Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen

Vi kan for lite om biologi til å være to bærekraftseventyrere, men Sveinung forsvarer oss med å si at vi i alle fall har skjønt nok til å lage to barn hver. Apropos det, så er det mye mer snakk om kjønnsorganer, mènage à trois og inseminasjon i denne episoden enn i noen annen episode av Bærekraftseventyr. Det skyldes at vi får storfint og storgøyalt besøk av Pia Ve Dahlen, marinbiolog, undervannsentusiast og marinbiologisk overflødighetshorn. Vi hopper rett i det, og rett i havet, ved å få en innføring i rurpeniser og parallellene til kvinners opplevelser sene netter på nattklubb. Vi snakker om økosystemer også, både mikro og makro, Pia svarer "å eksistere" på Sveinungs spørsmål om hva som er det verste vi mennesker gjør mot naturen, og vi kommer inn på en krabbe som kanskje eller kanskje ikke ender opp i New Zealand. Fredrikstad får seg en ordentlig trøkk (men får slengkyss fra Pia litt senere), vi snakker om alt som gjør Bergen fantastisk. Pia snakker litt nynorsk, vi ler masse og Lars Jacob får assosiasjoner til regenerativitet av et annet (og mye jævligere) ord som begynner på "re". Pia innrømmer at hun ikke helt skjønte Blekkulfs formål, vi hopper i Oslofjorden og snakker om Nordic Circles, Pia har et balansert forhold til havnæringen, og kan vi kanskje høre Sveinungs indre østfolding slippe ut igjen? Vi avtaler å gå på Vinbaren og ta en drink (så klart), Lars Jacob innrømmer at det er han som kan minst biologi (så klart) og vi snakker litt om Pias (for?) mange prosjekter. Bør man bli elektroingeniør og ta doktorgrad i naturrestaurering samtidig? Hvem vet, i alle fall lærer vi masse av en prat om havet og alt det rare det inneholder, og så har vi det så kjekt at vi heldigvis hadde vansker med å fokusere.

Ville du vært villig til å dø for velferdsstaten? Eller burde vi heller si velferdssamfunnet? I denne episoden gjestes vi av Ulf Andersen, som er statistikksjef i NAV og har bedre innsikt i norsk arbeidsliv, inkludering og utenforskap enn de fleste. Dessuten er han en førsteklasses historieforteller som vi har hatt gleden av å høre på mange ganger de siste årene. Vi inviterer Ulf til en prat om hvordan det står til med den sosiale bærekraften i norsk arbeidsliv. Vi snakker sysselsetting og utenforskap, tidlig pensjonsalder og high school dropouts, uføretrygd og mye mye mer. Vi får vite hvorfor Ulf mener at vi burde stoppe svenske innflyttere på Svinesund-broen med en advarsel om at de kan bli syke og vi lærer hvor langt rekken ville strekke seg dersom alle som står utenfor norsk arbeidsliv ville stilt seg opp fra Oslo sentrum og nordover på E6 (hint: det tar Ulf ni timer å kjøre så langt). Vi gleder oss over statistikk, selv om det er upopulært på fest, vinker til andre statistikkfolk som Christer Thrane og Hans Rosling, spør Ulf om randomiserte kontrollerte studier og samarbeid mellom NAV og andre nordiske og europeiske institusjoner av samme sort. Vi graver oss ned i tristessen og lærer om de negative arveeffektene av uføretrygd, snakker om den nye pensjonsordningen (så sexy da, gitt!), drøfter ulike tiltak for å øke arbeidsdeltakelsen og gleder oss tross alt over det norske sysselsettingsnivået. Vi diskuterer de mange typene, og grunnene til, utenforskap, spør oss om Sveinungs alder er problematisk for ham eller ikke, ser inn i fremtiden og gleder oss til et langt arbeidsliv. Lars Jacob ber Ulf drømme om datakilder han ikke har, Sveinung drar en amerikansk parallell og Ulf ønsker seg en verden hvor vi kan hjelpe folk til å avslutte VGS, for det er jaggu verdifullt når man ser på dataene! Vi forteller hvordan det ble slik at Ulf stod foran hundrevis av mennesker og innrømte at han ville dø for velferdssamfunnet, og hvilken rolle Thomas Seltzer spilte i akkurat det. Lars Jacob foreslår at Ulf kan bli arbeidsminister og drømmer om en verden med kunnskapsrike folk i mektige posisjoner. Det blir både pessimisme og optimisme og et realistisk blikk på de store utfordringene vi står overfor med å inkludere flere i arbeidslivet.

Lars Jacob er optimistisk for 2025. Og det til tross for at han kommer inn i Bærekraftseventyr-studio etter en altfor lang kveld bak platespillerne på vår kjære Vinbaren Vin & Pintxos, og dermed verken burde spille inn podcast eller mene noe som helst. Men Sveinung er litt optimist han også. Vi tar utgangspunkt i våre nylige samtaler om mørke og fremtidstro, og snakker oss gjennom 2024 og gir et fremblikk til 2025 i denne nyttårsepisoden. Vi minnes en episode fra i høst som faktisk ble for mørk, og dermed ble begravet. Sveinung snakker om hvordan Oslo er vakrest i mørket, vi gleder oss til nytt år med nye studenter både til fulltidskurset vårt på NHH og NHH Executive-programmene våre i Bærekraftig business og i Bærekraft for det offentlige. Vi røper at vi skriver en bok om sistnevnte tema, mot bedre vitende, Lars Jacob minner om Tyler Cowens ideer om "The Great Reset" og Sveinung dukker ned i en miks av Tyrilistiftelsen og Marxisme. Vi takker Peder Kjøs for fonetisk trening av Sveinung, når han skal forsøke å uttale navnet Vaclav. Sveinung snakker om republikanske TV-serier og drar på med østfoldske uttrykk, og vi dykker ned i begrepet sladrespeil. Vi psykoanalyserer oss selv og Sveinung kommer med en spådom for 2025, før vi lar ChatGPT dybdeanalysere 52 episoder av Bærekraftseventyr i 2024. Vi er imponert over refleksjonene som går fra eksperimentering til det prakademiske, men vi har det enda mer gøy med vurderingene av hvilke tema vi burde ha dekket men ikke gjorde. Der får vi mange gode tips til 2025, og vi oppfordrer lyttere til å komme med sine egne tips (generert av KI eller ikke) på eventyr@jorgensenpedersen.no. Lars Jacob sammenligner Sveinung med nissen, Sveinung skryter av gjestene våre, Lars Jacob røper at vi også skriver en bok om bærekraft i styrerommet (fort gjort å begynne på nye bøker) og Sveinung er mer åpen enn før for det skjematiske. Lars Jacob skryter av Sveinungs prompt engineering-skills, Sveinung og chihuahuaen Charley går i kjelleren, vi takker hverandre, lyttere, gjester og andre for 2024 og gleder oss til 2025!

På veien inn i en mer sirkulær økonomi popper såkalte "value from waste"-forretningsmodeller opp både her og der, men kan du tenke deg en mer krevende måte å lage ressurser av avfall på enn å hente opp fiskeslam fra havet og lage biogass, nitrogen og fosfor av det? Det er det Ole Arthur Vaage og hans kumpaner i det såkalte ARAL-nettverket har satt seg fore. ARAL er et slags sirkulært forretningsmodelløkosystem bestående av selskapene Aquapro, Ragn-Sells Havbruk, AMOF Fjell og Lift-Up, og vi kom først i prat med Ole Arthur om dette på et kompetanseprogram i sirkulærøkonomi for ledere i havbruknæringen i regi av NCE Seafood Innovation for noen år tilbake. Nå har prosjektet kommet langt på vei og de har hentet et tresifret millionbeløp fra EU for å skalere denne sirkulære løsningen. Sveinung spør om slam egentlig bare er "fiskeskit", Ole Arthur hjelper oss å forstå omfanget av slamproblemet og forklarer løsningen for å hente opp slammet og hente ut ressursene i det. Han forteller om piloten sammen med Lerøy Seafood Group og hvor mange oppdrettsanlegg det er i sundet der han bor. Vi snakker oss opp og ned langs kysten, problematiserer alt fra skalering til tilgjengeligheten av egnede biogassanlegg, reiser fra Trøndelag til Danmark og lærer hvor ofte en merd må tømmes for slam. Sveinung synger Austevoll-sangen (igjen!) og bøyer substantivet not (igjen!). Vi kikker i spåkulen til en mer sirkulær fremtid, forsøker å dekke hele reisen fra fiskeslam til forretningsmodell, mens Ole Arthur angrer litt på at han satte i gang alt dette og vi drømmer oss tilbake til førsteklasses sjømat på Bekkjarvik gjestgiveri.

Det er mørkt om dagen, men ut av det mørke kommer det ofte nye ting, som av og til kan være bedre enn det man fryktet. Sveinung har for eksempel nettopp fått livet tilbake etter en manflu, og takker Big Pharma for hjelpen på veien. Vi dveler litt ved det på vei inn i en prat om innovasjon og fremtidstro, hvor vi går inn igjen i den mørke hulen vi ofte har brukt som metafor for utgangspunktet for mye innovasjon. Vi snakker mye om det man ikke vet om hvor man er på vei, og hvordan innovere når man kanskje ikke helt vet hvor vi skal. Vi har snakket med noen bankledere om bærekraftsinnovasjon i varehandelen, og mimrer litt om de mange bølgene med forretningsmodell-stormer de har stått i. Vi hilser til vår lytter Arne Carsten som satte pris på samtalen vår med Peder Kjøs, og vi snakker litt om koblingen mellom mørke, håp og innovasjon. Lars Jacob husker et gammelt bokkapittel vi skrev en gang, peker tilbake til en velbrukt David Bowie-anekdote og innrømmer at podcastserien vår har hatt en litt mørk høst. Derfor peker vi mot mer håp i 2025. Sveinung trekker frem en knallgod bok av Tim Hartford, og det leder oss inn i en prat om piggtråd, glass og dataspill. Dermed snakker vi plutselig om Lykkeland, som Sveinung har binget i det siste, og Lars Jacob trekker parallellen mellom TikTok, dataspill og automatiseringen av norsk sokkel. Dermed blir det en svingom innom Lars Jacobs gamle Commodore 64, før Sveinung forteller om "the red car theory". Det leder oss til en prat om alle sardinene vi har spist i 2024, før vi kommer inn på innovasjon igjen. Det blir known knowns og unknown unknowns og hvordan man kan se det man ikke vet hva er. Lars Jacob snakker om HMS som underkommunisert bærekraftsinnovasjon før han snakker om den nye ChatGPT-funksjonaliteten for avansert resonnering og hva den forteller oss om hva vi ikke kan vite. Assad og Syria dukker plutselig opp, Sveinung lar seg fascinere av etterretning, Sveinung nikker til Jan Ketil Arnulfs definisjon av ledelse, før vi avslutter med å glede oss til å gi Trøndelag en RESTART i samarbeid med Næringsforeningen i Trondheimsregionen. Ikke bare derfor, men også derfor, avslutter Lars Jacob med å proklamere at han gleder seg til 2025! Helt ærlig.

Hva skal til for å få endring til å skje? Det spørsmålet er sentralt for alle og til alle tider, og for enhver som prøver å lykkes med bærekraftig business er det et helt essensielt spørsmål. To av NHH Executive-studentene våre oppfordret oss til et dypdykk i dette spørsmålet, så vi benyttet sjansen til å invitere våre gode venn og kollega Monica Rydland. Hun har forsket på endringsledelse og endringsagenter i årevis, og arbeider også med dette i Executive-undervisning og som gründer i Co-Create. Monica drar oss med inn i kunnskapen om endringer og hvorfor det er så vanskelig. Vi snakker om endring i motvind og medvind, spør oss om Lean er lystbetont eller ikke og diskuterer endringsagenter på ulike nivåer av organisasjonen. En 13-årig versjon av Monicas sønn gjør sin ankomst, hvilket drar oss inn i to ulike paradigmer på endringsledelse. Sveinung snakker om Farmen, vi får treffe både Børge Beskytter, Frida Fasilitator og flere andre endringsaktører. Vi minner om Victor Normans gamle gravlundsmetafor, mens Lars Jacob snakker om Chesterton's Fence og en hissig okse. Vi gleder oss over Monicas sprang inn i gründertilværelsen, hvor hun arbeider forskningsbasert med endringsledelse, og Monica forteller om samarbeidet hennes med kreative aktører som Thea Hjelmeland. Vi snakker om barns naturlige innovasjonsevner og hvorfor voksne må gå på innovasjonskompetanse for å trigge det samme. Lars Jacob trekker linjer fra endringsledelse til teamledelse og vi blir enige om at vi må snakkes igjen på lufta for å grave oss enda lengre ned i endringsagenter og endringsledelse for bærekraft.

Vi står overfor en usikker fremtid, og det er mange som synes det er grunn til både klimaangst og generell krisemaksimering. I møte med store problemer som klimakrisen, er det lett å føle seg motløs og apatisk. Vi tar derfor en prat med psykolog Peder Kjøs om hva "lille meg" kan gjøre med alle disse store problemene. Peder drar oss rett inn i Terminator 2, vi bruker ganske mye tid på gammel teologi og vi lærer viktige ting om vinens opprinnelse. Vi kommer inn på de psykologiske forutsetningene våre for å forholde oss til store, abstrakte utfordringer og vi føler med de som må være sendebud fra fremtiden. Vi dykker ned i det som Peder kaller "apokalypse-glede" eller "apokalypse-entusiasme", hvilket også gir Sveinung anledning til endelig å lære seg å uttale det vanskelige ordet. For det er jo noe med disse som gleder seg litt over ting som går til helvete, og det leder Lars Jacob inn i en digresjon om forsikringens historie. Peder forteller om det viktige teologiske spørsmål om det blir bedre eller verre å være i himmelen dersom du har utsikt til helvete. Noa kler seg naken og drikker vin, mens vi diskuterer vanskelige følelser som angst og skam. Vi analyserer hvorfor Arnold Schwarzenegger er så effektiv og overbevisende i Terminator-historien, og føler med klimaforskere som skal forsøke å få til det samme. Vi snakker om livskriser og globale kriser, stiller spørsmål ved hus som bygges opp igjen og opp igjen etter flommer og spør oss om vi må bruker mer ressurser på tilpasning. For vi er jo adaptive vesener, men ofte gjør vi ting som setter i gang store bevegelser. Vi snakker om Rosa Parks på bussen, en svensk tenåring gjør en cameo og vi havner i en myr ute i en skog. Da spør vi oss om begrepet næringspark burde byttes ut med "asfalthelvete". Vi svinger innom paradis, Peder forteller at han ennå ikke har møtt klimaangst som klinisk diagnose hos noen av sine klienter, vi snakker enda litt mer om vin og må vel bare leve med at vi aldri får vite om Noa lå der ute i bukta og kikket på alle som druknet inne på land.

Er Lars Jacob en festbrems? Ikke ifølge ham selv. Er bærekraft en festbrems? Tja, i alle fall er det viktig at bærekraft må bli mer enn en festbrems. I denne episoden kaster vi oss inn i nåtidens "vibes" rundt bærekraft og bekymrer oss for om moroa og gnisten har falt litt bort fra feltet. Og det burde den jo ikke! Vi har skrevet en kommentarartikkel om dette i Teknisk Ukeblad som danner utgangspunkt for samtalen, og den har vi fått bøttevis av tilbakemelding på - mest positiv, men også noen kritiske røster. Vi snakker om moralpoliti, moralske pekefingre og kommentarer over buffeten. Vi diskuterer ulike typer fest, de som burde bremses og de som burde få lov å fortsette, og trekker linjer til økonomisk vekst. Vi kommer inn på kronikkskriving i affekt, forteller om en tur i baren med Elise Sæle Dale, konkluderer med at vi ikke er uvant med bærekraftens upopularitet, og spør oss om hva som har skjedd med bærekraftens plass de siste fem årene. Sveinung etterspør at vi kan få bassen og festen tilbake i bærekraften, og vi dykker ned i hva vi legger i det. Lars Jacob poengterer at vi har jo egentlig aldri hatt det mer gøy enn nå, men vi er fortsatt bekymret for det større bildet. Vi snakker "theory of change", gode narrativer og nye husregler. Lars Jacob drar en nattklubbparallell, vi snakker ESG-backlash og drøfter strategier for mobilisering. Sveinung drar oss med til Finnøy sammen med ÅKP, mimrer om en famøs tur til Stavanger da blodet rant i gatene og spør oss om folk laster opp seg selv som vedlegg til en epost til eventyr@jorgensenpedersen.no. Blir du ernæringsfysiolog eller tannlege for å bli populær? Lars Jacob skryter i alle fall av Sveinungs påvirkning på livskvaliteten hans, selv om rådene var festbrems-aktige. Det er noen nachspiel som er best å unngå, pietisme er nok også best å unngå, og det finnes ingen enkle svar. Det blir enda mer vibes og kontra-vibes, og vi gleder oss over de mange synspunktene rundt dette spørsmålet, før vi avslutter med å etterspørre mer "oomph" i bærekraften.

Vi er glade i baskisk hvitvin, ikke bare på vår egen kjære vinbar Vinbaren Vin og Pintxos i Bergen, men også når vi rusler rundt i San Sebastians gater. Vi mimrer tilbake til det - ikke for vinens skyld, men for en lidenskapelig kommentar som falt fra Sveinungs lepper en sen kveld i gamlebyen i San Sebastian, nemlig at han var villig til å slåss for Europa. Det graver vi oss litt ned i, og så innrømmer Lars Jacob at han også er en Europa-forkjemper. På mange måter er Europa under press, og vi henviser både til filosofen Bruno Macaes (som Lars Jacob sliter ordentlig med å uttale navnet til) og andre navnløse Europa-skeptikere. Det leder oss til en prat om CSRD og EUs grønne giv, og om alt dette egentlig bare skaper konkurranseulemper for europeisk næringsliv, eller om det finnes en måte å gjøre det om til en konkurransefordel på. Vi må skyte inn at vi er en lite voldelig gjeng her i Bærekraftseventyr, selv om Sveinung begynner å diskutere måtene han kunne slåss for Europa på. Det blir både hansker, tennisracketer, håndledd og andre slagvåpen, så vi må haste videre. Utgangspunktet for praten er at vi har skrevet en artikkel for Revisjon og Regnskap, som er fagbladet til Revisorforeningen. Der tar vi for oss spørsmålet om CSRD som konkurranseulempe eller -fordel, og vi snakker oss gjennom argumenter for og mot. Da blir det både generell regnskapsprat, som vi jo aldri skyr unna, og et dypdykk i den såkalte "real effects of accounting"-litteraturen, særlig slik den kommer til anvendelse på bærekraftsfeltet. Vi skryter av Revisorforeningens engasjement for saken, både i fagmagasinet og i Akademiet for bærekraftsrapportering, før vi trekker noen linjer fra artikkelen. Vi snakker om kostnad/nytte-vurderinger av rapportering, peker tilbake til praten vår med Karoline Bakka Hjertø i en tidligere episode, og viser oss som rapporteringsoptimister. Likevel peker vi på de mange åpenbare kostnadene knyttet til å utvide rapporteringsuniverset, og peker på en strek i sanden som vi ikke helt vet hvor befinner seg. Gråter Lars Jacob live på lufta når vi snakker om kostnader, eller fikk han bare noe i halsen? Det får vi aldri vite, men vi ler av det i alle fall. Lars Jacob skiller mellom to spørsmål i spørsmålet, og tenker helt tilbake til våre gamle samtaler om bærekraft og lønnsomhet. Vi drar en hypotetisk samtale med en beslutningstaker i Brussel, og Lars Jacob prøver å tenke helhetlig og holistisk rundt EUs grønne giv, taksonomien, CSRD, Right to repair, Green claims-direktivet og andre deler av tiltakspakken. Vi klarer faen ikke å dy oss, så plutselig sitter vi og drømmer om vindrikking i Baskerland igjen, og det finnes sikkert profesjonell hjelp for slikt. Sveinung drar en liten oppsummering, og selv om den landet samtalen godt, klarer ikke Lars Jacob å dy seg, for han har selvsagt et par kommentarer på tampen. Vi flyr til Trumps USA via de fem største kinesiske børsene, kaster ut enda litt mer optimisme og konkluderer til slutt med at den som lever får se.