Hestenes klan

Hoppa var godt trent, sterk i kroppen og klarert for å starte igjen. Eneste tegnet på at hun hadde gått følltung noen måneder tidligere var det tomme blikket. Men det var det ingen som la merke til...

Etter noen tiår i hestens verden har jeg klart å overkomme de fleste språkbarrierene, men jeg snakker fortsatt ikke språket flytende. Og hva som verre er: Jeg har vært uhøflig og ubetenksom uten å være klar over det.

Det å tilføre en godbit er uten tvil en effektiv måte å belønne hesten på, men den kommer fra utsiden. Hva om belønningen kom fra innsiden? Altså at det er måten hesten føler seg når den er sammen med oss, som er det som inspirerer og motiverer den til å ville kommunisere mer, lære mer og få til mer?

Hvis du er hard mot hesten og oppnår gode om enn kortsiktige resultater, er det fort gjort å fortsette. Men denne måten å trene på er verken egnet til å bringe verden eller relasjonen til hesten din fremover.

Svært mange i hestemiljøet tar lett på at mange allment aksepterte måter å trene hester på går helt på tvers av det vi vet om hvordan hester er skrudd sammen og ikke minst hvordan de lærer. Hvorfor i all verden stiller vi ikke høyere krav til oss selv?

Hvor lavt er det akseptabelt at vi legger lista når det gjelder håndtering og trening av hester? Og hvor ofte diskuterer vi egentlig etikk? Mye tyder på at det er langt fra ofte nok...