Snipp Snapp Snute

Det var en gang en lekesoldat som forelsket seg, falt ut av vinduet og reiste byen rundt på kloakkekspressen...

Hvorfor er all underholdning der leker lever så trist?

I serien med animasjonsfilmer som heter Toy Story blir leker levende. (Eller, rettere sagt, de er levende, men later som de ikke er det mens mennesker er i rommet.)

De drar på eventyr, krangler, forelsker seg og former vennskap; de bygger samfunn, de bryter ut av samfunnene sine, de bygger nye og krangler og forelsker seg på nytt igjen.

Og hele tiden, i bakgrunnen, er menneskebarna som ikke tenker lengre enn sin neste kinaputt, og lekene vet aldri når en rampete lillesøster eller nabo skal feste dem til en flaskerakett og sende dem til nedre del av stratosfæren!

Toy Story er en sånn filmserie der voksne og barn sitter og snufsehulker mens de ser på. Trist!

Og den Standhaftige Tinnsoldat er trist—den er jo dét! Ikke fæl eller noe, det er et nydelig eventyr, men den er trist og tøff.

Jeg har en konspirasjonsteori om hvorfor: HC Andersen og de som skrev Toy Story... var lei av at barna deres behandlet lekene sine uforsiktig! De ville ikke kjøpe nye hele tida, så de skrev de vakreste, tristeste, mest spennende historier om livene til lekene.

Og barna, uten å tenke seg om, sluttet å sprenge dem med kinaputter.

De er noen luringer, de forfatterne!

Kos dere med eventyr!

Snipp Snapp Snute har klubb! Du finner den på Patreon!