Generasjonsbroen

En fast lytter har ønsket at Marcus og Lena skal diskutere ulike generasjoners forhold til arbeid og terskel for sykemeldinger. De lar seg ikke be to ganger!Det tar dog ikke lange tiden før de er tilbake til Lenas stadig tilbakevendende kjepphest: De unges slitenhet, de er jo slitne hele tiden, mener hun.Marcus derimot lurer på om det er den alltid tilstedeværende telefonen som underholder oss i et spenna renn, som gjør at de unge i dag ikke klarer å ha en kjedelig jobb? At de ikke skjønner at de må brette opp ermene og gjøre drittjobbene når de er nye på en arbeidsplass?Plutselig er de litt ute på vidvanke, da Lena forteller om en flyvning der Bob Dylan var passasjer. Men Marcus hanker det hele inn og de blir enige om at tenåringsforeldre må være tøffere for å få robuste barn som klarer å ta i et tak. Selv om de er litt småforkjølet.

Skamfølelsen er del av vårt følelsesrepertoar fra svært tidlig alder, men den forsterkes også gjennom læring. Å erfare skam er betydningsfullt for et barns sosialiseringsprosess. Samtidig vet vi at barn som vokser opp med stadige påminnelser om egen utilstrekkelighet, som blir oversett eller straffet, fort lærer å skamme seg for mye. Da Lena var pasient på Modum Bad, skjønte hun hvor mye av sitt indre som var skadet av all skammen hun bar på. Da skjønte hun også hva forskjellen var mellom skam og skyld og hvordan hun måtte jobbe videre med seg selv for å få det bedre. Hun fikk verktøy til å bruke for å reparere sitt indre.Mange kan reagere med sinne på det som i bunn og grunn handler om skam. Under sinnet kan man ofte finne en frykt for å bli avslørt som inkompetent, skyldig eller lite verdt. Narsissisten skammer seg først og fremst over hvem hen er, men overkompenserer ved å fremstå som arrogant og selvelskende. Det kan også være motsatt, som når skammen over et grunnleggende sinne forhindrer at man forholder seg til og bearbeider det. Uansett om skammen er utgangspunkt eller utfall, lukker den for utvikling. Hele systemet går i lås og man kommer seg ikke videre.I denne episoden lurer hun både på hva Marcus lærte på psykologistudiet og hvordan han selv håndterer skam- eller skyldfølelse.Skyldfølelse kan handle om noe man har gjort som man vet er galt, mens skamfølelsen ofte er knyttet til noe man er. Med skyldfølelsen kan du reparere det du har gjort av skade på en viktig relasjon. Det er nært beslektet med følelsen av skam, men er gjerne mindre intens, forklarer Marcus.

Marcus og Lena fortsetter litt med praten om papparollen. Lena skulle ønske hun hadde hatt anledning til å stille faren sin noen spørsmål. Han døde da hun var 21 år og det er nok helst den modne, voksne Lena som hadde hatt de gode spørsmålene klare.De kommer også tilbake til dette med tillit og hvordan det å tørre å konfrontere foreldrene sine nettopp handler om å vise at man ønsker å forbedre eller opprettholde en god og kjærlighetsfull kontakt. Da er det viktig at du som forelder klarer å ta imot på en god måte, selv om dette kan være vanskelig.Men det er jo ikke bare de vanskelige tingene man burde si, hva med de fine tingene?Marcus synes komplimenter til hverandre burde sitte løsere, kanskje også selvskrytet?De kommer nok en gang tilbake til rollene som må omdefineres når barna blir voksne. Men da må barna også aktivt tre frem som de voksne de ønsker å bli behandlet som, gneldrer Lena.

Den første farsdagen er over og Lena og Marcus stikker en finger i jorda. Hvordan har han det som pappa nå?-Vi må definere alt mulig på nytt. Men det er jo ikke så rart for rollene våre er jo noe helt annet, sier han. Klamringen til det gamle livet er i endring hos Marcus. Han må redefinere rollen sin som både pappa, partner og venn.August er 8 måneder og også i endring. Han er ikke lenger like avhengig av mammaen sin. Da blir min plass tydeligere, sier han.Erfaringene fra parterapi, gir frempek på hvordan det kan gå dersom vi mennesker ikke tar tak i problemer som oppstår. Det kan være nesten litt skummelt noen ganger, synes Marcus.For hvis man kategoriserer småbarnsperioden som en unntakstilstand for lenge, så blir det et mønster!Den store livsendringen det er å få barn, kan fort komme i konflikt med jeg´et. For det er ikke alltid mitt behov som kommer først når man plutselig er en familie. Og hvor ble det av kjærestepleien oppi dette?Og så er det dette med tiden da? Tre timer med barnet ditt er det du får, hvis du har vanlig arbeidstid. Hvordan skal du da i tillegg pleie forholdet, venner og familie. Og hobbyer?Marcus har fått en god idé.

Når denne episoden publiseres er Knut og Lena på nordisk NCL-konferanse i Malmø. Verdens fremste forskere, medisinere og pedagoger på sykdommen Axel døde av 5 mai i fjor er her også. Det er spennende, vanskelig og mentalt tøft. Men det gir også håp om at det en gang vil finnes en kur for denne forferdelige barnedemenssykdommen.Flere foreldre fra de nordiske landene er her med dem i Malmø. Mange av foreldrene har gjennom årene blitt nære venner.De deler noe de ikke kan dele med andre, rett og slett fordi andre aldri vil kunne forstå hvordan det er å leve med sorgen over å vite at barnet ditt først skal miste alle feigheter for så å dø. Det er ubegripelig for andre. Heldigvis.To ganger i året møtes foreldre og bonusforeldre til en samling. Både for å få faglig påfyll, men også for å dele erfaringer. På disse samlingene snakker de mye om alt de får til, men det er også rom for å snakke om alt de ikke får til.Eller ting de strever med, tviler på, gruer seg til, gleder seg over.Etter at Axel døde, er det fremdeles rom for dem i foreningen. Her kan de snakke om døden, om redsel om savn, uten at noen vender blikket bort fordi det blir for vanskelig.Sist gang de møttes hadde de en sesjon med diakon Ole H Hafell. I tre timer snakket han om sorg og sorgreaksjoner. Han satte ord på ventesorgen.Det var utrolig fint.I ukens episode snakker Knut og Lena om sorgene vi bærer på. Hvordan gi plass til hverandres sorg? Hvordan ta ansvar for eget liv videre?Finnes det forskjeller på hvordan menn og kvinner sørger?Episoden handler ikke kun om sorgen over tapet av Axel. Den handler også om sorgen over tapte relasjoner, helse og arbeidsevne.

Det står spalte opp og spalte ned om at vi må føde flere barn her til lands.Likevel går ikke tallene opp.Er det fordi sædkvaliteten er blitt dårligere? Er det fordi alderen på førstegangsfødene går opp?Eller er det rett og slett fordi det er helt umulig å følge opp flere barn sånn som folk holder på om dagen?Med alt man skal mestre, hvor perfekt alt skal være, hvor lite rom det finnes for å gjøre feil.Er det egentlig så rart folk velger å ikke få flere enn ett barn? Dette er spørsmål Lena har stilt seg og som er utgangspunktet for denne episoden.For går det an å følge opp flere barn tett sånn som dagens foreldre holder på, lurer hun på.Noen ganger i våre samtaler, vender Lena kappen fortere enn Marcus får med seg. Så også i denne episoden. Skal foreldre gi litt mere f.. i å følge regler eller bør de følge regler som de er blitt enige om på foreldremøter? lurer han på.Vi har jo snakket om motreaksjoner som skjer gjennom generasjoner tidligere. Er foreldreoppfølgingen nå en slik motreaksjon på at dere fulgte barna deres opp for lite, lurer Marcus. Kanskje blir den neste motreaksjonen: «Ah, vi ble fulgt opp på absolutt alt og fikk nesten ikke puste»