Latest episode
68.Det er lettere å skylde på andre enn å ta ansvar selv for sitt eget liv
30:18|Blir det vanskeligere å endre seg jo eldre man blir? I denne episoden snakker Marcus og Lena om endringsvillighet. For hvilke spørsmål bør vi stille oss selv dersom vi får korrigeringer fra mennesker som står oss nær? Hvordan være lydhør for andres korrigeringer, i stedet for å gå i forsvar?Er det meg eller verden som burde endre seg, er lett å spørre seg selv dersom vi står i vanskelige livssituasjoner. Hvorfor er det lettere å peke på andre enn å endre seg selv?De diskuterer hvorfor det er så lett å irritere seg over andre mennesker og Marcus lanserer noen teorier fra psykologien. Lena deler erfaringer fra da hun var pasient på Modum Bad. Hvordan hun irriterte seg over flere av dem hun bodde sammen med. Men også hvordan hun oppdaget hvorfor hun gjorde nettopp dette.Marcus forklarer oss begrepet attribusjon som er en gren av sosialpsykologien som studerer hvordan mennesker spontant plasserer årsaker, skyld og ansvar i dagliglivssammenhenger. Eksempelvis kan en student som gjør det dårlig til en eksamen, tilskrive årsaken til dette til noe i situasjonen («oppgavene var så vanskelige dette semesteret») eller noe ved en selv («åh, jeg er så dum»).Villighet til å endre seg, kommer gjerne ved overskudd. Er du sliten eller deprimert orker du ikke. Du må også ha mot. Du må akseptere at du er et menneske i konstant endring.Hva er kostnaden av å fortsette som du gjør. Selv om det er destruktivt?Og hva er kostnaden ved å endre seg? Må man gå på en smell før man er villig til å endre seg?
More episodes
View all episodes
67.Hvorfor stresser vi over ting vi ikke kan få gjort noe med?
32:34|Har vi vannet ut begrepet stress? Og er det verre nå enn før?Vi har et slags kollektivt narrativ om hvordan tingenes tilstand er.Nå er dette narrativet at livet er stress fra ende til annen, mener Lena.Marcus setter skapet litt på plass, før Lena setter det tilbake der hun synes det hører hjemme.Husk at ikke alt stress er negativt. At vi trenger stressreaksjoner dersom farer truer oss, minner Marcus om. Men noen ganger kan vi oppleve en situasjon som stressende uten at den nødvendigvis trenger alle kroppens stressreaksjoner og full aktivering av nervesystemet, fortsetter han.Hva kan Marcus som terapeut hjelpe sine klienter med når de føler stresset har tatt overhånd, at de ikke lenger mestrer hverdagen sin på en god måte, undrer Lena på? Og hjelper det å bli eldre og mer erfaren?Reprise: Skal du på påskeferie med storfamilien?
33:25|Å være med på en hytte full av tradisjoner og uskrevne regler, kan være en utfordring for både ung og gammel. Lena forteller om sin første gang på svigerfamiliens fjellhytte. Hun forteller også om hytteferier med mine barn og dine barn, som hun helst har villet glemme.Sammen finner Generasjonsbroen likevel frem til noen gode råd om hvordan vi alle kan bidra til å både holde de gode hyttetradisjonene ved like. Men også hvordan vi kan komme inn som friske pust utenfra. (Og kanskje sørge for at skinkesteken blir mer saftig!)66.Pappaperm, et hjertesukk
28:50|Det synes på hele Marcus, blikket er oppgitt, stemmen flat. Han er dritt lei, rett og slett. Det har gått seks uker av pappapermen etter at den lille familien kom tilbake fra Thailand og alt i ham roper: Kan jeg snart få en liten pause og litt tid for meg selv!Det er jo mer slitsomt å være i permisjon enn å være i jobb, klager han til Lena.Lena vet at det går over, at Marcus kanskje allerede i morgen vil våkne ved bedre mot. Men akkurat nå, i denne episoden, skal han få lov å klage litt.Han vekker følelser i meg som ikke jeg har kjent siden jeg var liten. Bare matingen, sukk… Det han likte i går, liker han ikke i dag.Det er annerledes nå når jeg har hovedansvaret, sier han. Hvis lillegutt ikke spiser eller ikke sover nok, er det jo egentlig jeg som ikke mestrer det.Lena kjenner seg godt igjen og kan berolige Marcus med at han absolutt ikke er alene om å ha sånne dager.65.Gjør det umulige mulig
33:15|I denne episoden er Knut, mannen til Lena på besøk i Generasjonsbroen. Som over en million norske TV-seere har de ledd og grått og klappet seg gjennom de fem episodene av NRK-serien Team Pølsa.Knuts sønn Axel hadde den samme sykdommen som Syver. Serien har vært som å se sitt eget liv med Axel i revy, sier Knut.Knut og Lena diskuterer inkludering, tilrettelegging, usynliggjøring og humor som kanskje ikke er morsom for alle.Kronikken av Øverenget som de refererer til, kan du lese her.Dette er hva Knut selv skrev på Facebook etter at Siri Kristiansen laget en parodi på Team Pølsa:Jeg var pappa til en ‘Syver’ fra Team Pølsa.Han het Axel. Samme diagnose. Han er død nå.Han ville kalt harselering med ham ‘Inkludering’.Det er jeg enig med ham i.Jeg tror også han ville oppfattet mye av ‘snillheten’ i kritikken mot Siri Kristiansen som falskhet, stakkarsliggjøring og usynliggjøring.Det er jeg også enig med ham i.Samtidig: Det er absolutt rom for å være uenig med meg i dette. Det er det som skaper ytringsrommet der tanker kan bryne seg mot hverandre.Presset om offentlig beklagelse og ‘kansellering’, som allerede har fått Kristiansen til å måtte legge seg flat, likner i mine øyne mer på totalitært tankegods.Som lillebroren til Axel sa for lenge siden: «Pappa? Mange sier at man ikke skal sparke ‘nedover’ når man tuller med andre mennesker. Men hva sier det om hvordan de da ser på seg selv og andre mennesker?»Og når det gjelder humor: Om Kristiansen og co sin podcast var morsom? Det er et sidespor, for det er da høyst individuelt. Som Rolv Wesenlund en gang uttrykte: «Humor er det som får meg til å le.»Vår leveregel sammen kan kanskje oppsummeres med ordene til Frithiof Brandt: «Humorens dypeste funksjon er å la latteren komme gråten i forkjøpet.»-----Takk til alle som deltar i spleisen. Takk til Team Pølsa.Og takk til alle dere som bidro til å gjøre det relativt korte livet til Axel innholdsrikt og deltakende ved å behandle ham som et helt vanlig menneske (på tross av at mange med meg mente han var et helt usedvanlig menneske).64.Hvorfor reagerer vi så sterkt når forskning kolliderer med det vi ønsker å høre?
42:09|Det var Marcus som ringte. Hallo, denne må du bare høre. Og du må lytte til hele.Lena hører ofte på Marcus. Hun synes han har så mye klokt å si. Dessuten er han jo sammen med datteren hennes og pappa til den skjønneste lille gutten på jord. Da må hun jo ta ham på alvor!Den varer i 2,5 time, fortsatte han. Herregud, er du gal. Det gidder jeg rett og slett ikke, sa Lena.Men så gadd hun likevel. Og fy søren, hun er så glad for det!Det ble en hel episode i Generasjonsbroen av det. Det kunne blitt flere.Podcasten «Diary of a CEO» med Steven Bartlett er en av yndlingspodkastene til Marcus. Programmene pleier å vare lenge og dette er en ekstra kvalitet synes han. Lena skjønner hva han mener. Hun måtte sette den på pause flere ganger for å prosessere hva som ble sagt.I episoden Lena og Marcus her diskuterer i Generasjonsbroen, har programlederen Erica Komisar på besøk i studio. Hun er psykoanalytiker og ekspert på tilknytning. Hun har jobbet innen dette feltet i over 30 år.Hvorfor reagerer vi så sterkt når forskningen kolliderer med det vi ønsker å høre? Er det ikke bedre for oss om vi kan ta opplyste valg?Og hvordan blir vi møtt dersom vi tar utradisjonelle valg?Denne episoden er spennende og utfordrende for dem begge. Samtalen bærer preg av dette.Men bygger man en generasjonsbro, må det noen ganger kontroversielle tanker til for å få på plass et reisverk. Eller rekkverk.63.Barnehageansatte opplever at foreldre skriker til dem
26:48|Personalet i barnehager føler ofte at de jobber like mye med oppdragelse av foreldrene som av barna, viser en undersøkelse.Mange foreldre klarer ikke å si nei til barna sine og legger oppdragerrollen over på personalet i barnehagen.Det er jo åpenbart at det er en forventningskræsj her, sier Marcus. Marcus og Lena har flere ganger snakket om i Generasjonsbroen, at dagens foreldre har et svært stort press på seg til å stimulere barna sine hele tiden. Det er lite rom for ungene og selv skape. Eller kjede seg, som de snakket om i episode 61. I barnehagen skal jo barna lære det sosiale samspillet. De skal ikke fortsette å være universets sentrum, mener Lena.Marcus håper han vil like alle som jobber i barnehagen August skal begynne i. Men er det egentlig noe han kan regne med?Er det barnehagen som må forandre seg eller er det foreldre som må endre sine holdninger til hva barnehagen skal være?