Generasjonsbroen

Hun har løsrevet seg emosjonelt fra sine nære slektninger. Og nå lever hun mye bedre med det enn da hun fortsatt brukte mye energi på å ønske, gruble og håpe, skriver en kvinne til psykolog Frode Thuen i Aftenposten. Videre skriver hun: «Er det på tide å gi likegyldighet en ny status? Egentlig mener jeg det ikke som et spørsmål, men som en erkjennelse. Samtidsdiskursen omtaler forsoning som alternativ til tilgivelse i møte med urett. Men hva med å vurdere likegyldighet som et tredje alternativ?»Marcus er veldig skeptisk til dette. For er det ikke en mellomting mellom det dramatiske bruddet og en emosjonell likegyldighet? Er ikke likegyldighet en slags apati, spør han. Hvis en nær person trigger deg på noen områder, har du et valg på å minimere den personen til kun dette. Eller du kan fokusere på andre kvaliteter dette mennesket har, mener han.Samtalen mellom Lena og Marcus i denne episoden går fra å dissekere ordet likegyldighet, videre til forsoning og tilgivelse. For Lena kjenner seg igjen i hva denne kvinnen skriver om. Hva med å finne alternativer, spør Marcus. Hva med å heller fokusere på å gjøre seg selv mer robust i møtet med vanskelige situasjoner, ikke ta alt så personlig, spør Marcus.Brobygging pågår for fullt.

Generasjonsbroen har fått en mail fra en lytter som de syntes var spennende. Lytteren mente at det nå virket helt vanlig at voksne barn prøvde å belære eller oppdra sine foreldre. Før var det jo slik at barn skulle lære av voksne, men nå virker det omvendt, undret hun.Hun ønsket Marcus og Lena skulle diskutere dette fenomenet.Er det som en del av samfunnsånden at vi i Vesten ser ned på alt den eldre generasjonen representerer? At det fører til at vi kun ser på de unge som noe som har verdi, lurer Marcus på.Tenk hva dere går glipp av, sier Lena. Dere tror dere vet best og kan alt. Og kanskje dere også kan mye mer enn vi kunne på samme alder. Men erfaringen har dere jo ikke. Bygget vi bro nå, svarte vi på lytterens spørsmål, lurer Marcus på. Det ble uansett en fin samtale om generasjoner, mener Lena. Og akkurat det er jo meningen med Generasjonsbroen.

I begynnelsen av Knut og Lenas forhold og de var ute på date, droppet gjerne Lena dobesøk, fordi hun visste at Knut sannsynligvis havnet i prat med halve restauranten før hun kom tilbake. I dag er dette en av egenskapene hans hun setter høyest.I denne episoden har hun invitert ektemannen i studio og de snakker om det å være åpen for fremmede mennesker rundt seg.Paret blir vennskapelig ertet av sine nære venner for å være altfor positivt innstilt til alle og enhver. Jeg er full av fordommer, sier Knut. Men hver gang jeg utfordrer dem, oppdager jeg at jeg tar grundig feil. Vi er jo ikke redd for å vise vår egen sårbarhet, noen av oss, sier Lena. Det gjør kanskje at andre tør å vise oss det samme.

Lena har lenge ønsket seg denne spesielle gjesten i studio. Svigerfaren hennes, Paul Røthe, fyller 90 år om få uker.Han er også et inspirerende forbilde for Lena, alltid nysgjerrig og åpen for nye perspektiver.Hvordan får du det til, lurer Lena? Det gjelder å lære seg resignasjonens kunst. Stikke fingeren i jorda og akseptere ting som de er. Jo eldre jeg blir, jo viktigere blir det å delta aktivt i livet rundt seg. Ikke tenke på alt man ikke lenger kan gjøre, gi opp og finne den raske veien til TV og godstolen, svarer Paul.For det er trist å møte gamle, forstokkede mennesker som har ment én ting hele livet, uten evne til refleksjon og nye perspektiver.Det prøver jeg å kjempe aktivt imot, ved å holde topplokket i sving, sier han.Paul er med i flere diskusjonsfora. Noen av dem har et bredt aldersspenn, men på tenketanken på Bogstad er det flest eldre mennesker, forteller han.-Der har vi klare regler for at vi ikke skal holde på å klage over alt mulig. Heller spørre seg selv, hva kan jeg gjøre ut av alderdommen. Hvordan kan jeg finne løsninger, være kreativ og konstruktiv i eget liv.Paul forteller også om en fin og aktiv barndom på gård og om faren som ble tatt i fangenskap og sendt til Tyskland under krigen. -Barndommen skulle ikke være risikofri, slik jeg har inntrykk av at mange foreldre tenker i dag at den skal være. Vi regnet med litt skrubbsår og småskader, det var en del av den frie leken.

Hvordan bli en tilfreds forelder, spør Lena i denne episoden.Marcus er sliten. Småbarnsliv, kjæreste med bekkenløsning, flytting og oppussing, alt på en gang, tærer på. Men midt oppi dette er han mer fornøyd med livet enn han noensinne har vært.Marcus elsker A4-livet, og akkurat det hadde han ikke trodd.Han holder en del foredrag om selvivaretakelse. Å ta vare på seg selv også i krevende livssituasjoner er veldig viktig.«He who has a why, can handle any how» Hvis du har en mening med det du driver med, så kan du holde ut så enormt mange belastninger, sier Marcus. De fleste trenger å være trengt, og akkurat nå trengs jeg mer eller mindre hele døgnet, sukker han tilfreds.For selv om kroppen til Marcus akkurat nå sier stopp, tåler han å fortsette, nettopp fordi han kjenner at han trengs.

Er det å kunne si det du tenker?Kanskje det er sånn at for å være fri, må du være fri fra noe. Akkurat som når du kjenner lykke, må du også ha kjent på hvordan det er å være ulykkelig, undrer Marcus. Er det noe med kontrastene i livet, som gjør at du også blir mer bevisst?Samtalen i denne episoden blir fort politisk. Marcus og Lena er innom politikere som juger, retten til selvbestemt abort og ytringsfriheten som er under press. De lurer begge på om generasjonene tenker forskjellig, fordi verdenssituasjonen nå synes mer urolig.