Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen

På veien inn i en mer sirkulær økonomi popper såkalte "value from waste"-forretningsmodeller opp både her og der, men kan du tenke deg en mer krevende måte å lage ressurser av avfall på enn å hente opp fiskeslam fra havet og lage biogass, nitrogen og fosfor av det? Det er det Ole Arthur Vaage og hans kumpaner i det såkalte ARAL-nettverket har satt seg fore. ARAL er et slags sirkulært forretningsmodelløkosystem bestående av selskapene Aquapro, Ragn-Sells Havbruk, AMOF Fjell og Lift-Up, og vi kom først i prat med Ole Arthur om dette på et kompetanseprogram i sirkulærøkonomi for ledere i havbruknæringen i regi av NCE Seafood Innovation for noen år tilbake. Nå har prosjektet kommet langt på vei og de har hentet et tresifret millionbeløp fra EU for å skalere denne sirkulære løsningen. Sveinung spør om slam egentlig bare er "fiskeskit", Ole Arthur hjelper oss å forstå omfanget av slamproblemet og forklarer løsningen for å hente opp slammet og hente ut ressursene i det. Han forteller om piloten sammen med Lerøy Seafood Group og hvor mange oppdrettsanlegg det er i sundet der han bor. Vi snakker oss opp og ned langs kysten, problematiserer alt fra skalering til tilgjengeligheten av egnede biogassanlegg, reiser fra Trøndelag til Danmark og lærer hvor ofte en merd må tømmes for slam. Sveinung synger Austevoll-sangen (igjen!) og bøyer substantivet not (igjen!). Vi kikker i spåkulen til en mer sirkulær fremtid, forsøker å dekke hele reisen fra fiskeslam til forretningsmodell, mens Ole Arthur angrer litt på at han satte i gang alt dette og vi drømmer oss tilbake til førsteklasses sjømat på Bekkjarvik gjestgiveri.

Det er mørkt om dagen, men ut av det mørke kommer det ofte nye ting, som av og til kan være bedre enn det man fryktet. Sveinung har for eksempel nettopp fått livet tilbake etter en manflu, og takker Big Pharma for hjelpen på veien. Vi dveler litt ved det på vei inn i en prat om innovasjon og fremtidstro, hvor vi går inn igjen i den mørke hulen vi ofte har brukt som metafor for utgangspunktet for mye innovasjon. Vi snakker mye om det man ikke vet om hvor man er på vei, og hvordan innovere når man kanskje ikke helt vet hvor vi skal. Vi har snakket med noen bankledere om bærekraftsinnovasjon i varehandelen, og mimrer litt om de mange bølgene med forretningsmodell-stormer de har stått i. Vi hilser til vår lytter Arne Carsten som satte pris på samtalen vår med Peder Kjøs, og vi snakker litt om koblingen mellom mørke, håp og innovasjon. Lars Jacob husker et gammelt bokkapittel vi skrev en gang, peker tilbake til en velbrukt David Bowie-anekdote og innrømmer at podcastserien vår har hatt en litt mørk høst. Derfor peker vi mot mer håp i 2025. Sveinung trekker frem en knallgod bok av Tim Hartford, og det leder oss inn i en prat om piggtråd, glass og dataspill. Dermed snakker vi plutselig om Lykkeland, som Sveinung har binget i det siste, og Lars Jacob trekker parallellen mellom TikTok, dataspill og automatiseringen av norsk sokkel. Dermed blir det en svingom innom Lars Jacobs gamle Commodore 64, før Sveinung forteller om "the red car theory". Det leder oss til en prat om alle sardinene vi har spist i 2024, før vi kommer inn på innovasjon igjen. Det blir known knowns og unknown unknowns og hvordan man kan se det man ikke vet hva er. Lars Jacob snakker om HMS som underkommunisert bærekraftsinnovasjon før han snakker om den nye ChatGPT-funksjonaliteten for avansert resonnering og hva den forteller oss om hva vi ikke kan vite. Assad og Syria dukker plutselig opp, Sveinung lar seg fascinere av etterretning, Sveinung nikker til Jan Ketil Arnulfs definisjon av ledelse, før vi avslutter med å glede oss til å gi Trøndelag en RESTART i samarbeid med Næringsforeningen i Trondheimsregionen. Ikke bare derfor, men også derfor, avslutter Lars Jacob med å proklamere at han gleder seg til 2025! Helt ærlig.

Hva skal til for å få endring til å skje? Det spørsmålet er sentralt for alle og til alle tider, og for enhver som prøver å lykkes med bærekraftig business er det et helt essensielt spørsmål. To av NHH Executive-studentene våre oppfordret oss til et dypdykk i dette spørsmålet, så vi benyttet sjansen til å invitere våre gode venn og kollega Monica Rydland. Hun har forsket på endringsledelse og endringsagenter i årevis, og arbeider også med dette i Executive-undervisning og som gründer i Co-Create. Monica drar oss med inn i kunnskapen om endringer og hvorfor det er så vanskelig. Vi snakker om endring i motvind og medvind, spør oss om Lean er lystbetont eller ikke og diskuterer endringsagenter på ulike nivåer av organisasjonen. En 13-årig versjon av Monicas sønn gjør sin ankomst, hvilket drar oss inn i to ulike paradigmer på endringsledelse. Sveinung snakker om Farmen, vi får treffe både Børge Beskytter, Frida Fasilitator og flere andre endringsaktører. Vi minner om Victor Normans gamle gravlundsmetafor, mens Lars Jacob snakker om Chesterton's Fence og en hissig okse. Vi gleder oss over Monicas sprang inn i gründertilværelsen, hvor hun arbeider forskningsbasert med endringsledelse, og Monica forteller om samarbeidet hennes med kreative aktører som Thea Hjelmeland. Vi snakker om barns naturlige innovasjonsevner og hvorfor voksne må gå på innovasjonskompetanse for å trigge det samme. Lars Jacob trekker linjer fra endringsledelse til teamledelse og vi blir enige om at vi må snakkes igjen på lufta for å grave oss enda lengre ned i endringsagenter og endringsledelse for bærekraft.

Vi står overfor en usikker fremtid, og det er mange som synes det er grunn til både klimaangst og generell krisemaksimering. I møte med store problemer som klimakrisen, er det lett å føle seg motløs og apatisk. Vi tar derfor en prat med psykolog Peder Kjøs om hva "lille meg" kan gjøre med alle disse store problemene. Peder drar oss rett inn i Terminator 2, vi bruker ganske mye tid på gammel teologi og vi lærer viktige ting om vinens opprinnelse. Vi kommer inn på de psykologiske forutsetningene våre for å forholde oss til store, abstrakte utfordringer og vi føler med de som må være sendebud fra fremtiden. Vi dykker ned i det som Peder kaller "apokalypse-glede" eller "apokalypse-entusiasme", hvilket også gir Sveinung anledning til endelig å lære seg å uttale det vanskelige ordet. For det er jo noe med disse som gleder seg litt over ting som går til helvete, og det leder Lars Jacob inn i en digresjon om forsikringens historie. Peder forteller om det viktige teologiske spørsmål om det blir bedre eller verre å være i himmelen dersom du har utsikt til helvete. Noa kler seg naken og drikker vin, mens vi diskuterer vanskelige følelser som angst og skam. Vi analyserer hvorfor Arnold Schwarzenegger er så effektiv og overbevisende i Terminator-historien, og føler med klimaforskere som skal forsøke å få til det samme. Vi snakker om livskriser og globale kriser, stiller spørsmål ved hus som bygges opp igjen og opp igjen etter flommer og spør oss om vi må bruker mer ressurser på tilpasning. For vi er jo adaptive vesener, men ofte gjør vi ting som setter i gang store bevegelser. Vi snakker om Rosa Parks på bussen, en svensk tenåring gjør en cameo og vi havner i en myr ute i en skog. Da spør vi oss om begrepet næringspark burde byttes ut med "asfalthelvete". Vi svinger innom paradis, Peder forteller at han ennå ikke har møtt klimaangst som klinisk diagnose hos noen av sine klienter, vi snakker enda litt mer om vin og må vel bare leve med at vi aldri får vite om Noa lå der ute i bukta og kikket på alle som druknet inne på land.

Er Lars Jacob en festbrems? Ikke ifølge ham selv. Er bærekraft en festbrems? Tja, i alle fall er det viktig at bærekraft må bli mer enn en festbrems. I denne episoden kaster vi oss inn i nåtidens "vibes" rundt bærekraft og bekymrer oss for om moroa og gnisten har falt litt bort fra feltet. Og det burde den jo ikke! Vi har skrevet en kommentarartikkel om dette i Teknisk Ukeblad som danner utgangspunkt for samtalen, og den har vi fått bøttevis av tilbakemelding på - mest positiv, men også noen kritiske røster. Vi snakker om moralpoliti, moralske pekefingre og kommentarer over buffeten. Vi diskuterer ulike typer fest, de som burde bremses og de som burde få lov å fortsette, og trekker linjer til økonomisk vekst. Vi kommer inn på kronikkskriving i affekt, forteller om en tur i baren med Elise Sæle Dale, konkluderer med at vi ikke er uvant med bærekraftens upopularitet, og spør oss om hva som har skjedd med bærekraftens plass de siste fem årene. Sveinung etterspør at vi kan få bassen og festen tilbake i bærekraften, og vi dykker ned i hva vi legger i det. Lars Jacob poengterer at vi har jo egentlig aldri hatt det mer gøy enn nå, men vi er fortsatt bekymret for det større bildet. Vi snakker "theory of change", gode narrativer og nye husregler. Lars Jacob drar en nattklubbparallell, vi snakker ESG-backlash og drøfter strategier for mobilisering. Sveinung drar oss med til Finnøy sammen med ÅKP, mimrer om en famøs tur til Stavanger da blodet rant i gatene og spør oss om folk laster opp seg selv som vedlegg til en epost til eventyr@jorgensenpedersen.no. Blir du ernæringsfysiolog eller tannlege for å bli populær? Lars Jacob skryter i alle fall av Sveinungs påvirkning på livskvaliteten hans, selv om rådene var festbrems-aktige. Det er noen nachspiel som er best å unngå, pietisme er nok også best å unngå, og det finnes ingen enkle svar. Det blir enda mer vibes og kontra-vibes, og vi gleder oss over de mange synspunktene rundt dette spørsmålet, før vi avslutter med å etterspørre mer "oomph" i bærekraften.

Vi er glade i baskisk hvitvin, ikke bare på vår egen kjære vinbar Vinbaren Vin og Pintxos i Bergen, men også når vi rusler rundt i San Sebastians gater. Vi mimrer tilbake til det - ikke for vinens skyld, men for en lidenskapelig kommentar som falt fra Sveinungs lepper en sen kveld i gamlebyen i San Sebastian, nemlig at han var villig til å slåss for Europa. Det graver vi oss litt ned i, og så innrømmer Lars Jacob at han også er en Europa-forkjemper. På mange måter er Europa under press, og vi henviser både til filosofen Bruno Macaes (som Lars Jacob sliter ordentlig med å uttale navnet til) og andre navnløse Europa-skeptikere. Det leder oss til en prat om CSRD og EUs grønne giv, og om alt dette egentlig bare skaper konkurranseulemper for europeisk næringsliv, eller om det finnes en måte å gjøre det om til en konkurransefordel på. Vi må skyte inn at vi er en lite voldelig gjeng her i Bærekraftseventyr, selv om Sveinung begynner å diskutere måtene han kunne slåss for Europa på. Det blir både hansker, tennisracketer, håndledd og andre slagvåpen, så vi må haste videre. Utgangspunktet for praten er at vi har skrevet en artikkel for Revisjon og Regnskap, som er fagbladet til Revisorforeningen. Der tar vi for oss spørsmålet om CSRD som konkurranseulempe eller -fordel, og vi snakker oss gjennom argumenter for og mot. Da blir det både generell regnskapsprat, som vi jo aldri skyr unna, og et dypdykk i den såkalte "real effects of accounting"-litteraturen, særlig slik den kommer til anvendelse på bærekraftsfeltet. Vi skryter av Revisorforeningens engasjement for saken, både i fagmagasinet og i Akademiet for bærekraftsrapportering, før vi trekker noen linjer fra artikkelen. Vi snakker om kostnad/nytte-vurderinger av rapportering, peker tilbake til praten vår med Karoline Bakka Hjertø i en tidligere episode, og viser oss som rapporteringsoptimister. Likevel peker vi på de mange åpenbare kostnadene knyttet til å utvide rapporteringsuniverset, og peker på en strek i sanden som vi ikke helt vet hvor befinner seg. Gråter Lars Jacob live på lufta når vi snakker om kostnader, eller fikk han bare noe i halsen? Det får vi aldri vite, men vi ler av det i alle fall. Lars Jacob skiller mellom to spørsmål i spørsmålet, og tenker helt tilbake til våre gamle samtaler om bærekraft og lønnsomhet. Vi drar en hypotetisk samtale med en beslutningstaker i Brussel, og Lars Jacob prøver å tenke helhetlig og holistisk rundt EUs grønne giv, taksonomien, CSRD, Right to repair, Green claims-direktivet og andre deler av tiltakspakken. Vi klarer faen ikke å dy oss, så plutselig sitter vi og drømmer om vindrikking i Baskerland igjen, og det finnes sikkert profesjonell hjelp for slikt. Sveinung drar en liten oppsummering, og selv om den landet samtalen godt, klarer ikke Lars Jacob å dy seg, for han har selvsagt et par kommentarer på tampen. Vi flyr til Trumps USA via de fem største kinesiske børsene, kaster ut enda litt mer optimisme og konkluderer til slutt med at den som lever får se.

Trives Sveinung best på havet eller på land? Og er utsikten fra et hotell ved Mjøsa som å være ved kysten? Dette er jo kanskje ikke de viktigste spørsmålene i verden, men de leder oss inn i en diskusjon om noe som faktisk er viktig, nemlig hvordan lykkes med sirkulærøkonomi både på land og til havs. For å diskutere dette, inviterer vi ikke bare en, men to sirkulærøkonomiske endringsagenter inn i Bærekraftseventyr-studio. Katrine Vestbøstad er prosjektleder i NCE Blue Legasea-klyngen i ÅKP, hvor hun arbeider med sirkulærøkonomi både i havnæringene og i maritim sektor på sunnmørskysten. Elise Sæle Dahle driver rådgivningsselskapet And Friends, og har de siste årene ledet prosjektet "Land møter hav", et samarbeid i regi av klyngene NCE Blue Legasea, NCE Seafood Innovation, NCE Heidner Biocluster og Biotech North. Vi tar en prat om sirkulærøkonomi både i havnæringene, på land og i møtet mellom de to. Vi tar utgangspunkt i et kompetanseprogram vi samarbeider om på nordvestlandet, hvor store og små bedrifter fra regionen kommer sammen for å utforske mulighetene i sirkulærøkonomien. Vi snakker om hva som motiverer til sirkulær innovasjon i ulike næringer og hvilke barrierer som står i veien. Det blir kalkulatorøyne, de maritime metaforene sitter løst og vi drar på mental turné fra Austevoll via Brumunddal til Finnøy. Sveinung drar en historie om produsenter av motorer, gir og propeller, Lars Jacob minnes en haug med ku-ører (eller var det okse-ører?) og Katrine gir oss innsikt i havnæringen på nordvestlandet. Vi snakker om sirkulærøkonomi i store og små virksomheter og forskjellene mellom dem, Lars Jacob er redd for det abstrakte og Sveinung er glad for det konkrete. Vi snakker om økosystemer og symbioser, drøfter klyngenes rolle og spør oss om hva som skal til for å komme i gang med sirkulærøkonomi.

Tenk at en ung og vakker mann som Sveinung har levd så mange liv, selv uten å bli reinkarnert! Visste du for eksempel at han en gang ble rekruttert til å være jenta som tok seg av hestene i en stall på Mesnali utenfor Lillehammer? Dette handler om tiden da Sveinung jobbet for Tyrilistiftelsen med rusrehabilitering. I de mange årene siden den gang har han fortsatt å jobbe med stiftelsen på ulike måter, blant annet i styret til Tyrili Klatresenter på Lillehammer. I denne episoden får vi besøk av Camilla Fjeld - stalljenta han tok over jobben til, men som i dag er nestleder i Tyrilistiftelsen. Vi snakker om rusproblemet som et wicked problem, eller en ordentlig floke. Camilla setter ord på det mangefasetterte ved problemet, fra avhengigheten via de somatiske konsekvensene og til de psykososiale rammene rundt problemet som også må løses i behandlingen. Vi blir tatt med inn i den sosialpedagogiske tilnærmingen Tyrili har utviklet, også sammen med forskere, og Sveinung mimrer tilbake til egne erfaringer på fjellet med kolleger i Tyrili. Vi snakker om noen ting Sveinung hater (fjellet, for eksempel) og som han ikke vet om han hater (fengsel, for eksempel), og vi graver oss ned i anbudsmodellens konsekvenser for rusrehabilitering. Sveinung tar nesten til tårene (igjen), og får vann på møllen når vi kommer inn på Helse Sør-Øst sitt vedtak som innebærer at flere av Tyrilis enheter må legges ned. Camilla har en appell til helseminister Vestre, og snakker om hvor lang tid det tar å bygge opp rustjenester, men hvor raskt de kan rives ned. Vi snakker om ringvirkningene av rus og rusbehandling både for pårørende og for lokalsamfunn. Lars Jacob utfordrer Camilla til å trekke opp det store bildet av utviklingen på rusfeltet, og krysser fingrene for at det i alle fall er noe grunn til optimisme oppe i alt det mørke. Vi avslutter med håpet om at det politiske presset vil gjøre at det snus i vedtaket, og at Tyrili kan fortsette driften som før, men med enda bedre hestepassere enn på 90-tallet.

Hva faen? Har dette blitt en fotballpodcast, eller? Vi skjønner det godt om noen spør, men det er ikke fullt så gæærnt. Joda, vi bruker all vår kraft til å jobbe med fotball på fulltid, for vi ble jo aldri Paolo Maldini. Men i denne episoden har vi kvinnefotballens Luke Skywalker på besøk - ja, vi snakker selvsagt om vår kjære kollega Siv Skard som er professor i markedsføring, men som også er styremedlem i SK Brann, tidligere toppfotball- og landslagsspiller, jentefotballtrener, og som ikke minst forsker på inkludering av jenter i fotballen, sirkulære fotballstadioner og mye annet. Aller mest sammen med oss, så klart. Vi kaster innledningsvis ut en hel skokk forskjellige F-ord, spør oss om Siv bør få en vandrepokal og lover at det er et spennende arrangement på gang. Vi utfordrer først Siv til å fortelle om utviklingen i kvinnefotball over alle årene hun har vært involvert, og hun snakker om oppoverbakker, markedsvekst og om fotballfilmen Copa '71. Lars Jacob anonymiserer en av døtrene sine og kaster henne under bussen for en historie om bussen. Erik Mykland, Rakel Engesvik og Raymond Kvisvik dukker opp, men etter hvert begynner vi å snakke enda mer om likestilling og inkludering. Det hjelper med penger, sier Sveinung, og det leder oss inn i investorperspektivet på damefotballen. Siv kjefter på Lillestrøm, Lars Jacob skryter av Lyon og vi gleder oss sammen over Bergen (og knegger litt av Vålerengen og Røen). Plutselig stiller Lars Jacob spørsmål ved om "Bærekraftseventyr" er en ekte podcast, og slenger derfor ut en "annonse" - eller rettere sagt forhåndsreklame for et nært forestående arrangement, som blir et av mange. Vi arrangerer nemlig fagseminaret "Bergen Bounce: Bærekraft i fotballen" sammen med SK Brann og Bergens beste musikkfolk i House of Telle. 1. november på Kulturhuset kommer Lise Klaveness, Christian Kalvenes, arkitektene fra VILL, Tom Morgan fra Nonspace, Sparebanken Vest og enda flere for å vie en kveld på bar til å snakke om bærekraft i fotballen. Ikke rart at Lars Jacob umiddelbart utroper seg selv til en mester i annonsering. Men Sveinung kontrer med Gryte-Knut og Siv får lov til å kjøre "annonse" hun også. Lars Jacob klarer ikke slutte å skryte av seg selv, men heldigvis går han på trynet med en helt elendig gressmetafor. Han redder seg inn ved å be Siv fortelle om jenteforskningen sin og det drar oss inn i en prat om moderne sponsing. Siv har mange hatter på, som kanskje har blitt til en stor hatt. Uansett drar hun oss inn i det spennende forskningsprosjektet sitt på inkludering og likestilling, og Lars Jacob klemmer til og lover at vi skal ta det internasjonalt. Det gir ham anledning til å skryte av mennesket Sveinung Jørgensen (som later til å være skeptisk til det) og samtidig minne om Sveinungs postulat om at Skandinavia er mer enn regionalt nok. Lars Jacob og hans venn Mikal har funnet inspirasjon i punkrocken for å lage Bergen Bounce, datteren til Lars Jacob tvinger ham til å avslutte episoden for å kjøre egentrening og Lars Jacob avslutter med en ambisjon om å bli mer som jentene.