Generasjonsbroen

Det er en overraskende stor del av klientene til Marcus som karakteriserer seg selv som «people pleasers» eller overdrevne ja-mennesker. De føler seg tidvis selvutslettende og altfor ettergivende. Og det er gjerne disse klientene som takler avvisning dårligst. Mange føler de har blitt avvist gjennom hele oppveksten.Å etterkomme andres behov i iveren etter å bli likt av alle, er nedbrytende og uttømmende. Det er en stor fare for å bli utbrent for mennesker som ikke setter egne grenser, men hele tiden streber etter aksept. Etter at Marcus tok et oppgjør med seg selv i midten av tjueårene, opplever han at det ikke er så truende lenger at han ikke blir likt av alle. Å lære seg å takle avvisning er en viktig og vanskelig del av barneoppdragelsen.  Det å bli avvist i en situasjon er ikke det samme som å bli avvist som person. At en du vil leke med, sier nei en gang betyr ikke at hen aldri vil leke med deg. Det er viktig å lære barn denne forskjellen. Nå tar Generasjonsbroen sommerferie for første gang. Da kan du som ikke har hørt alle episodene, gjøre det. Marcus og Lena blir også veldig glade om dere deler podkasten med noen du tenker ville like oss!Vi høres igjen torsdag 7 august.God sommer!

Marcus synes Lena fremdeles behandler sine voksne barn som barn. Når har du tenkt å begynne å behandle barna dine som voksne? Når skal du tørre å lene deg mer på dem, spør han i denne episoden. Lena får litt å tenke på.Nok en gang snakker Generasjonsbroen om voksne barn og deres pliktfølelse overfor sine foreldre. Eventuelt manglende pliktfølelse. For hva er egentlig grunnen til at dagens unge voksne kanskje ikke kjenner denne plikten på samme måte som tidligere generasjoner.Lena er opptatt av dette emnet. Hun synes det er vanskelig å skille mellom hvor sårbar hun skal vise seg overfor sine barn og hva hun burde skåne dem for.I vårt individualistiske samfunn, der vi hyller barn og unge krefter, så glemmer vi kanskje noe av kunnskapen og visdommen de eldre sitter med. Blir det da vanskeligere for de unge å finne en skillelinje selv? Når går man egentlig fra å være ung voksen til å være en ordentlig voksen, med alt det innebærer?Marcus og Lena ender raskt tilbake til spørsmålet om vennskap mellom foreldre og voksne barn. Faste lyttere av Generasjonsbroen vil trolig kjenne igjen Lenas iver etter å ikke definere seg som venn av barna sine, noe Marcus fremdeles stiller store spørsmål ved. Når man har et nært forhold, ønsker man å være involvert i de viktige tingene i hverandres liv, sier han overbevisende. (De som ikke har hørt denne episoden, kan lytte til live-forestillingen de hadde på Kampen Bistro, episode 15)

I denne episoden tar Marcus og Lena opp de nye skjermrådene som har kommet fra Helsedirektoratet.Det har rådet en slags usikkerhet rundt hvor skadelig sosiale medier egentlig er for barn. Men vi vet nok til å ta affære, sier Marcus, som ønsker de nye rådene velkommen. Generasjonsbroen har i tidligere episoder snakket om barn og skjerm. Da ble amerikaneren Jonathan Haidt nevnt. Han er en av de første som manet til et slags foreldreopprør mot teckgigantene og måten vi tillater skjermbruk hos barna våre. Han advarte om skadene dette kan gjøre.Nå har vi det svart på hvitt fra våre egne myndigheter.Mobilene er så ekstremt stimulerende for hjernen vår. Vi får det nesten intravenøst, rett inn i belønningssenteret vårt. Det blir som om vi har tatt for mye dop, ingenting tilfredstiller på samme måte, uten stor egeninnsats.  Hva gjør egentlig dette med oss? Med kreativiteten vår?Det står også noe om viktigheten av å være gode rollemodeller, påpeker Lena. Marcus forteller at August allerede har skjønt at det er noe spennende med den mobilen. Derfor har Tora og Marcus bestemt seg for å ta et ordentlig grep.Hvordan kommer det til å bli på foreldremøter fremover? Kommer Marcus til å fortsette å rekke opp hånden og hevde sin mening, selv om den kanskje er kontroversiell?

Følelsen av å være ødelagt kan være helt lammende. Det gir ikke rom for verken endring eller reparasjon. Da er det tryggere å bli værende i offerrollen.Dersom man som meg har hatt en vanskelig oppvekst, er det jo så lett å havne der, sier Lena. Samtidig blir hun svært irritert over andre som sitter fast i gamle traumer. Hvorfor, lurer Marcus på. Han har flere teorier.Mange som har opplevd et traume, føler at noe har gått i stykker.Man skyver det vanskelige foran seg og mener det er grunnen til å ikke endre seg selv eller tenke fremover.  Det kan fort ble en unnskyldning for alt som ikke går din vei i fremtiden, bekrefter han. For frykten for å endre seg, er for de fleste av oss ganske stor. Da kan det nesten føles lettere å bli værende i det vanskelige, uansett hvor vanskelig det er.Det kan virke som om den andre varianten av å ikke være i offerrollen, er presset om å tenke positivt, sier Lena med forakt i stemmen. Hun blir nemlig også svært irritert over mennesker som sier hun må tenke positivt i stedet for å anerkjenne hennes følelser dersom hun for eksempel er redd i en gitt situasjon.Marcus mener det å tenke positivt er undervurdert. Men det er forskjell på det og en positiv invalidering, understreker han. Positiv invalidering kan gjøre vondt verre.Dette tema har ligget Lenas hjerte nærme i mange år. Det blir en nær og fin samtale som duoen i Generasjonsbroen håper du også vil ha utbytte av å høre på. 

Før dere begynner å lytte til denne episoden: Lat som om Lena er på en telefonlinje og ikke i samme rom som Marcus. Det var dessverre en kabelfeil gjennom hele opptaket. Men Lena syntes episoden var så fin, at hun insisterte på likevel å publisere:Det har kommet ny forskning nå som viser at spesielt én foreldrestil er den beste for barnet og slikt pirrer Generasjonsbroens nysgjerrighet. Da Marcus jobbet i barnevernet fikk han viktige påminnelser om hvor viktig det er med grensesetting. Barn har behov for tydelige rammer. Det handler om å sette grenser, men også forklare hvorfor. Men det er viktig å ikke forveksle autoritativ med autoritær, påpeker Marcus.For i den autoritære foreldrestilen er det lav varme og stor kontroll. Det forventes lydighet uten at det forklares noe. I motsatt ende av den autoritære foreldrestilen, finner vi den ettergivende. I den ettergivende er det høy varme, men de stiller få krav eller setter regler. De vil gjerne være barnets venn. Lena er klar på at hun satte altfor få grenser for egne barn, at hun var i den mer ettergivende rollen. Hun er også glad for at det alltid er muligheter for å reparere.Lurer du på hva som skjer med barnet hvis det vokser opp med de forskjellige foreldrestilene, så er denne episoden gull. Lurer du på hvordan du skal reparere, er den også gull. Dobbelt gull der, altså! Bortsett fra lyden da…

Generasjonsbroen har fått en mail fra en lytter: «Når trår man over grensen fra vennlig interesse til å bry seg for mye når det gjelder voksne barn? Det er jo selvfølgelig individuelt, men det kunne være artig å høre en samtale mellom dere to om det. Spør man for mye, eller uttrykker for mye bekymring, kan det jo oppfattes som at man tviler på om den unge klarer å ta ansvar for seg selv. Bryr man seg ikke, kan det tolkes som mangel på interesse. Hva forventer de unge selv? Hva forventer du, Marcus, hva forventet du før du fikk barn, og har det endret seg? Og hvordan kan det være lurt å ordlegge seg nettopp for å unngå at den unge føler seg mistenkeliggjort eller invadert? Med ung voksen mener jeg egentlig både tjue, tretti, førti og femti … Har det skjedd en endring hos deg Marcus?»Dette er midt i blinken for Generasjonsbroen! For finnes det egentlig en gylden middelvei på hvor involvert og engasjert en forelder skal være i sine voksne barn? Og handler det mest om kommunikasjon, spør Lena. For er det ikke et felles ansvar å sette grensene, gi beskjed dersom en forelder går for langt i sin involvering?Det er bedre med foreldre som bryr seg litt for mye enn litt for lite, mener Marcus, som har opplevd økt interesse og involvering etter at han fikk barn.Terapeuter skal jo ikke ta valg på vegne av klientene sine, klientene må selv kjenne når de er klare for å for eksempel bryte ut av en destruktiv relasjon. Men hva med foreldre som ser at sine voksne barn åpenbart tar noen feil valg. Hvor mye skal de da involvere seg? Marcus forteller om faren sin som kanskje gikk litt langt i sitt engasjement en gang. Samtidig: Det er vanskelig å slippe barnet sitt fri. Og hva innebærer det egentlig «å kutte navlestrengen»? Ps. Det skjer noe galt med lyden dessverre etter 21 minutter. Dette er forsøkt fikset på etter beste tekniske evne (Lytt til episode 3 for å forstå utfordringene)

Lena har nylig vært på flytur og snakket med sine gamle kollegaer. Da ble hun fortalt noe som ga grobunn til denne episoden. Som stand in for Marcus, har Lena invitert mannen sin, Knut Røthe i studio.Og når katten i denne episoden er borte, benytter de anledningen til å danse litt på bordet. For hva er det egentlig med den unge, lettkrenkede generasjonen? Er det foreldregenerasjonen som har vært for ettergivende, som har sørget for at de unge voksne i dag er så lite robuste?Knut snakker om «de snille» som er så snille at de blir «de slemme» og plutselig er de innom amerikansk politikk midt i dansen.Alt går jo så fort og det er ikke tid til refleksjon. Når det ikke blir tid til refleksjon, blir polariseringen kanskje også større og grøftekantene dypere. Det å skifte mening blir vanskeligere og redselen for utestenging likeså. Knut slår et slag for litteraturen, for de langsomme tankene.Er det sarkasme de unge ikke forstår? Er det manglende evne til å la noe fare, riste av seg kommentarer man ikke liker?Knut snakker om sønnen sin Axel og om verdien av kunnskapen han fikk under årene med ham. Han forklarer begrepet «styrt hjelpeløshet»Og her er linken til Øverengets kronikk de refererer til og som Knut mener alle burde lese med jevne mellomrom.

Og hva i alle dager er god nok? «Perfekte» foreldre hemmer barnas utvikling, skriver Line Marie Warholm i Aftenposten. Dette emnet synes både Lena og Marcus er spennende for en samtale i Generasjonsbroen.Marcus har syntes det har vært fint å høre historier fra hvordan Lena var med barna da de vokste opp. Det har gjort at han har senket skuldrene litt. Lena er spent på å se hvordan den oppvoksende slekten nå blir, med all kunnskapen dagens foreldre sitter med. Kan dette virkelig hemme barnas utvikling?I denne episoden går Lena og Marcus tilbake til appen det nye foreldreparet brukte da lille August bare var noen måneder gammel. Den fortalte dem om når han var sulten eller når han trengte å sove. Lena reagerte sterkt den gangen, selv om hun forsto behovet i alt dette nye. Hun forsto også den store redselen for å gjøre feil.Men gjør presset om å være perfekt det vanskeligere for dagens foreldre å faktisk prøve og feile litt? Bli kjent med sitt eget barns behov? For hva ett barn trenger, trenger ikke nødvendigvis et annet barn på samme måte eller til samme tider? Hva skjer egentlig med et barn dersom alle behov blir dekket uten at det behøver å uttrykke dette behovet. Hva slags barn skaper vi da? Livet består jo dessuten av mye motstand. Og hvis man allerede som liten ikke lærer noe om dette, så vil kanskje selv den minste motstand føles som en stor katastrofe.Marcus lurer på hvordan det vil bli hvis de får flere barn og hvor mye som er overførbart av kunnskapen han har fått med nummer én. Lena tror han vil få seg en overraskelse når han oppdager at det ikke kommer en kloning av førstemann, men et helt nytt barn med sin egen personlighet.

Når voksne barn kommer med kritiske tilbakemeldinger, er det vanskelig å ikke gå i forsvar. I denne episoden diskuterer Marcus og Lena hvordan vi best kan møte slike tilbakemeldinger ved å anerkjenne det voksne barnets opplevelse.De har begge lest en sak i Aftenposten der en kvinne har brutt med det hun kaller sine emosjonelt umodne foreldre. Hun mener de har feilet som foreldre. Psykolog Frode Thuen svarer henne klokt. Marcus stiller noen spørsmål rundt det denne kvinnen kaller å «feile som foreldre»Det er jo når vi kjenner oss igjen, når noe treffer skammen vår, at vi har behov for å gå i forsvar. Å møte slake «anklager» med en slags nysgjerrighet og undring, kan kanskje være med på å justere historien eller hendelsen på en mer hensiktsmessig måte.Lena har i en tidligere episode fortalt om sitt brudd med moren og stigma hun følte rundt denne avgjørelsen. Er det ikke en slags sunnhet i at det er et stigma å bryte med sin egen familie, spør Marcus.Lena snakker en gang til om bruddet sitt med moren. Og Marcus stiller henne et spørsmål hun tidligere aldri har fått.