Optimisten, Pessimisten & Realisten

Tre uker igjen. Og velgerne er juryen.Først skal vi til Hellas.USAs ambassadør Kimberly Guilfoyle har skapt oppmerksomhet med sin måte å introdusere og iscenesette den nye pressesekretæren på. Det er et lite øyeblikk fra Trumps politiske univers – men også et eksempel på hvordan personlige forbindelser, lojalitet og offentlig kommunikasjon flettes sammen.Så til en boklansering som ligger langt nærmere Norge.Journalistene Tore Gjerstad og Gard har arbeidet med en bok om Jeffrey Epsteins norske forbindelser. Vi ser på hva boken undersøker, hvorfor nettverket rundt Epstein fortsatt er relevant, og hvilke spørsmål den reiser om makt, tilgang og ansvar.Det er viktig å skille dokumenterte forbindelser fra påstander om medvirkning til overgrep. Å ha møtt eller hatt kontakt med Epstein er ikke i seg selv bevis for straffbare handlinger.Så til hovedsaken.Tre uker før det amerikanske mellomvalget er det mye som peker mot et krevende politisk landskap for Donald Trump og Republikanerne.Inflasjonen har steget til 3,7 prosent. Levekostnader og økonomisk usikkerhet er igjen sentrale temaer for velgerne. Samtidig møter presidenten kritikk for sin håndtering av Russland og Ukraina, og det amerikanske justisdepartementet har åpnet en ny konflikt med California om velgerregistreringer.Men hva betyr alt dette for selve valget?Nye prognosemodeller viser betydelige muligheter for endringer i Kongressen. Nate Silvers modell oppgis nå å gi Demokratene 74,4 prosent sjanse for å vinne Senatet og 93,4 prosent for Representantenes hus.Slike tall er ikke målinger og heller ikke garantier. De er modellberegninger som bygger på antakelser om meningsmålinger, historiske mønstre og usikkerhet.I Texas er senatskampen fortsatt tett, med en modellert demokratisk ledelse på knappe tre prosentpoeng. Samtidig peker guvernørvalgene mot en mulig forskyvning av politisk kontroll i flere store delstater.Og det er kanskje her vi finner den viktigste historien.Hva er det velgerne egentlig reagerer på?CNNs Harry Enten har trukket fram flere indikatorer som belyser utfordringene for Republikanerne: Trumps popularitet blant unge, latinamerikanske, svarte og uavhengige velgere; misnøyen med økonomien; utviklingen i den nasjonale kongressmålingen; og forskjellene mellom MAGA-velgere og andre republikanere.Men misnøye med presidenten er ikke automatisk entusiasme for Demokratene.En ny AP-måling viser at mange amerikanere ønsker betydelige politiske endringer, samtidig som tilliten til begge partiene er begrenset.Dermed blir spørsmålet ikke bare hvor mange som er misfornøyde.Det blir hvem som møter opp – og hvem som klarer å gjøre misnøyen til en konkret politisk beslutning.Og da kommer vi til Jon Ossoff.Den demokratiske senatoren fra Georgia har utviklet en retorisk stil som er verdt å studere nærmere.I taler og debatter bygger han opp argumentasjonen som et rettsdrama: Han presenterer en påstand, legger fram dokumentasjon, stiller spørsmål og forsøker å gjøre motstanderens svar til en del av bevisførselen.Velgerne får rollen som jury.Det er en annen form for politisk dramaturgi enn bare å rope høyere, levere flere slagord eller satse på at ett videoklipp skal gå viralt.Vi ser på hvordan Ossoff bruker tempo, pauser, presisjon og gjentakelse – og hvorfor metoden kan fungere særlig godt i en valgkamp der mange velgere allerede er frustrerte, men ikke nødvendigvis har bestemt seg for hvem de stoler på.Kan Demokratene vinne på å behandle valgkampen som en sak som skal bevises, heller enn en kamp om hvem som er mest indignert?Og kan Republikanerne svare med noe mer enn penger og lojalitet til Trump?Tre uker igjen. Målingene beveger seg. Men velgerne har ennå ikke avsagt dommen.Optimisten, Pessimisten og Realisten.

rump og Putin: Strategi eller fascinasjon?Hva er rasjonelt – og hva er impulsivt – i Donald Trumps forhold til Vladimir Putin?Det er spørsmålet vi forsøker å forstå i dag.For bak de siste rundene med diplomati, trusler og forhandlinger om Ukraina finnes en historie som strekker seg langt tilbake før Trumps andre presidentperiode.Trump har i flere tiår vist interesse for Russland, russiske maktpersoner og mulighetene for store økonomiske avtaler. Men personlig interesse er ikke det samme som en sammenhengende utenrikspolitisk strategi.Så hvordan skiller vi dem?Vi ser nærmere på rollen til Kirill Dmitriev, lederen for Russlands statlige investeringsfond og en sentral økonomisk utsending for Kreml. Han har arbeidet med kontakter mot amerikanske aktører over flere år og inngår nå i et diplomatisk landskap der Steve Witkoff og Jared Kushner spiller viktige roller.Det interessante er hvordan økonomi og sikkerhetspolitikk flettes sammen.Russland har forsøkt å framheve mulighetene for framtidige investeringer, energisamarbeid og økonomiske avtaler med USA. Men hvilke av disse mulighetene er reelle? Hvilke kan være diplomatiske lokkemidler? Og hvor går grensen mellom en forhandling som tjener amerikanske interesser, og en som svekker presset på Russland uten å skape fred i Ukraina?Vi undersøker også energikrigens betydning.Ukrainas angrep på russiske raffinerier og energiinfrastruktur handler ikke bare om å ødelegge produksjonskapasitet. De kan også ramme inntekter, logistikk og økonomiske interesser som er viktige for Kremls evne til å fortsette krigen.Samtidig har høyere oljepriser gitt Russland et økonomisk pusterom.Dermed oppstår et paradoks: USA kan ønske å presse Putin til forhandlingsbordet, samtidig som utviklingen i energimarkedene og enkelte diplomatiske initiativer kan redusere effekten av presset.Og Zelenskyj?Den ukrainske presidenten må føre krig, forhandle med allierte og overbevise Trump om at Ukraina ikke bare trenger støtte, men også har virkemidler som kan endre Russlands kalkyle.Vi spør hvor langt den amerikanske presidentens makt egentlig rekker.Trump kan legge betydelig press på både Russland og Ukraina. Men han kan ikke alene bestemme hvilke tap de to landene vil akseptere, eller hvilke sikkerhetsgarantier som gjør en fredsavtale holdbar.Så til Israel.Benjamin Netanyahu står foran et politisk oppgjør der sikkerhet, ansvar og krigens konsekvenser blir sentrale spørsmål.Samtidig spiller Jared Kushner fortsatt en rolle i amerikansk Midtøsten-politikk. Kushner har en langvarig personlig og familiær forbindelse til Netanyahu, men også erfaring fra Abraham-avtalene og tidligere diplomatiske initiativer.Hva betyr slike relasjoner når diplomati foregår i skjæringspunktet mellom statsinteresser, personlig tillit og politisk overlevelse?Og hvordan kan de påvirke USAs tilnærming til Israel i en periode der Netanyahu også må forholde seg til israelske velgere?I del to vender vi blikket mot det amerikanske mellomvalget.Demokraten Jon Ossoff har utviklet en valgkampstil som minner mer om et rettsdrama enn en tradisjonell politisk tale.Han legger fram påstander, bygger en argumentasjonsrekke og forsøker å stille Trump og Republikanerne til ansvar foran velgerne – nesten som om publikum var en jury.Kan denne metoden fungere bedre enn den vanlige politiske retorikken?Før hovedsakene blir det også tid til ukas må-eller-moro.Vi ser på en oppsiktsvekkende skikkelse i Trumps kommunikasjonsapparat, diskusjonen om Federal Reserve og nye inflasjonstall – og spør hva som faktisk kan få den amerikanske sentralbanken til å endre renten.Og vi tar en alvorlig avstikker til Polen, der påstander om hybride påvirkningsoperasjoner og skoleskytinger reiser spørsmål om hvordan frykt og desinformasjon kan brukes for å destabilisere samfunn.

Trumps Russlandproblem. Og milliardærenes penger.Fire uker før det amerikanske mellomvalget er det ikke lenger bare Representantenes hus som vekker oppsikt.Også kampen om Senatet har fått et langt bredere geografisk kart enn mange ventet.I Maine utfordrer demokraten Troy Jackson den republikanske senatoren Susan Collins. I Nebraska er den uavhengige kandidaten Dan Osborn med på å gjøre et tidligere komfortabelt republikansk landskap mer interessant. Og i Kansas og Texas viser nye valgmodeller en konkurranse som ser svært annerledes ut enn delstatenes presidentvalg i 2024.Det er nettopp kontrasten vi skal undersøke.Trump vant Nebraska med over 20 prosentpoeng, Kansas med 16 og Texas med nær 14 i 2024. Nå viser FLIPR-modellen langt mindre republikanske marginer i senatsvalgene – og i Texas til og med en modellert demokratisk ledelse.Men en prognose er ikke et valgresultat. Og forskjellen mellom presidentvalg og senatsvalg kan være betydelig.I Minnesota minner en ny måling oss dessuten om hvor lite som er avgjort. Demokraten Peggy Flanagan møter republikaneren Michele Tafoya, tidligere sportsreporter for NBC, i en konkurranse der kandidatene har svært forskjellige bakgrunner og velgerappeller.Så til dagens hovedsak.Donald Trump har et Russlandproblem.Ikke bare i forholdet til Vladimir Putin og krigen i Ukraina.Han har også et problem med den amerikanske opinionen.Pew Research har målt betydelig skepsis til Russland og til presidentens håndtering av krigen. I mars svarte 66 prosent at de hadde liten eller ingen tillit til Trumps beslutninger om Russland–Ukraina-krigen. Bare 32 prosent uttrykte tillit.Det mest interessante er utviklingen blant Republikanerne.Også der har tilliten til Trumps håndtering falt, samtidig som flere beskriver Russland som en fiende av USA.Det betyr ikke at republikanske velgere plutselig har blitt enige med Demokratene om Ukraina. Men det viser en mulig spenning mellom Trumps personlige diplomatiske tilnærming til Putin og holdningene til Russland i hans eget parti.Hva betyr dette for amerikansk utenrikspolitikk – og for valgkampen?Vi ser også mot Warszawa, der europeisk sikkerhet og Russlands krig mot Ukraina setter rammen for en stadig vanskeligere transatlantisk diskusjon.Og så er det fredsprisen.Trump har gjort sin egen fortjeneste av Nobels fredspris til en del av sin politiske fortelling. Men hva skjer når presidentens ønske om internasjonal anerkjennelse møter den langt vanskeligere virkeligheten i forhandlingene med Russland?Vi tar diskusjonen videre med Janne Haaland Matlarys perspektiver på fredsprisen, diplomati og europeisk sikkerhet.Så til pengene.366 millioner dollar.Elon Musk og hans politiske engasjement er blitt et av de tydeligste eksemplene på hvordan ekstrem privat rikdom kan omsettes til politisk innflytelse i USA.Men forholdet mellom milliardærer og politisk makt handler ikke nødvendigvis bare om å få gjennomslag for egne ideer.Det kan også handle om å beskytte eksisterende interesser, sikre tilgang og redusere risikoen for å havne på feil side av en mektig administrasjon.Som den brutale formuleringen lyder:Vi har ikke lenger «fuck-you money». Vi har «don't-hurt-me money».Vi diskuterer hva denne endringen sier om forholdet mellom kapital og politisk makt.Og Texas gir oss en påminnelse om en annen ressurs som brukes i moderne valgkamper: desinformasjon.En viral historie hevdet at den demokratiske senatskandidaten James Talarico hadde vært innlagt ved en institusjon i Ohio. Associated Press undersøkte påstanden og fant dokumentasjon som motsa den.Når et valg blir tett, kan også usanne historier bli politiske våpen.Pluss ukas må-eller-moro: fengselsflytting, Florida og Nixon, en ransaking knyttet til Omar – og inntrykk fra sikkerhetsdiskusjonene i Warszawa.Optimisten, Pessimisten og Realisten.

Årets fredspris går til den sørafrikanske juristen Navi Pillay, som har brukt et langt liv på å bekjempe apartheid, forsvare menneskerettighetene og gjøre det mulig å straffeforfølge krigsforbrytelser og folkemord. En klok og modig pris – og kanskje en av de tydeligste markeringene på lenge av at internasjonal rett fortsatt betyr noe.Kontrasten til Washington kunne knapt vært større. Donald Trump inngår en dieselavtale med Vladimir Putin som kan gi Russland nye inntekter midt under krigen mot Ukraina. Volodymyr Zelenskyj reagerer kraftig, mens Trump-administrasjonen samtidig trapper opp konflikten med Den internasjonale straffedomstolen i Haag.Og så til amerikansk innenrikspolitikk: Dyrtiden tærer på velgerne, mellomvalget nærmer seg, og frustrasjonen begynner å ligne noe mer enn vanlig misnøye. Som en Texas-strateg uttrykker det: Velgermasser er aldri monolittiske – bortsett fra i år, da de er monolittisk forbannet.I vår faste spalte «Må eller moro å vite» ser vi også på den fortsatte striden om sentralbankmedlem Lisa Cook og nye ansikter i Trumps kommunikasjonsapparat.En episode om rettferdighet, realpolitikk og en amerikansk president som stadig utfordrer grensene for begge deler.Lik og del og spre det optimistiske budskap

Fredsprisen, Shakespeare og det greske dramaet.Hva er det med makt som gjør at selv de mektigste menneskene kan bli besatt av å få noe de ikke kan kommandere seg til?Vi begynner i Oslo.Nobels fredspris er en av verdens mest ettertraktede internasjonale utmerkelser. For Donald Trump har den også blitt et symbol på anerkjennelse han mener å fortjene.Men fredsprisen er ikke bare en medalje. Den er et diplomatisk instrument, et uttrykk for moralsk autoritet og en pris som gjennom historien har skapt både håp, raseri og betydelig politisk strid.Hva betyr den for internasjonalt diplomati? Og hva forteller Trumps forhold til fredsprisen om forskjellen mellom å ha makt og å bli anerkjent for hvordan man bruker den?Så flytter vi oss fra Oslo til Hellas.Her begynner det shakespearske dramaet.Marco Rubio er en av de sentrale skikkelsene i Trumps utenrikspolitiske apparat. Hans opptreden i Hellas reiser spørsmål om lojalitet, posisjonering og forholdet mellom personlig ambisjon og presidentens makt.Men vi må skille mellom det Rubio faktisk har sagt og gjort, og tolkningene av hva det betyr for maktforholdene i Washington.For Shakespeare lærte oss at det mest interessante dramaet sjelden bare handler om kongen. Det handler også om dem som står nær tronen.Og så blir dramaet gresk. Helt bokstavelig.Kimberly Guilfoyle, tidligere Fox News-profil, Trump-alliert og tidligere forlovede til Donald Trump jr., er USAs ambassadør til Hellas.Utnevnelsen er en inngang til et større spørsmål: Hvor går grensen mellom politisk tillit, personlige forbindelser og favorisering?Det er ikke i seg selv korrupsjon å utnevne en politisk støttespiller til ambassadør. Amerikanske presidenter fra begge partier har gjort det i generasjoner.Men når presidentens familie, nære nettverk, økonomiske interesser og offentlige embeter veves stadig tettere sammen, blir det desto viktigere å undersøke hvilke beslutninger som tas, hvem som tjener på dem, og hvilke kontrollmekanismer som finnes.Og amerikanerne er opptatt av dette.Meningsmålinger viser betydelig mistillit til hvordan politisk makt brukes. Det avgjørende spørsmålet før mellomvalget er likevel ikke bare hvor mange som mistenker korrupsjon.Det er hvor mange som lar mistanken avgjøre stemmen sin.Før alt dette må vi også innom noen av ukas merkelige amerikanske nyheter.Trump Accounts: Statlig tilrettelagte investeringskontoer for barn, der private innskudd og familiens økonomiske ressurser kan få stor betydning for hvor mye pengene vokser. Er dette en ny vei til økonomisk trygghet, eller et system som kan forsterke forskjellene mellom barn?USAs statsgjeld nærmer seg svimlende nivåer, og rentekostnadene har blitt en av de største postene i det føderale budsjettet. Hva betyr det for en stormakt når det koster mer å betjene gammel gjeld enn å finansiere store deler av dagens sikkerhetspolitikk?Og hva skjer dersom høyesterettsdommer Samuel Alito skulle velge å gå av i 2027? Et eventuelt ledig sete kan gi Trump muligheten til å påvirke USAs høyesterett i flere tiår framover.Fra fredsprisen til Høyesterett. Fra Shakespeare til Athen.En episode om maktens belønninger, dens fristelser – og hvorfor kampen om hvordan makt brukes ofte er viktigere enn kampen om hvem som har den.Optimisten, Pessimisten og Realisten.

Tre år siden 7. oktober.Tre år siden Hamas' terrorangrep mot Israel, der rundt 1.200 mennesker ble drept og 251 tatt som gisler. Angrepet utløste Gaza-krigen, forandret Midtøsten – og etterlot Israel med et spørsmål landet fortsatt ikke har gjort politisk opp med:Hvordan kunne det skje?Nå nærmer Israel seg valg.Så hva slags valg blir dette egentlig?Er det først og fremst et valg om Benjamin Netanyahu – eller er det fortsatt et valg om 7. oktober?For de to spørsmålene er ikke nødvendigvis det samme.Netanyahu har forsøkt å gjøre sikkerhet, militær styrke og Israels fiender til sentrale deler av sin politiske fortelling. Men 7. oktober handler også om ansvar. Om etterretningen som sviktet. Om militæret. Om det politiske lederskapet. Og om en regjering som satt ved makten da den alvorligste sikkerhetskatastrofen i Israels historie inntraff.Hvor sterkt preger dette velgerne tre år senere?Søker israelerne kontinuitet og hard sikkerhetspolitikk – eller et oppgjør med dem som hadde ansvaret da sikkerheten sviktet?Så til Ukraina.For krigen har igjen flyttet seg.Russiske myndigheter sa 6. oktober at Ukraina gjennomførte et av krigens største droneangrep, med 650 droner over Russland. Ifølge russiske opplysninger ble 185 skutt ned over Moskva-regionen. To mennesker ble drept, flere ble skadet, flytrafikken ble rammet – og russiske militærbloggere rapporterte at en stor drivstoffterminal ble truffet. (reuters.com)Det interessante er ikke bare antallet droner.Det er strategien.Ukraina forsøker systematisk å gjøre krigen dyrere inne i Russland: raffinerier, energiinfrastruktur, logistikk og andre deler av systemet som finansierer og understøtter Putins krigføring.Kyiv hevder at angrepene har rammet opptil 51 prosent av Russlands raffinerikapasitet. Det tallet er ikke uavhengig bekreftet, og «rammet» betyr heller ikke nødvendigvis permanent satt ut av drift. Men uavhengige analyser har dokumentert betydelig produksjonstap og press på det russiske drivstoffmarkedet.Dermed kommer spørsmålet for Washington:Hva gjør dette med Trumps forsøk på å håndtere Putin?Zelenskyj snakker stadig tydeligere et språk Trump kjenner: resultater, press og kostnader.Underteksten kan være enkel: Ukraina er ikke bare landet som trenger amerikansk hjelp. Ukraina kan også påføre Russland reell økonomisk og militær smerte.Hvis Putin ikke vil forhandle på akseptable vilkår, kan kostnaden økes.Så til USA – og mellomvalget.Donald Trump har begynt å gjøre noen bemerkelsesverdige helomvendinger.Planen om $5.000-sjekker til amerikanerne – finansiert av tollinntekter – blir det ikke noe av nå. Trump sier ideen eventuelt får vente til etter mellomvalget.Og så: poststemmer.Trump har i årevis gjort mail-in voting til en hovedskurk i fortellingen om amerikanske valg. Nå sier han at Republikanerne må bruke systemet – og stemme tidlig og per post der det er mulig.Det er ikke nødvendigvis et ideologisk skifte. Det kan være en erkjennelse av valgmatematikk: Hvis motstanderne bruker en lovlig stemmemetode i stort omfang, er det risikabelt å fortelle egne velgere at de bør la være.Samtidig fortsetter valgkartet å bevege seg.Og Cornell-saken vi snakket om sist, kan utvikle seg til noe mer enn en campusskandale. Dersom saken kobles til en bredere mobilisering blant kvinnelige velgere rundt seksuelle overgrep, ansvar og makt, kan den bli en egen strøm inne i et valgmiljø som allerede har beveget seg i demokratisk retning.Men fire uker er lenge i amerikansk politikk.Derfor er kanskje ukas viktigste observasjon ikke hvem som leder i én måling.Det er hvem som begynner å forandre adferd.

Kan Cornell-saken bli MeToo – the sequel?Ane Holme er tilbake og vi snakker om hva den kvinnen, de fleste kvinner og de fleste menn er opptatt av i mellomvalget. Men først litt kjærlighet.Jimmy Kimmel har hatt en ganske bemerkelsesverdig uke. Zohran Mamdani har vært innom og snakket om New York-politikk på en måte som inkluderer både hull i asfalten og Parents Night Out.Og så dukket Robert De Niro opp med balltre.De Niro spilte FCC-sjef Brendan Carr – USAs mektige kringkastingsregulator – i en satire over myndighetenes konflikt med Kimmel. Med andre ord: litt The Untouchables, litt Taxi Driver og ganske mye amerikansk politikk anno 2026.Så til saken som kan vise seg å få langt større betydning de siste ukene før mellomvalget.Cornell.En tidligere Cornell-student, anonymisert som Jane Doe, anklager syv medlemmer av Chi Phi-brorskapet for å ha dopet og voldtatt henne i 2024. De anklagede bestrider sentrale deler av fremstillingen, og den lokale påtalemyndigheten valgte opprinnelig ikke å reise straffesak.Men saken har eksplodert på nytt.Søksmålet inneholder meldinger fra en gruppechat med 57 medlemmer. Cornell gjennomførte selv disiplinærsaker: to av de anklagede ble utvist, andre fikk ulike sanksjoner. Og etter ny gransking av hvordan saken opprinnelig ble håndtert, er etterforskningen gjenåpnet og New Yorks guvernør Kathy Hochul har utnevnt statsadvokat Letitia James til særanklager.Så hvorfor treffer akkurat denne saken så voldsomt?Den inneholder nesten alle ingrediensene som gjorde MeToo til noe større enn enkeltsaker: eliteinstitusjoner, privilegerte unge menn, en kvinne som sier systemet sviktet henne, seksuell makt – og digitale spor som gjør det mulig for offentligheten å se deler av kulturen rundt hendelsene.Men 2026 er ikke 2017.USA er blitt mer polarisert. Kjønn har blitt en enda tydeligere politisk skillelinje. Og landet befinner seg fire uker fra et mellomvalg.Derfor spør vi om Cornell kan bli mer enn en kriminal- og campushistorie.Kan saken mobilisere kvinnelige velgere? Kan den kobles til en bredere følelse av at mektige menn slipper unna konsekvenser? Og finnes det en sammenheng mellom dette og en kvinnelig politisk mobilisering som allerede er synlig i deler av valgdataene?Vi skal være forsiktige med svaret. Én sak skaper ikke automatisk en politisk bevegelse.Men MeToo begynte heller ikke som en valgkampstrategi.Så til Donald Trump.Et bilde, flere verbale feil og gamle og nye historier om presidentens alder har igjen satt fyr på sosiale medier.Hva vet vi egentlig om Trumps helse?Her forsøker vi å gjøre noe internett ikke er spesielt godt konstruert for: skille fakta fra spekulasjon.Trump er 80 år. Han har selv forklart synlige blåmerker med aspirinbruk, og Det hvite hus har offentliggjort legeopplysninger som beskriver ham som i god helse. Samtidig har reportere dokumentert episoder med verbale feil, tegn på aldring og spørsmål rundt presidentens medisinske åpenhet.Det er legitimt å undersøke helsen til verdens mektigste folkevalgte.Det er noe helt annet å diagnostisere dem fra et videoklipp.Påstander om demens eller andre nevrologiske diagnoser kan ikke fastslås gjennom bilder, talefeil eller politiske opptredener. Derfor spør vi heller: Hva er faktisk nytt? Hva vet vi medisinsk? Hva har Det hvite hus offentliggjort? Og hvor mye av det som nå går viralt, er det samme «Trump kollapser neste uke»-narrativet som deler av offentligheten har ventet på i snart ti år?Vi tar også en kort mellomvalgstatus.Republikanske grupper har hatt en enorm økonomisk fordel og brukte allerede innen 23. september mer enn 450 millioner dollar – over dobbelt så mye som Demokratene. Likevel har valgkartet fortsatt beveget seg i en vanskeligere retning for GOP.Det betyr ikke at pengene ikke virker.

Den blå bølgen vokser. Men kan målingene ta feil igjen?Først må vi naturligvis snakke om klokka.Donald Trump vil at USA skal ha permanent sommertid. Republikaneren Tom Cotton fra Arkansas er blant dem som sier nei, blant annet fordi permanent sommertid betyr svært mørke vintermorgener og skolebarn på vei ut før soloppgang.Trump svarte på den interne republikanske uenigheten ved å offentliggjøre det han sa var Cottons private telefonnummer og oppfordre folk til å ringe ham.Ja. Over sommertid.Trump trekker blant annet fram sport, landbruk og mer dagslys på ettermiddagen som argumenter. Golfbransjen liker også permanent sommertid av den åpenbare grunnen at mer lys på ettermiddagen betyr mer golf. Men Cotton står på sitt.Så til alvoret.Den blå bølgen fortsetter å vokse i målingene.En fersk serie NYT/Siena-målinger gir noen oppsiktsvekkende resultater i guvernørvalgene.I Iowa leder demokraten Rob Sand 52–41. I Texas leder Gina Hinojosa sittende republikanske guvernør Greg Abbott 49–46. I Ohio leder demokraten Amy Acton Vivek Ramaswamy 49–45.Selv Kansas – en stat som ikke har stemt på en demokratisk presidentkandidat siden 1964 – er interessant: republikaneren Ty Masterson leder Cindy Holscher 49–44.Ingen enkeltmåling forteller oss hvem som vinner i november. Men dette føyer seg inn i et mønster vi har fulgt de siste ukene: konkurransen har flyttet seg til steder Republikanerne helst ikke skulle trengt å bruke penger, kandidater eller presidentbesøk.Og i Nebraska finnes et av valgets mest interessante eksperimenter: uavhengige Dan Osborn utfordrer republikanske Pete Ricketts i et senatsvalg der offentlige målinger har vist en tett konkurranse.Så kommer spørsmålet mange vil stille:Har vi ikke sett denne filmen før?I 2016 viste mange målinger Hillary Clinton foran Donald Trump. Trump vant. I 2020 undervurderte mange målinger igjen den republikanske stemmen.Kan det samme skje i 2026?Gjermund tar oss gjennom hva feilmargin faktisk betyr – og, enda viktigere, hva den ikke betyr.For den oppgitte statistiske feilmarginen fanger bare én del av usikkerheten. Den fanger ikke nødvendigvis opp systematiske problemer: hvem som svarer på undersøkelser, hvem som faktisk møter opp på valgdagen, hvordan velgerne vektes, eller om én type velgere konsekvent er vanskeligere å nå.Det var nettopp slike problemer amerikanske pollstere støtte på i Trump-valgene. Pew peker på voksende dokumentasjon for at republikanske velgere har vært noe mindre tilbøyelige enn demokratiske velgere til å delta i undersøkelser – særlig i presidentvalg.Men pollsterne har også brukt ti år på å forsøke å rette opp problemet.Og presidentvalg er ikke mellomvalg.NYT/Siena oppgir dessuten at deres reelle feil – når man inkluderer mer enn ren statistisk sampling – ved 95-persentilen var rundt 5,6 prosentpoeng for målinger gjort de siste tre ukene før valg mellom 2016 og 2024. Det er en nyttig påminnelse: En ledelse på tre eller fire poeng er ikke det samme som en sikker seier.Så ja: Målingene kan ta feil.De kan til og med ta systematisk feil i samme retning.Men spørsmålet i 2026 er større enn om én kandidat egentlig ligger tre poeng foran eller to poeng bak.Når målinger, pengebruk, kandidatenes oppførsel og selve konkurransekartet over tid begynner å bevege seg i samme retning, blir det vanskeligere å forklare hele utviklingen som statistisk støy.Det betyr ikke at vi vet hvordan november ender.Det betyr at vi har fått et valgkart som for bare noen måneder siden ville sett ganske merkelig ut.

Det er lett å se på meningsmålingene fem uker før mellomvalget og begynne å diskutere hva som skjer dersom Donald Trump mister Representantenes hus.Men kanskje er det viktigere å spørre hva som kan skje før valget.Og hva Trump-administrasjonen allerede gjør for å sikre at viktige deler av presidentens politiske prosjekt fortsetter selv dersom maktbalansen i Washington endrer seg.Først: Ukraina og Europa.Trump-administrasjonen flytter over 52 millioner dollar i militær finansiering som Kongressen hadde bevilget til Ukraina, europeiske land berørt av Ukraina-krigen og partnere i Midtøsten. Pengene skal i stedet gå til Colombia, Ecuador, Panama og Peru.Demokratiske ledere i Kongressens utenrikskomiteer mener omdisponeringen bryter med lovgivernes uttrykkelige vedtak. Utenriksdepartementet viser på sin side til administrasjonens nye prioritering av den vestlige halvkule.Så til Flame Duck.En lame duck er en politiker som fortsatt sitter med embetet, men som har mistet mye av sin reelle politiske makt fordi alle vet at slutten nærmer seg. Amerikanske presidenter har ofte opplevd elementer av dette mot slutten av andre periode – særlig når partiet deres mister kontroll over Kongressen.Trump vil åpenbart unngå den skjebnen.Og rundt ham finnes en administrasjon – med blant andre Stephen Miller og Russ Vought som sentrale maktaktører – som har brukt den andre perioden til å utfordre gamle forestillinger om hvor presidentens makt slutter og Kongressens begynner.I dag handler det om kanskje det viktigste maktmiddelet av alle:Pengene.Trump-administrasjonen har kansellert, frosset, forsinket eller på andre måter forstyrret føderale tilskudd for opptil 177 milliarder dollar siden januar 2025, ifølge en kartlegging fra States United Democracy Center og Grant Witness. isk og politisk motstand.Kontrollen over når og hvordan penger Kongressen allerede har bevilget faktisk blir utbetalt.Det er en gammel amerikansk konstitusjonell konflikt i ny og langt større skala.Samtidig har Republikanerne sørget for store flerårige bevilgninger til immigrasjonspolitikken. Secure America Act er eksplisitt konstruert for å finansiere ICE og grensemyndighetene gjennom 2029. Det betyr at deler av Trumps kanskje viktigste innenrikspolitiske prosjekt er finansiert langt forbi mellomvalget – og inn i den neste presidentperioden.Og så er det tollpengene.Høyesterett satte grenser for Trumps tollregime. I et nytt intervju med TIME raser presidenten mot at innkrevde penger må betales tilbake. Han omtaler mottakerne som mennesker og selskaper som var «enemies of ours», og sier selv at hundrevis av milliarder står på spill.Det gir oss et større spørsmål:Hva gjør en president som frykter å miste politisk handlingsrom?Forsøker han bare å vinne neste valg – eller forsøker han å gjøre deler av politikken vanskelig å reversere uansett hvem som vinner?Før alvoret skal vi naturligvis også gjennom fredagens obligatoriske avdeling for ting man både må og absolutt ikke trenger å vite.Donald Trump sier Secret Service har foreslått å rive Det ovale kontor og bygge et sikrere et. Trump sier nei. Han vil bevare rommet – etter selv å ha gjennomført betydelige endringer andre steder i Det hvite hus.Til slutt: Optimisten.Trump gjorde det historisk godt blant unge velgere for en republikansk presidentkandidat i 2024.Nå har bildet snudd dramatisk.CNNs Harry Enten viser at Trumps netto oppslutning blant amerikanere under 30 har falt fra minus 7 til minus 47. På økonomien er bevegelsen enda større: fra en fordel på 11 prosentpoeng mot Kamala Harris i 2024 til netto minus 62 i dag. Og i spørsmålet om hvilket parti unge ønsker å sende til Kongressen, leder Demokratene med 33 prosentpoeng blant 18–29-åringene.Det avgjør ikke mellomvalget. Unge amerikanere må også faktisk møte opp.Men det forteller oss at en generasjon som så ut til å være på vei mot Republikanerne for bare to år siden, nå beveger seg kraftig i motsatt retning.