amerikanske utsendinger er tiden inne for å skille diplomatiets resultater fra de store ordene om dem.Kåre oppsummerer Oslo-prosessen.Hva forsøkte partene å oppnå? Hva kom de videre med? Og hvor mye av det som ble presentert som et mulig diplomatisk gjennombrudd, var egentlig samordning av posisjoner før nye og vanskeligere samtaler?Vi diskuterer hva Norge og Finland kan bidra med, hvorfor Ukrainas egen forhandlingsposisjon er avgjørende, og hvilke begrensninger både Trump og Putin møter når de forsøker å påvirke krigens videre utvikling.Så til den tredje hovedsaken: Dirty politics.I Ohio har Vivek Ramaswamy bidratt til en valgkamp som reiser spørsmål om hvor grensen går mellom aggressiv politisk retorikk og overtramp. Vi ser også på andre eksempler på hvordan personangrep, insinuasjoner og politisk iscenesettelse preger den siste fasen før valget.Hvor mye av dette er uttrykk for en ny politisk kultur – og hvor mye er gammel valgkamptaktikk i nye kanaler?Til slutt: Tre saker i må eller moro.Først Katie Zacharia, Trumps nye pressesekretær. Hva forteller hennes opptredener om Det hvite hus' kommunikasjon, og kan måten administrasjonen møter kritiske spørsmål på få politiske konsekvenser så tett opp mot valget?Deretter Abdul El-Sayed. Hvorfor skaper han så sterke positive reaksjoner hos deler av publikum? Og hvordan virker personlig appell når politikken ellers er preget av konflikt og mistillit?Og til slutt Donald Trumps kommentarer om menn, tiltrekning og romantikk.Fra utsagn om å ville date noens datter til å ha «forelsket seg» i Kim Jong-un: Er dette bare Trumps velkjente humor, en bevisst provokasjon eller en politisk kommunikasjonsform der grenseløshet er en del av poenget?Vi undersøker hva som faktisk er sagt, hvordan utsagnene er blitt mottatt, og hvorfor en kommentar som ville skapt problemer for én politiker, kan fungere annerledes for en annen.Fra Mississippi til Oslo, Ohio og Det hvite hus: En episode om politisk makt, diplomatiets grenser og retorikken som former valgkampen.

Hva skjedde egentlig i Oslo? Knut er klar for å sette skapet på plass og hvem som kom best ut av dette. Hvem kom godt ut, og hvem forsto ikke hva som egentlig skjedde. Trump, Putin og illusjonene om et nytt JaltaHva skjedde egentlig under Ukraina-samtalene i Oslo?Og hvorfor kan svaret være et ganske annet enn det man fikk inntrykk av gjennom de store overskriftene?I Torsdagsoptimisten har vi med oss Knut Hauge, tidligere norsk ambassadør til NATO og Russland. Han følger krigen og diplomatiet tett, ikke bare gjennom vestlige medier, men også gjennom russiske og ukrainske nyhetskanaler, kommentatorer og andre åpne kilder.Vi har bedt ham gjøre opp status.Hva forsøkte Volodymyr Zelenskyj, Jonas Gahr Støre og Alexander Stubb å oppnå i Oslo? Hvilke forventninger var realistiske? Og hvilke forestillinger om stormaktsdiplomati bør vi være særlig skeptiske til?For i debatten om Ukraina dukker det stadig opp en gammel idé: at verdens mektigste ledere kan møtes, tegne nye linjer på kartet og bestemme mindre staters framtid.Et nytt Jalta.Men verden er ikke 1945. Ukraina er ikke en passiv brikke på et stormaktskart. Europa har egne interesser og virkemidler. Og selv en amerikansk president har ikke ubegrenset makt til å bestemme hva andre land skal gjøre.Knut utfordrer forestillingen om at Trump alene kan diktere Ukrainas framtid, eller at Putin automatisk har vetorett over hvordan USA skal forholde seg til Kyiv.Vi diskuterer også hva han mener var det egentlige formålet med møtet i Oslo.Kanskje handlet det mindre om å frambringe et dramatisk diplomatisk gjennombrudd, og mer om å samordne posisjoner, styrke forbindelser og påvirke de beslutningene som skal tas videre.Det er mindre spektakulært.Men det kan være viktigere.Så flytter vi blikket til amerikansk politikk.Hva skjer med Trumps handlekraft etter mellomvalget? Og hvorfor må vi skille mellom Donald Trumps politiske styrke og USAs samlede makt?Det amerikanske politiske systemet består av flere maktsentre. Kongressen, forsvarsindustrien, utenrikspolitiske institusjoner, allierte og framtidige presidentkandidater har interesser som ikke nødvendigvis sammenfaller med presidentens.Valget i 2028 nærmer seg også gradvis som en politisk realitet. Aktører i begge partier må tenke lenger fram enn den sittende presidentens neste utspill.Og økonomien spiller en rolle.Samarbeidet med europeiske allierte og Ukraina handler ikke bare om idealer og sikkerhet. Det omfatter også produksjon, teknologi, forsyningskjeder og store forsvarskontrakter.Betyr det at amerikansk Ukraina-politikk kan utvikle seg i retninger Trump selv ikke fullt ut kontrollerer?Og hvilke muligheter gir dette Ukraina og Europa?Til slutt skifter vi tone.Har Knut lest Epsteins norske nettverk? Og hva tenker en tidligere Moskva-ambassadør om spekulasjonene om at Jeffrey Epstein kan ha arbeidet for russisk etterretning?Det er en anledning til å snakke om forskjellen mellom etterretningsfaglig analyse og en konspirasjonsteori som høres fristende ut fordi den binder mange mystiske tråder sammen.Knut har også noen innvendinger mot agenthypotesen som er verdt å høre.En Torsdagsoptimist om diplomatiets virkelighet, stormaktenes begrensninger – og hvorfor det fortsatt finnes handlingsrom for Ukraina og Europa.Optimisten, Pessimisten og Realisten.

Norge og Finland møter Ukrainas president før samtalene går videre med Kushner og Witkoff.Hvorfor samles Volodymyr Zelenskyj, Jonas Gahr Støre og Alexander Stubb i Oslo – akkurat nå?Og hva kan et møte mellom Ukraina, Norge og Finland bety for forsøket på å finne en vei ut av krigen?I denne Supertirsdag-episoden følger vi diplomatiet på norsk jord.Zelenskyj skal etter planen møte de to nordiske statslederne før samtalene føres videre med amerikanske representanter, blant dem Jared Kushner og Steve Witkoff.Det reiser et interessant spørsmål:Hva kan Støre og Stubb tilby som ikke andre europeiske ledere kan?Norge har vært en betydelig bidragsyter til Ukrainas forsvar og sivile motstandskraft. Landet har også lang erfaring med diplomati og internasjonale forhandlingsprosesser.Finland bringer noe annet til bordet: direkte erfaring med Russland som nabo, en omfattende sikkerhetspolitisk omstilling og et NATO-medlemskap som har forandret den nordlige delen av Europas strategiske kart.Og Alexander Stubb har utviklet en direkte kontakt med Donald Trump.Men betyr det at de to nordiske lederne kan påvirke USAs Ukraina-politikk?Vi undersøker hvordan møtet kom i stand, hva vi vet om initiativet, og hvilke diplomatiske relasjoner som kan forklare at nettopp Oslo er valgt som møteplass.Vi ser også på Zelenskyjs forhold til Støre og Stubb.For Ukraina handler dette om langt mer enn gode personlige forbindelser. Zelenskyj må sikre fortsatt militær og økonomisk støtte, opprettholde europeisk samhold og samtidig forholde seg til en amerikansk administrasjon med egne prioriteringer for hvordan krigen skal avsluttes.Hva er egentlig målet med samtalene?Hva er fallgruber og suksess - og hva er trinnene etter dette? Og hvilke spørsmål må avklares før diplomatiske møter kan bli til en holdbar avtale?Ukrainas suverenitet. Territorium. Sikkerhetsgarantier. Sanksjoner. Kontroll med eventuelle brudd på en våpenhvile.Vi diskuterer også fallgruvene.Og vil si dette var en tirsdag i optimistenes tegnisten, Pessimisten og Realisten.

Mandagsoptimisten: Trumps Putin-pivotHar Donald Trump begynt å endre kurs overfor Vladimir Putin?Og hvis han har det: Hva har fått ham til å bevege seg?I denne Mandagsoptimisten ser vi nærmere på den amerikanske presidentens forhold til Russland og Ukraina – og på hvorfor Volodymyr Zelenskyj kan stå sterkere enn mange har antatt.For Ukrainas president har et vanskelig diplomatisk utgangspunkt. Landet hans er avhengig av vestlig støtte, samtidig som han må overbevise Trump om at Ukraina ikke bare er en mottaker av amerikansk hjelp, men en aktør som kan påvirke krigens videre utvikling.Ukrainske angrep mot russisk energiinfrastruktur, militær motstandskraft og diplomatisk arbeid med europeiske allierte inngår i dette bildet.Men hva betyr en mulig amerikansk kursendring i praksis?Vi diskuterer konsekvensene for europeisk sikkerhet, NATO og forholdet mellom Washington og Moskva. Kan Europa stole på at en hardere amerikansk linje varer? Og hvordan bør alliansen forholde seg til en president som kan skifte retorikk raskere enn institusjonene rundt ham skifter politikk?Så er det mellomvalget.Trumps Russland-politikk er ikke bare utenrikspolitikk. Den kan også bli et spørsmål om tillit, politisk dømmekraft og presidentens forhold til velgere som er skeptiske til Putin.Vi spør om Ukraina kan bli en politisk belastning for Republikanerne – eller om en president som framstår mer handlekraftig, kan snu saken til sin fordel.Og hvor passer Elon Musk inn?Musk har økonomiske, teknologiske og politiske interesser som gjør ham relevant både for amerikansk politikk og for diskusjonen om Ukrainas avhengighet av privat kontrollert infrastruktur. Men hans faktiske rolle må skilles fra spekulasjoner om hvor stor innflytelse han har på presidentens beslutninger.Vi tar også en kort tur til Israel, der Benjamin Netanyahu nærmer seg et valg preget av sikkerhet, krigens konsekvenser og spørsmålet om ansvar.Til slutt tre saker på den mørkere siden av ukas må-eller-moro:En konflikt om rundt 20 000 velgerregistreringer i California og trusler om rettslige konsekvenser. Nye alvorlige spørsmål knyttet til Omar-saken. Og Alex Gibneys arbeid med TikTok – en inngang til hvordan teknologi, oppmerksomhet og politisk påvirkning henger sammen.Optimisme denne mandagen?Kanskje ikke fordi verdens ledere plutselig er blitt mer forutsigbare.Men fordi Ukraina fortsatt viser at et land som kjemper for sin egen overlevelse, også kan påvirke stormaktenes kalkyler.Optimisten, Pessimisten og Realisten.

Epsteins norske nettverk: Makten, pengene, journalistene. Hvordan kunne Jeffrey Epstein, en dømt seksualforbryter med et omfattende nettverk av mektige forbindelser, opprettholde relasjoner til sentrale personer i norsk offentlighet? Og hva skjer når journalister begynner å undersøke forbindelsene – og ikke gir seg?I denne episoden møter vi journalistene Tore Gjerstad og Gard Oterholm, forfatterne av Epsteins norske nettverk – og løgnene som skjulte det.De har brukt mer enn sju år på å undersøke norske forbindelser til Epstein, særlig forholdet mellom den amerikanske finansmannen og den tidligere diplomaten og fredsmegleren Terje Rød-Larsen. Det begynte som journalistisk graving. Etter hvert vokste det fram en thrillerhistorie som berører diplomati, internasjonale organisasjoner, politisk makt, økonomiske interesser og mennesker med posisjoner helt øverst i samfunnet.Men dette er også en morsom og lærerik bok om hvordan journalistikk blir til - og hvordan du kan være så journalistisk krevende og dyktig i jakt på sannhet - uten å begå etiske overtramp. I samtalen forsøker Gjermund å få fram det enormt leseverdige i boka - uten å be forfatterne gjenfortelle bokens hovedinnsikter. For den bør leses. Og om noen år bør den filnes. Når forsto Gjerstad og Oterholm at de satt med en historie som kunne bli langt større enn de først hadde forestilt seg? Hva var vanskeligst å dokumentere? Hvordan arbeidet de med kilder, motstridende forklaringer og mennesker som ikke ønsket å svare?Vi snakker om deres journalistiske og litterære forbilder, om Woodward og Bernstein, og om forskjellen mellom å avsløre en sak i avisen og å fortelle hele historien i bokform. For Epsteins norske nettverk handler ikke bare om hvem som kjente hvem. Den handler om hva forbindelsene ble brukt til, hvilke fordeler og muligheter de kunne gi, og hvordan mektige personer og institusjoner håndterte kunnskap, varsler og kritiske spørsmål.Terje Rød-Larsen står sentralt. Men boken berører også andre norske navn og miljøer, blant dem Thorbjørn Jagland, Børge Brende, Mona Juul og Utenriksdepartementet.Hva skiller ordinært diplomatisk nettverksarbeid fra forbindelser som blir etisk uforsvarlige? Når er en beslutning uttrykk for dårlig dømmekraft, og når blir det spørsmål om et dypt personlig og alvorlig ansvar? Vi diskuterer også hvordan forfatterne har arbeidet med å gradere kritikken. Det er vesentlig forskjell på å ha møtt Epstein, å ha opprettholdt kontakt etter at overgrepene var kjent, å ha mottatt økonomiske fordeler og å ha begått mulige lovbrudd.Og midt i fortellingen må vi ikke miste det viktigste av syne: Epstein begikk alvorlige seksuelle overgrep. Bak navnene, institusjonene og de oppsiktsvekkende forbindelsene finnes mennesker som ble utsatt for handlinger med store og langvarige konsekvenser.Gjermund maser også om forfatternes filmatiske og litterære referanser og blir lykkelig over at de har de til gangs! Til slutt vender vi tilbake til journalistikken.

Tre uker igjen. Og velgerne er juryen.Først skal vi til Hellas.USAs ambassadør Kimberly Guilfoyle har skapt oppmerksomhet med sin måte å introdusere og iscenesette den nye pressesekretæren på. Det er et lite øyeblikk fra Trumps politiske univers – men også et eksempel på hvordan personlige forbindelser, lojalitet og offentlig kommunikasjon flettes sammen.Så til en boklansering som ligger langt nærmere Norge.Journalistene Tore Gjerstad og Gard har arbeidet med en bok om Jeffrey Epsteins norske forbindelser. Vi ser på hva boken undersøker, hvorfor nettverket rundt Epstein fortsatt er relevant, og hvilke spørsmål den reiser om makt, tilgang og ansvar.Det er viktig å skille dokumenterte forbindelser fra påstander om medvirkning til overgrep. Å ha møtt eller hatt kontakt med Epstein er ikke i seg selv bevis for straffbare handlinger.Så til hovedsaken.Tre uker før det amerikanske mellomvalget er det mye som peker mot et krevende politisk landskap for Donald Trump og Republikanerne.Inflasjonen har steget til 3,7 prosent. Levekostnader og økonomisk usikkerhet er igjen sentrale temaer for velgerne. Samtidig møter presidenten kritikk for sin håndtering av Russland og Ukraina, og det amerikanske justisdepartementet har åpnet en ny konflikt med California om velgerregistreringer.Men hva betyr alt dette for selve valget?Nye prognosemodeller viser betydelige muligheter for endringer i Kongressen. Nate Silvers modell oppgis nå å gi Demokratene 74,4 prosent sjanse for å vinne Senatet og 93,4 prosent for Representantenes hus.Slike tall er ikke målinger og heller ikke garantier. De er modellberegninger som bygger på antakelser om meningsmålinger, historiske mønstre og usikkerhet.I Texas er senatskampen fortsatt tett, med en modellert demokratisk ledelse på knappe tre prosentpoeng. Samtidig peker guvernørvalgene mot en mulig forskyvning av politisk kontroll i flere store delstater.Og det er kanskje her vi finner den viktigste historien.Hva er det velgerne egentlig reagerer på?CNNs Harry Enten har trukket fram flere indikatorer som belyser utfordringene for Republikanerne: Trumps popularitet blant unge, latinamerikanske, svarte og uavhengige velgere; misnøyen med økonomien; utviklingen i den nasjonale kongressmålingen; og forskjellene mellom MAGA-velgere og andre republikanere.Men misnøye med presidenten er ikke automatisk entusiasme for Demokratene.En ny AP-måling viser at mange amerikanere ønsker betydelige politiske endringer, samtidig som tilliten til begge partiene er begrenset.Dermed blir spørsmålet ikke bare hvor mange som er misfornøyde.Det blir hvem som møter opp – og hvem som klarer å gjøre misnøyen til en konkret politisk beslutning.Og da kommer vi til Jon Ossoff.Den demokratiske senatoren fra Georgia har utviklet en retorisk stil som er verdt å studere nærmere.I taler og debatter bygger han opp argumentasjonen som et rettsdrama: Han presenterer en påstand, legger fram dokumentasjon, stiller spørsmål og forsøker å gjøre motstanderens svar til en del av bevisførselen.Velgerne får rollen som jury.Det er en annen form for politisk dramaturgi enn bare å rope høyere, levere flere slagord eller satse på at ett videoklipp skal gå viralt.Vi ser på hvordan Ossoff bruker tempo, pauser, presisjon og gjentakelse – og hvorfor metoden kan fungere særlig godt i en valgkamp der mange velgere allerede er frustrerte, men ikke nødvendigvis har bestemt seg for hvem de stoler på.Kan Demokratene vinne på å behandle valgkampen som en sak som skal bevises, heller enn en kamp om hvem som er mest indignert?Og kan Republikanerne svare med noe mer enn penger og lojalitet til Trump?Tre uker igjen. Målingene beveger seg. Men velgerne har ennå ikke avsagt dommen.Optimisten, Pessimisten og Realisten.

rump og Putin: Strategi eller fascinasjon?Hva er rasjonelt – og hva er impulsivt – i Donald Trumps forhold til Vladimir Putin?Det er spørsmålet vi forsøker å forstå i dag.For bak de siste rundene med diplomati, trusler og forhandlinger om Ukraina finnes en historie som strekker seg langt tilbake før Trumps andre presidentperiode.Trump har i flere tiår vist interesse for Russland, russiske maktpersoner og mulighetene for store økonomiske avtaler. Men personlig interesse er ikke det samme som en sammenhengende utenrikspolitisk strategi.Så hvordan skiller vi dem?Vi ser nærmere på rollen til Kirill Dmitriev, lederen for Russlands statlige investeringsfond og en sentral økonomisk utsending for Kreml. Han har arbeidet med kontakter mot amerikanske aktører over flere år og inngår nå i et diplomatisk landskap der Steve Witkoff og Jared Kushner spiller viktige roller.Det interessante er hvordan økonomi og sikkerhetspolitikk flettes sammen.Russland har forsøkt å framheve mulighetene for framtidige investeringer, energisamarbeid og økonomiske avtaler med USA. Men hvilke av disse mulighetene er reelle? Hvilke kan være diplomatiske lokkemidler? Og hvor går grensen mellom en forhandling som tjener amerikanske interesser, og en som svekker presset på Russland uten å skape fred i Ukraina?Vi undersøker også energikrigens betydning.Ukrainas angrep på russiske raffinerier og energiinfrastruktur handler ikke bare om å ødelegge produksjonskapasitet. De kan også ramme inntekter, logistikk og økonomiske interesser som er viktige for Kremls evne til å fortsette krigen.Samtidig har høyere oljepriser gitt Russland et økonomisk pusterom.Dermed oppstår et paradoks: USA kan ønske å presse Putin til forhandlingsbordet, samtidig som utviklingen i energimarkedene og enkelte diplomatiske initiativer kan redusere effekten av presset.Og Zelenskyj?Den ukrainske presidenten må føre krig, forhandle med allierte og overbevise Trump om at Ukraina ikke bare trenger støtte, men også har virkemidler som kan endre Russlands kalkyle.Vi spør hvor langt den amerikanske presidentens makt egentlig rekker.Trump kan legge betydelig press på både Russland og Ukraina. Men han kan ikke alene bestemme hvilke tap de to landene vil akseptere, eller hvilke sikkerhetsgarantier som gjør en fredsavtale holdbar.Så til Israel.Benjamin Netanyahu står foran et politisk oppgjør der sikkerhet, ansvar og krigens konsekvenser blir sentrale spørsmål.Samtidig spiller Jared Kushner fortsatt en rolle i amerikansk Midtøsten-politikk. Kushner har en langvarig personlig og familiær forbindelse til Netanyahu, men også erfaring fra Abraham-avtalene og tidligere diplomatiske initiativer.Hva betyr slike relasjoner når diplomati foregår i skjæringspunktet mellom statsinteresser, personlig tillit og politisk overlevelse?Og hvordan kan de påvirke USAs tilnærming til Israel i en periode der Netanyahu også må forholde seg til israelske velgere?I del to vender vi blikket mot det amerikanske mellomvalget.Demokraten Jon Ossoff har utviklet en valgkampstil som minner mer om et rettsdrama enn en tradisjonell politisk tale.Han legger fram påstander, bygger en argumentasjonsrekke og forsøker å stille Trump og Republikanerne til ansvar foran velgerne – nesten som om publikum var en jury.Kan denne metoden fungere bedre enn den vanlige politiske retorikken?Før hovedsakene blir det også tid til ukas må-eller-moro.Vi ser på en oppsiktsvekkende skikkelse i Trumps kommunikasjonsapparat, diskusjonen om Federal Reserve og nye inflasjonstall – og spør hva som faktisk kan få den amerikanske sentralbanken til å endre renten.Og vi tar en alvorlig avstikker til Polen, der påstander om hybride påvirkningsoperasjoner og skoleskytinger reiser spørsmål om hvordan frykt og desinformasjon kan brukes for å destabilisere samfunn.

Trumps Russlandproblem. Og milliardærenes penger.Fire uker før det amerikanske mellomvalget er det ikke lenger bare Representantenes hus som vekker oppsikt.Også kampen om Senatet har fått et langt bredere geografisk kart enn mange ventet.I Maine utfordrer demokraten Troy Jackson den republikanske senatoren Susan Collins. I Nebraska er den uavhengige kandidaten Dan Osborn med på å gjøre et tidligere komfortabelt republikansk landskap mer interessant. Og i Kansas og Texas viser nye valgmodeller en konkurranse som ser svært annerledes ut enn delstatenes presidentvalg i 2024.Det er nettopp kontrasten vi skal undersøke.Trump vant Nebraska med over 20 prosentpoeng, Kansas med 16 og Texas med nær 14 i 2024. Nå viser FLIPR-modellen langt mindre republikanske marginer i senatsvalgene – og i Texas til og med en modellert demokratisk ledelse.Men en prognose er ikke et valgresultat. Og forskjellen mellom presidentvalg og senatsvalg kan være betydelig.I Minnesota minner en ny måling oss dessuten om hvor lite som er avgjort. Demokraten Peggy Flanagan møter republikaneren Michele Tafoya, tidligere sportsreporter for NBC, i en konkurranse der kandidatene har svært forskjellige bakgrunner og velgerappeller.Så til dagens hovedsak.Donald Trump har et Russlandproblem.Ikke bare i forholdet til Vladimir Putin og krigen i Ukraina.Han har også et problem med den amerikanske opinionen.Pew Research har målt betydelig skepsis til Russland og til presidentens håndtering av krigen. I mars svarte 66 prosent at de hadde liten eller ingen tillit til Trumps beslutninger om Russland–Ukraina-krigen. Bare 32 prosent uttrykte tillit.Det mest interessante er utviklingen blant Republikanerne.Også der har tilliten til Trumps håndtering falt, samtidig som flere beskriver Russland som en fiende av USA.Det betyr ikke at republikanske velgere plutselig har blitt enige med Demokratene om Ukraina. Men det viser en mulig spenning mellom Trumps personlige diplomatiske tilnærming til Putin og holdningene til Russland i hans eget parti.Hva betyr dette for amerikansk utenrikspolitikk – og for valgkampen?Vi ser også mot Warszawa, der europeisk sikkerhet og Russlands krig mot Ukraina setter rammen for en stadig vanskeligere transatlantisk diskusjon.Og så er det fredsprisen.Trump har gjort sin egen fortjeneste av Nobels fredspris til en del av sin politiske fortelling. Men hva skjer når presidentens ønske om internasjonal anerkjennelse møter den langt vanskeligere virkeligheten i forhandlingene med Russland?Vi tar diskusjonen videre med Janne Haaland Matlarys perspektiver på fredsprisen, diplomati og europeisk sikkerhet.Så til pengene.366 millioner dollar.Elon Musk og hans politiske engasjement er blitt et av de tydeligste eksemplene på hvordan ekstrem privat rikdom kan omsettes til politisk innflytelse i USA.Men forholdet mellom milliardærer og politisk makt handler ikke nødvendigvis bare om å få gjennomslag for egne ideer.Det kan også handle om å beskytte eksisterende interesser, sikre tilgang og redusere risikoen for å havne på feil side av en mektig administrasjon.Som den brutale formuleringen lyder:Vi har ikke lenger «fuck-you money». Vi har «don't-hurt-me money».Vi diskuterer hva denne endringen sier om forholdet mellom kapital og politisk makt.Og Texas gir oss en påminnelse om en annen ressurs som brukes i moderne valgkamper: desinformasjon.En viral historie hevdet at den demokratiske senatskandidaten James Talarico hadde vært innlagt ved en institusjon i Ohio. Associated Press undersøkte påstanden og fant dokumentasjon som motsa den.Når et valg blir tett, kan også usanne historier bli politiske våpen.Pluss ukas må-eller-moro: fengselsflytting, Florida og Nixon, en ransaking knyttet til Omar – og inntrykk fra sikkerhetsdiskusjonene i Warszawa.Optimisten, Pessimisten og Realisten.