Optimisten, Pessimisten & Realisten

Dette er del 2. Om Russlands nye front mot EuropaRussland fører full krig i Ukraina. Men hva slags krig fører Vladimir Putin mot resten av Europa?Knut Hauge er tilbake. Den tidligere norske NATO- og Russland-ambassadøren og tidligere lederen for UDs sikkerhetspolitiske avdeling hjelper oss å forstå et europeisk trusselbilde som har blitt merkbart mørkere.De siste månedene har Europa opplevd nye dronehendelser, mistanke om sabotasje, krenkelser og stadig mer risikable russiske militære handlinger. Dansk etterretning sier at russiske tjenester konkret forbereder sabotasje mot dansk forsvarsindustri og forsøker å rekruttere vanlige mennesker til rekognosering. Denne uken avfyrte en russisk fregatt signalbluss mot et dansk militærhelikopter i internasjonalt farvann. Samtidig advarer europeiske ledere om at Russland i økende grad opererer i gråsonen mellom fred og åpen konflikt.Men nettopp her ligger problemet: Ikke enhver drone, brann eller eksplosjon kan uten videre tilskrives Kreml.Så hvordan skiller etterretningstjenestene mellom tilfeldigheter, kriminalitet, påvirkningsoperasjoner og faktisk russisk hybridkrigføring? Og hva skjer dersom vi begynner å se Putin bak enhver hendelse – og dermed gjør en del av jobben hans for ham?Vi snakker om «selvhybridisering»: faren for at europeiske samfunn selv forsterker effekten av russiske operasjoner gjennom frykt, spekulasjoner og overreaksjoner. For hybridkrigens styrke ligger ikke nødvendigvis bare i skaden Russland klarer å påføre. Den kan også ligge i usikkerheten om hvem som står bak, hva som kommer neste gang og hvor langt NATO egentlig er villig til å gå.Derfra kommer det vanskeligste spørsmålet: Tester Putin Europas militære forsvar – eller tester han først og fremst vår psykologi?Hvor nær kan russiske fly, skip og droner bevege seg NATOs grenser før en feilberegning blir en sikkerhetspolitisk krise? Hva har Moskva lært av NATOs reaksjoner de siste månedene? Og hvordan opprettholder man troverdig avskrekking uten samtidig å eskalere enhver provokasjon?Vi vender også blikket nordover. Norge deler grense med Russland, forvalter enorme havområder og har Svalbard i et stadig viktigere strategisk Arktis. Hvorfor kan norsk suverenitet i nord samtidig være svært solid – mens Norge likevel må ta russiske hybride operasjoner i Europa på største alvor?Så til krigen som ligger bak det hele: Ukraina.Russland går inn i nok en vinter med angrep mot ukrainsk infrastruktur, mens Ukraina forsøker å holde både fronten og samfunnet i gang. Hvem har de beste forutsetningene for å tåle vinteren? Hva forteller utviklingen på slagmarken om Putins strategi? Og hvor mye av den russiske aktiviteten i Europa må forstås som en forlengelse av krigen i Ukraina?Til slutt går russerne til valg. Denne helgen velges en ny Statsduma i et politisk system der reell opposisjon er kraftig begrenset og krigsmotstandere i stor grad er skjøvet ut. Knut Hauge kommer derfor med det som muligens er podkastens minst risikable politiske spådom:Putin kommer neppe til å våkne mandag morgen med et opposisjonsflertall i parlamentet.

Droner, sabotasje og frykt: Russlands nye front mot EuropaRussland fører full krig i Ukraina. Men hva slags krig fører Vladimir Putin mot resten av Europa?Knut Hauge er tilbake. Den tidligere norske NATO- og Russland-ambassadøren og tidligere lederen for UDs sikkerhetspolitiske avdeling hjelper oss å forstå et europeisk trusselbilde som har blitt merkbart mørkere.De siste månedene har Europa opplevd nye dronehendelser, mistanke om sabotasje, krenkelser og stadig mer risikable russiske militære handlinger. Dansk etterretning sier at russiske tjenester konkret forbereder sabotasje mot dansk forsvarsindustri og forsøker å rekruttere vanlige mennesker til rekognosering. Denne uken avfyrte en russisk fregatt signalbluss mot et dansk militærhelikopter i internasjonalt farvann. Samtidig advarer europeiske ledere om at Russland i økende grad opererer i gråsonen mellom fred og åpen konflikt.Men nettopp her ligger problemet: Ikke enhver drone, brann eller eksplosjon kan uten videre tilskrives Kreml.Så hvordan skiller etterretningstjenestene mellom tilfeldigheter, kriminalitet, påvirkningsoperasjoner og faktisk russisk hybridkrigføring? Og hva skjer dersom vi begynner å se Putin bak enhver hendelse – og dermed gjør en del av jobben hans for ham?Vi snakker om «selvhybridisering»: faren for at europeiske samfunn selv forsterker effekten av russiske operasjoner gjennom frykt, spekulasjoner og overreaksjoner. For hybridkrigens styrke ligger ikke nødvendigvis bare i skaden Russland klarer å påføre. Den kan også ligge i usikkerheten om hvem som står bak, hva som kommer neste gang og hvor langt NATO egentlig er villig til å gå.Derfra kommer det vanskeligste spørsmålet: Tester Putin Europas militære forsvar – eller tester han først og fremst vår psykologi?Hvor nær kan russiske fly, skip og droner bevege seg NATOs grenser før en feilberegning blir en sikkerhetspolitisk krise? Hva har Moskva lært av NATOs reaksjoner de siste månedene? Og hvordan opprettholder man troverdig avskrekking uten samtidig å eskalere enhver provokasjon?Vi vender også blikket nordover. Norge deler grense med Russland, forvalter enorme havområder og har Svalbard i et stadig viktigere strategisk Arktis. Hvorfor kan norsk suverenitet i nord samtidig være svært solid – mens Norge likevel må ta russiske hybride operasjoner i Europa på største alvor?Så til krigen som ligger bak det hele: Ukraina.Russland går inn i nok en vinter med angrep mot ukrainsk infrastruktur, mens Ukraina forsøker å holde både fronten og samfunnet i gang. Hvem har de beste forutsetningene for å tåle vinteren? Hva forteller utviklingen på slagmarken om Putins strategi? Og hvor mye av den russiske aktiviteten i Europa må forstås som en forlengelse av krigen i Ukraina?Til slutt går russerne til valg. Denne helgen velges en ny Statsduma i et politisk system der reell opposisjon er kraftig begrenset og krigsmotstandere i stor grad er skjøvet ut. Knut Hauge kommer derfor med det som muligens er podkastens minst risikable politiske spådom:Putin kommer neppe til å våkne mandag morgen med et opposisjonsflertall i parlamentet.Dette er en dobbelt-episode om Russland, Ukraina og den stadig mer ubehagelige gråsonen mellom fred og krig.

Fed trosser presidenten, drivstoffprisene biter – og Kongressen sender Russland-sanksjoner til Trumps skrivebordDonald Trump ville ha lavere renter. Han fikk det motsatte. Og timingen kunne knapt vært mer politisk interessant.Federal Reserve setter opp renten, Trump går i fistel – og vi begynner med to ting amerikanske presidenter har god grunn til å frykte: renten og obligasjonsmarkedet. For dette er ikke bare en krangel mellom Det hvite hus og sentralbanken. Høyere renter kan etter hvert merkes på kredittkort, billån, boliglån og amerikanernes kjøpekraft. Midt i en valgkamp er spørsmålet derfor enkelt: Hvor raskt kan økonomiske beslutninger i Washington bli politiske problemer ute blant velgerne?Og akkurat når Trump kunne ønsket seg billigere penger, kommer neste problem: energi.Amerikanske oljesjefer advarer om at den globale drivstoffkrisen ikke lenger er en risiko langt der fremme – den er her. Bensin og diesel er blitt dyrere, lagrene er under press, raffinerikapasiteten er sårbar og krigene og konfliktene rundt verdens viktigste energiruter gjør markedet enda vanskeligere å kontrollere.Vi løfter derfor blikket fra bensinpumpene i USA og ser på det internasjonale energibildet. Hva skjer når Kina reduserer forbruket, lagrene tappes og Ukraina fortsetter å ramme russisk energiinfrastruktur? Trump vil ha slutt på ukrainske angrep mot russiske raffinerier og oljeanlegg. Men hvorfor? Og hvor vanskelig er det å kombinere ønsket om lave energipriser med ønsket om å svekke Vladimir Putins krigsøkonomi?For akkurat der kommer ukens tredje store sak.Kongressen har vedtatt Lindsey Graham-pakken med nye sanksjoner knyttet til Russland og russisk energi. Den gir Trump et potensielt svært kraftig økonomisk våpen – også mot land og selskaper som fortsetter å kjøpe russisk olje og gass. Kina og India havner dermed midt i historien, fordi presidenten får mulighet til å bruke svært høye tollsatser mot store kjøpere av russisk energi.Så hva gjør Trump?Signerer han og øker presset på Putin – med risiko for nye forstyrrelser i verdens energimarkeder? Hvor langt er han villig til å gå mot Kina og India? Og hva forteller hele saken om forholdet mellom Trump, Lindsey Graham og den delen av Republikanerne som ønsker en hardere linje mot Russland?Vi ser også mot Europa, der Ursula von der Leyen har lansert tanken om et europeisk sikkerhetsråd. Hva er det egentlig? Hvem skal sitte rundt bordet? Og er dette enda et europeisk møteorgan – eller et tegn på at Europa forsøker å bygge en sikkerhetspolitisk struktur som er bedre rustet for en verden der USA ikke nødvendigvis gjør alt det europeerne har vært vant til?Så rekker vi naturligvis også ukens amerikanske sidespor.Michigan utvikler seg til en stadig mer interessant politisk slagmark, med nye millioner på vei inn i senatskampen. Og den amerikanske kulturkampen fortsetter på institusjoner som Kennedy Center og Smithsonian, der Trump-administrasjonens oppgjør med hvordan amerikansk historie og kultur skal presenteres har beveget seg fra ideologisk debatt til skilt, oppussing, navnekamp og svært konkrete inngrep.Renter. Obligasjonsmarkedet. Bensin og diesel. Russisk olje. Kina og India. Ukraina og Europa. Og en amerikansk president som helst vil ha både billig energi, lave renter og maksimal geopolitisk innflytelse samtidig.Til slutt trenger vi derfor noe enklere å forholde oss til: Danmark mot Norge.Kåre er optimist.Alarmerende optimist.

Supertuesday – og denne gangen handler det om et mellomvalg som blir stadig vanskeligere å avfeie som bare et mellomvalg.Donald Trump er ikke selv på stemmeseddelen, men oppfører seg som om svært mye står på spill. Vi ser nærmere på presidentens kamp mot poststemmer, Høyesteretts ferske inngripen og Brett Kavanaughs interessante signaler om at den juridiske striden ikke nødvendigvis er over. Og vi spør: Prøver Trump først og fremst å vinne valget – eller prøver han å sikre sin egen makt også etter valget?For kontroll over Kongressen handler om mer enn republikanske og demokratiske mandater. Et godt mellomvalg kan holde Trump unna den klassiske lame-duck-fellen, styrke disiplinen i Det republikanske partiet og gjøre lojalitet til en stadig viktigere politisk valuta. Vi diskuterer også hvor grensene går når presidentmakt, benådninger, delstatslover og institusjoner møtes.Så tar vi temperaturen på selve valgkampen. Demokratene har fått oppmuntrende målinger på steder de må være konkurransedyktige dersom Senatet skal kunne skifte side. Texas har plutselig blitt interessant, Sherrod Brown gjør Ohio til en reell kamp, og kampen om Kongressen går inn i høsten med langt mer spenning enn Republikanerne kunne ønsket seg.Til slutt: kunstig intelligens.Trump har kastet seg inn i AI-debatten og advarer mot regulering som kan svekke USA i konkurransen med Kina. Men den politiske virkeligheten er mer komplisert. Amerikanerne er blitt betydelig mer bekymret for AI, datasentre gjør konflikten om strømpriser og miljø konkret – og i Kongressen er det langt fra sikkert at republikanerne følger presidentens linje.Er AI-regulering et spørsmål om sikkerhet, arbeidsplasser og amerikansk konkurransekraft? Et nytt område for lobbyisme og politiske penger? Eller enda en front i den stadig større strategiske rivaliseringen mellom USA og Kina?Poststemmer, Høyesterett, mellomvalg, lojalitetstester, AI, Kina – og spørsmålet som binder det hele sammen: Hvor går grensene for Donald Trumps politiske makt, og hvem er fortsatt villige til å håndheve dem?

Hva skjer når aktører som tidligere sto i utkanten, plutselig befinner seg nær sentrum – og når makt i økende grad handler om evnen til å kontrollere eller blokkere strategiske flaskehalser?Vi begynner i Sverige, der valget etterlater et politisk landskap som fortsatt er i bevegelse. Etter fire år med Ulf Kristersson som statsminister og Sverigedemokraterna som avgjørende parlamentarisk støtte, handler svensk politikk ikke lenger bare om den tradisjonelle høyre–venstre-aksen. Det store spørsmålet er hva som har skjedd med selve sentrum i svensk politikk. Har SD blitt en normal del av maktsystemet – også dersom partiet svekkes? Og hva betyr det for kriminalpolitikken, velferdsstaten, innvandringsdebatten og forestillingen om svensk identitet?Så går turen til AI-kappløpet. Jo mer autonome og kapable systemene blir, desto vanskeligere blir et tilsynelatende enkelt spørsmål: Hvem kan faktisk stoppe dem dersom noe går galt? Teknologiselskapene bygger overvåkingssystemer, sikkerhetsmekanismer og ulike former for «kill switches», men noen universell nødbrems finnes ikke. Nå argumenterer Anthropic-sjef Dario Amodei også for at utviklingen ved AI-fronten bør gå saktere, slik at sikkerhetsarbeidet får en sjanse til å holde følge. Har vi bygget en bil som akselererer raskere enn vi klarer å konstruere bremsene?Til slutt drar vi til to smale sjøveier med enorm betydning for verdensøkonomien. Iran har lenge hatt evne til å true skipsfarten gjennom Hormuzstredet. Samtidig har de Iran-allierte houthiene styrket sin strategiske posisjon ved Bab el-Mandeb og Rødehavet. Det betyr ikke at Teheran kontrollerer begge streder, men Iran og dets allierte har fått større mulighet til å legge press på trafikken gjennom to av verdens viktigste maritime flaskehalser.Det påvirker oljepriser, skipsfart, forsyningslinjer og Saudi-Arabias strategiske handlingsrom – og illustrerer samtidig kjernen i Irans asymmetriske maktstrategi. Man trenger ikke nødvendigvis å vinne en konvensjonell krig dersom man kan gjøre kostnaden ved motstanderens seier stadig høyere.Sverige, kunstig intelligens og Midtøsten ser ved første øyekast ut som tre helt forskjellige historier. Men alle handler til slutt om det samme: hvordan makt flyttes, normaliseres og utøves når de gamle spillereglene ikke lenger er like stabile.Optimisten, Pessimisten og Realisten diskuterer hvem som sitter nærmest rattet – og hvem som faktisk har tilgang til bremsen.

Hva er egentlig karakter? I drama er det ikke hva du sier om deg selv, men hva du gjør når du blir satt under press. I retorikken handler det om ethos: Hvem fremstår som troverdig når ordene møter virkeligheten? Og i politikken? Der kan karakter være forskjellen på en kandidat som bare følger partiet – og en som klarer å få velgerne til å følge seg.Det er utgangspunktet for denne Supertirsdag. For mellomvalget i 2026 ser ut til å bli mer karakterdrevet enn amerikanske valg har vært på lenge.Partiet på stemmeseddelen betyr selvfølgelig fortsatt enormt mye. Men i flere av de avgjørende løpene kan kandidatkvalitet, kulturell troverdighet, retoriske evner og personlig appell flytte resultatet flere prosentpoeng. Når begge partiene sliter med tilliten, kan det paradoksalt nok bli mer verdifullt å skille seg fra sitt eget parti. Texas, Iowa, Ohio og Michigan blir dermed ikke bare tester på den nasjonale politiske vinden, men på hvilke kandidater som faktisk klarer å ri den.Og så har vi Donald Trump, som satser på en velkjent valgkampstrategi: mer Trump. Vi ser på «More of Me»-strategien, Midterm Convention og hvorfor noen republikanske kandidater gjerne vil ha presidentens velgere – men ikke nødvendigvis presidenten selv stående ved siden av seg.Samtidig hardner kampen om spillereglene til. Det er strid om poststemmer, kongresskart og hvem som egentlig har myndighet til å bestemme hvordan amerikanske valg gjennomføres. I Missouri fikk Demokratene plutselig en bedre hånd etter en rettsavgjørelse om valgkartet – med det lille amerikanske forbeholdet: med mindre Høyesterett griper inn.Så hva har alt dette med Casablanca og Casino Royale å gjøre?«Choice under pressure.»Fra Rick Blaine til James Bond, fra diplomatiets superutøvere til kandidater i Iowa og Texas: Karakter blir først virkelig interessant når noe står på spill.Og i dette mellomvalget står det ganske mye på spill.

Fra Moskva og Kyiv til Sachsen-Anhalt og Hormuz: Kort episode, store spørsmål. Denne uken gir vi deg oversikten over tre av de viktigste politiske og geopolitiske narrativene akkurat nå – og hva du bør følge med på videre.Først Ukraina. Amerikanske utsendinger beveger seg mellom Moskva og Kyiv i et nytt forsøk på å få Russland og Ukraina nærmere reelle forhandlinger. Men er det faktisk bevegelse i posisjonene til Putin og Zelenskyj, eller bare enda en diplomatisk sondering? Vi ser på hva som står i veien for en avtale – fra territorium til sikkerhetsgarantier – og hva Trump-administrasjonen egentlig kan få til.Så Tyskland, hvor AfDs historiske valgresultat i Sachsen-Anhalt utfordrer hele logikken i den tyske «brannmuren». Det er én ting å isolere et ytterparti med 10–20 prosent av stemmene. Hva gjør man når oppslutningen nærmer seg 45 prosent? Og hva forteller resultatet om hvor tysk – og kanskje europeisk – politikk er på vei?Til slutt Iran. Etter perioder med dramatisk militær eskalering har krigen plutselig blitt stillere. Men betyr det de-eskalering, eller har partene bare funnet et midlertidig balansepunkt der alle trenger tid til å tenke, reparere og ruste?Dette er den korte episoden for deg som vil forstå ukens tre viktigste narrativer uten å bruke hele uka på å følge dem: Hva har skjedd, hvorfor betyr det noe – og hva bør vi følge med på nå?

Kong Haralds gravferd blir en nasjonal markering – men også et ekstraordinært diplomatisk øyeblikk. Når kongelige, statsledere og politiske toppfigurer samles i Oslo, hva foregår egentlig i kulissene? Kan Norge bruke anledningen diplomatisk, og like interessant: Hvordan vil utenlandske ledere bruke besøket politisk selv?Så til USA, der en langt mer konfronterende kamp om makt og institusjoner utspiller seg.Forsvarsminister Pete Hegseth har ledet en omfattende utskiftning i toppen av det amerikanske forsvaret. Generaler, admiraler og sivile forsvarsledere er blitt avsatt, presset ut eller har forlatt sine stillinger. Presidentskifter fører alltid til politiske utskiftninger – men hva skjer når også den profesjonelle militære ledelsen endres i stort tempo?Vi spør om USA er på vei fra «US Forces» til «Trump Forces»: Hvor går grensen mellom presidentens legitime demokratiske kontroll over militæret og et forsvar der personlig og ideologisk lojalitet får stadig større betydning? Hva forteller Pete Hegseths vei til makten om Trump-administrasjonen? Og hva betyr utviklingen for Norge og andre NATO-land som er avhengige av å kunne stole på både amerikansk militær kapasitet, kommandostrukturer og rettslige vurderinger når krisen kommer?Det bringer oss til jussen. For hvem stopper presidentmakten når den møter Kongressen og domstolene?I striden om Trumps gigantiske ballroom ved Det hvite hus lot et knapt flertall i Høyesterett byggingen fortsette. Men sjefsjef John Roberts gikk sammen med domstolens liberale mindretall og argumenterte for at prosjektet sannsynligvis er ulovlig. Vi ser på hvorfor denne tilsynelatende pussige arkitekturstriden egentlig handler om noe langt større: hvem som kontrollerer statens eiendom, penger – og presidenten.Og kulturkrigen fortsetter i utdanningssystemet. Trump-administrasjonen vil bruke føderale skatteregler mot private skoler og universiteter som myndighetene mener diskriminerer gjennom rasebaserte opptaks- eller mangfoldsordninger. Er skattefritak blitt det neste store politiske våpenet mot amerikanske eliteinstitusjoner?Dessuten: En falsk nettside rundt Trumps midterm-konvent sender nysgjerrige besøkende til Epstein-filene. Texas-guvernør Greg Abbott møter den politiske virkeligheten bak USAs enorme datasenterboom. Og etter alt dette mener Gjermund – bemerkelsesverdig nok – at verden faktisk har hatt tre ganske gode uker.Mørkt, moro og må vite: Optimisten, Pessimisten og Realisten om diplomati, generaler, dommere og spørsmålet som binder det hele sammen: Hvem bestemmer når institusjonene virkelig blir satt under press?