SinnSyn

Stadig flere opplever oppmerksomhetssvikt og problemer med en viljestyrt kontroll over kropp og sinn. Er det noe galt med hjernen, eller er det snakk om skranten «mental kondis»?Jeg er en forkjemper for å se på hjernen som en muskel. Sønnen min har akkurat lært seg å løse en Rubiks kube i en voldsom fart. Han har hatt med seg kuben overalt gjennom en hel sommeren, og nå løser han den på under 30 sekunder. Hvis man kunne se inn i hjernen hans før og etter all treningen, vil man se noen endringer i områder som har med vissospatial kognisjon å gjøre. Han har forandret hjernen sin ved å spesialisere seg på Rubiks kube. Datteren min er ikke like rask som broren, men hun er heller ikke like dedikert. Hun lærte seg å løse kuben fordi hun tror man blir smartere av det. Sønnen min gjorde det fordi det var gøy.Vi endrer hjernen vår hele tiden avhengig av hvordan vi bruker den. Ny informasjon vil også gjøre noe med strukturene i hjernebarken, og derfor vil du også være litt annerledes i etterkant av denne episoden.Vi vet at vi kan trene bakkeintervall og langkjøring for å opparbeide oss bedre kondisjon, og vi kan løfte vekter for å styrke muskulaturen. Jeg mener at man bør ha samme holdning til sin mentale muskel. Egenskaper som konsentrasjon, problemløsning, kreativ tenkning, emosjonsregulering, hukommelse, selvdisiplin og mange andre egenskaper har sitt utspring i vår mentale muskel. Men når vi sliter med eksempelvis hukommelse, tenker vi sjelden at vi er dårlig trent. Vi tror at hjernen vår har en skavank, er svak eller eventuelt syk og på vei til å degenereres mot en tilstand av kognitive svikt. Når vi sliter med å holde konsentrasjonen på en viktig oppgave, tenker vi helle rikke at vi har forsømt oppmerksomhetstrening og bør legge oss i selene for å holde tritt på skole, jobb eller på alle andre arenaer som stiller krav til et skarpt fokus. Det er heller ikke sikkert at vi reflekterer over sammenhengen mellom mobiltelefonens ustanselige jag og forstyrrelser, og hvordan det eventuelt korrumperer vår evnen til å holde fokus over lengre tid. Å holde et intenst fokus på noe som interesserer oss dypt og inderlig er som regel ganske lett, og her kan utfordringen være å zoome ut for å håndtere parallelle oppgaver i tillegg til det vi er oppslukt av. For mange mennesker i et moderne samfunn er det ikke alltid nærliggende å tenke at man er dårlig trent med henblikk på kunsten å forvalte egen oppmerksomhet. Man tenker heller ikke at man er under digitale mediers innflytelse, og at vår oppmerksomhet er under konstant angrep fra smarte algoritmer som fanger oppmerksomheten vår i et digitalt fengsel vi kaller en smarttelefon. Isteden tenker mange moderne mennesker at manglende kustus på egen oppmerksomhet handler om en utviklingsforstyrrelse og en defekt i hjernen som må utredes, diagnostiseres og medisineres med et amfetamin derivat. Nesten halvparten av alle henvisninger til psykisk helsevern handler om folk som opplever manglende evne til konsentrasjon og et viljestyrt eierskap til viktige kognitive evner.Istedenfor å trene oppmerksomhet, får mange en medisin som vil fasilitere et skarpere fokus, og det representerer kanskje en beleilig løsning på problemet, men de fleste medisiner har bivirkninger.

Det sies at venstre hjernehalvdel er logisk, analytisk, opptatt av detaljer, språkbasert og forkjemper for en slags dekonstruksjon, mens den høyre delen av hjernen er mer disponert for kreativitet, helhet, intuisjon, følelser og ikke-varbal kommunikasjon. Hjernen er uhyre kompleks, og ulike individer er koblet på litt ulike måter. Dermed blir det misvisende og tolke menneskers personlighet ut i fra en teori om en dominans av venstre eller høyre hjernehalvdel. Hjernen er en fabrikk som produserer opplevelser, og denne fabrikken har mange ulike avdelinger med spesialiserte oppgaver. Hvor i hodet disse avdelingene er lokalisert og hvordan de kommuniserer, kan man kanskje si noe overordnet om, men det foreligger store individuelle forskjeller. Hvis man er forsker på hjernen vil man vegre seg for å uttale seg mer populærvitenskapelig om lateralisering, og når man forsøker seg på denne øvelsen uten å være forsker eller nevropsykolog, vil man komme til å bli unyansert. Likevel vil jeg prøve meg på fritt-fabulerende refleksjon rundt hjernens ulike halvdeler, hvordan de kommuniserer, hva de representerer og hvordan vi kan forstå oss selv ved mer innsikt i hjernes ulike avdelinger. Dette var en episode som egentlig skulle tilbake til selvbildet og selvfølelse, og det er nettopp det sporet jeg følger, men havnet likevel ut i nevropsykologien. Jeg mener imidlertid at det ikke var et blindspor, men snarere et spor som kan kaste enda litt mer lys over det fenomenet vi kaller for selvbildet. Kanskje kan man, med et litt lavt selvbilde, ha noe å lære av nevropsykologen i kombinasjon med Østlige visdomstradisjoner. Det er i alle fall den hypotesen jeg setter opp i dagnes episode.Velkommen til en episode som egentlig handler om selvfølelse og selvbildet, mens som ender opp med løse antakelser om hvor selvbildet hører til i hjernen, og hva vi eventuelt kan gjøre av mental gymnastikk for å stimulere områder som utligner et dårlig selvbildet. Dette blir en salig blanding av nevropsykologi, østlige og vestlige idétradisjoner, kognitiv psykologi kontra meditasjon og hvis du føler deg forvirret, er det fordi hjernehalvdelene dine ikke kommuniserer godt nok, eller rett og slett fordi jeg er helt på bærtur. Hvem vet? Alt vi tenker og føler er uansett feil! Velkommen til en ny episode av SinnSyn for patreon supportere, og tusen takk for at du er medlem!

The Paradox of Choice – Why More Is Less er en bok skrevet av den amerikanske psykologen Barry Schwartz og først utgitt i 2004 av Harper Perennial. I boken argumenterer Schwartz for at mange valg blir sett på som et gode, men at en økning i forbrukeres valgmuligheter (på de fleste områder i livet), ikke egentlig gjør oss friere og lykkeligere, men gjør livet stressende, energikrevende og tyngende fordi det kan være en enorm byrde å ta et valg. Søren Kirkegård hevdet at angst var sekundene før vi tok et valg. Dersom vi øker menneskers valgmuligheter følger det kanskje at vi kommer til å oppleve mer angst, i alle fall hvis Kirkegård har rett. Dette er og Schwartz sin hypotesen. Han mener at masse valg gjør oss usikre, tvilende, forvirra og til dels skuffet når valgene våre ikke blir så tilfredsstillende som vi hadde forestilt oss. I tillegg kommer vi til å slite med selvbebreidelse når vi tidvis tar dårlige valg på tross av at vi hadde så mange muligheter. Boken, The Paradox of Choice, argumenterer for at den dramatiske eksplosjonen i valg – fra det mer trivielle til de komplekse utfordringene med å balansere karriere, familie og individuelle behov – paradoksalt nok har blitt et problem i stedet for en løsning. Og hvordan vår tiltro til at flest mulig valg gjør oss mest mulig frie, har blitt en slags besettelse som dypest sett gjør oss ulykkelig."Autonomi og valgfrihet er selvfølgelig avgjørende for menneskers velvære, og valg er avgjørende for frihet og autonomi. Ikke desto mindre, selv om moderne mennesker i Vesten har flere valgmuligheter enn noen andre mennesker noensinne har hatt nå eller før, og dermed antagelig mer frihet og autonomi, ser det ikke ut til at dette er spesielt psykologisk velgjørende, snarere tvert imot. Velstanden og BNP er ti ganger høyere i år 2000 enn i år 1900 i mange Vestlige land, og i denne delen av verden er vi rikere, mer bemidlet og har flere muligheter enn noensinne, men antall mennesker som er deprimerte og stressa har økt parallelt med økning i velstand. Kanskje kan det tenkes at eksplosjonen i antall valgmuligheter spiller en rolle i dette paradokset? Det skal vi utforske i dagens episode! Velkommen skal du være!

Hva handler sosial angst egentlig om? En redsel for å bli bedømt negativt ligger vel kanskje ved kjernen. Men lege, professor og hypokondriekspert, Ingvard Wilhelmsen, mener dette kan defineres enda enklere.Sosial angst, sier Wilhelmsen, handler egentlig om kun én ting: «Hva synes folk om meg?» Så spør han selv:– Er det egentlig viktig?En fobiker vil trolig svare ja. Men Wilhelmsen vil si nei. Fordi han vet man aldri vil få noe klart svar på hva andre tenker og mener om en.Man kan følge med på hva folk sier. Man kan tippe hva de tenker. Man kan tolke utsagn eller mangelen på utsagn.Man kan ta post mortem-øvelsen – dissekere hele selskapet i ettertid for å finne ut hva hver og enkelt synes.– Men problemet er: Du kan aldri få greie på det. Det er prinsipielt utilgjengelig. Og hvorfor skal man bruke tiden på det? Selv om du dybdeintervjuet alle som én om deres mening om deg, kan du ikke vite om de snakker sant, sier Wilhelmsen, og sannsynligvis så har han rett. Men likevel er det mange av oss som har probelemr i sosiale settinger, og kanskje er årsaksforholdet i sosial fobi litt mer komplisert enn det Wilhelmsen påstår. I dagens episode skal jeg dykke ned i sosial angst, og jeg skal relatere fenomenet til sosial status. Jeg mistenker at mange mennesker føler seg underlegne, både sosialt, økonomisk og psykologisk, og at denne følelsen avstedkommer en slags psykososial fattigdom som ødelegger helsen vår. Det viser seg at 80% av de som føler seg fattige, egentlig ikke er fattige objektivt sett, altså målt opp mot inntektsevne og fattigdomsgrensen. Men det er likefullt mange som føler seg fattige, og kanskje fordi de stadig sammenligner seg med folk som har mer. Når vi lever i en verden hvor grunnlaget for å sammenligne oss med andre blir stadig større, tror jeg mange sammenligner seg oppover og ser til folk som har mer, enten det dreier seg om popularitet, materielle goder eller sosial kapital. Sånn sett vil stadig flere av oss føle oss tilkortkomne, og denne følelsen tror jeg er med på å forsterke det vi kaller sosial angst. Dette skjer på et personlig nivå, men det kan tenkes at økende grad av sosialt ubehag også påvirkes fra et makronivå. Det er nemlig slik at verden i dag bebor stadig større forskjell mellom mennesker, med en liten minoritet av individer som har mer rikdom enn halvparten av verdens befolkning. Denne ekstreme ulikheten deler oss inn i forskjellige leire og tærer på tilliten vår til hverandre. Det gjør oss syke, ulykkelige, stressede og politisk nærsynte. Det undergraver våre prestasjoner og truer selve demokratiene våre. For å gjøre noe med denne situasjonen, så må man involvere seg i politikk og stemme for en radikal omfordeling av goder, men det er ikke gjort på en uke eller ett år. Jeg skal ikke snakke så mye om politikk i dagens episode, men se på hva vi kan gjøre på egenhånd for å unngå følelsen av å være mentalt eller sosialt fattig.Kort sagt bør du bestemme dine egne verdier og ønsker i stedet for å sammenligne deg selv med andre.

Noen mennesker er flinke til å håndtere livet fordi de er trygge på seg selv, mens andre mennesker er tilsynelatende like kompetente, men ekstremt utrygge. Noen barn får for mye ansvar på et alt for tidlig tidspunkt. De lære å klare seg på egenhånd, og de mestrer mye, men alt de foretar seg er akkopagnert av tvil og usikkerhet. Utenfra virker de ansvarsfulle og dyktige, men selv opplever de å seile under falskt flagg. De er stadig redde for å bli avslørt som inkompetente, men denne frykten er egentlig ubegrunnet, da de jo nettopp mestrer det meste. Likefullt lever de på en undertone av nervøsitet og mange opplever at livet er like ustabilt som et korthus. Når som helst kan alt falle sammen og de blir avslørt. Dette fenomenet kalles også for «skjult avhengighet», og det rammer mennesker som fikk for mye ansvar som barn. Vil du høre mer om dette tema, kan du spisse ørene, for nå kommer en liten time med psykologien bak det kompetente mennesket som innerst inne føler seg som en fiasko. Hvis du påpeker at disse menneskene får til det meste, kan de fortelle deg at de bare lurer «verden» til å tro at de fikser alt, men egentlig er det bare et spill for galleriet.

I denne episoden skal jeg snakke om fortolkningsstil. Det viser seg at mennesker møter motgang og utfordringer på svært ulike måter. De som tenker de klarer det meste og ser lyst på fremtiden, er friskere, lykkes mer, har bedre livskvalitet et sterkere immunforsvar og bedre relasjoner. De som tror at de i mindre grad evner å håndtere livets utfordringer, og derfor ser mørkere på morgendagen, skårer dårligere på de fleste parameter man kan måle et menneske på. Kort sagt lever optimister et langt bedre liv enn pessimister, og bak disse to mentalitetene ligger det psykologiske mekanismer som er ganske interessante å utforske, og nettopp det skal jeg gjøre i dagens episode. Hvis det er slik at optimister lever så mye bedre liv enn pessimister, kan det være interessant å se på hvordan vi lærer våre barn en mer optimistisk livsorientering. Martin Seligman, psykologen bak den såkalte positive psykologien, kan fortelle oss mye om dette, og det er også hans ideer som danner utgangspunktet for denne episoden.Så hvordan kan du hjelpe barnet ditt til å være mer optimistisk? Mange foreldre og lærere tror svaret ligger i ett enkelt konsept: selvfølelse. Hvis vi oppmuntrer barna våre til å ha det bra med seg selv, vil helt sikkert optimisme og lavere risiko for depresjon følge i kjølvannet av god selvfølelse. Men koblingen mellom selvfølelse, optimisme og depresjon er kompleks.Siden 1960-tallet har skoler og foreldre fokusert på å styrke barnas selvtillit og selvfølelse. Noen skoler gjennomfører eksperimenter hvor de ber barna om å skrive ned alle grunnene til at de er spesielle, og i mer vulgære tilfeller er det eksempler på barn som får i oppgave å lage plakater som proklamerer: «Jeg elsker meg selv!» På fotballkamper står foreldre på sidelinjen og roper: "Du gjør en god jobb!" – selv når barnet spiller elendig. Den høyeste prioritet, ser det ut til, er å øke barnas egenverd. Så hvorfor er mange av barna likevel ulykkelige? Depresjon blant unge øker hele tiden, og barna våre har aldri vært mer deprimerte enn de er i dag.Hyppigheten av depresjon har økt over hele den vestlige verden siden 1950-tallet. Folk lider også av depresjon i en stadig yngre alder. Faktisk fant en studie fra 1993 at nesten en tredjedel av amerikanske 13-åringer hadde depressive symptomer.Så hvorfor viser ikke selvfølelse-bevegelsen resultater? Hvorfor føler barna våre det verre i stedet for bedre? Problemet ligger i en grunnleggende misforståelse av hva selvfølelse faktisk er.Vi får ofte beskjeden om at selvfølelse handler om hvordan barn har det med seg selv. Men følelser er bare ett aspekt av våre grunnleggende antakelser rundt egenverdi. Den viktigste komponenten er hva et barn gjør, i følge Martin Seligman.Faktisk kommer mye av selvtilliten din fra hvordan du oppfører deg, ikke hvordan du føler deg. Det kommer fra å mestre ferdigheter, holde ut med problemer, møte utfordringer og finne løsninger på kjedsomhet og frustrasjon. Selvfølelsen oppstår med andre ord som et resultat av å gjøre det bra.Ekte optimisme og høy selvtillit handler ikke om å lære barnet ditt å føle seg spesiell eller glad hele tiden, men det handler om å utsette dem for erfaringer de mestrer. Det vil tilføre barnet en følelse av herredømme over egen skjebne, og det er denne følelsen av kontroll som farger livet vårt på nesten alle områder. Motsatt vil barn som hjelpes til alt eller settes i situasjoner hvor de er maktesløse, lære seg at de har lite innflytelse på eget liv, og da er det ikke noen grunn til å gjøre en innsats. Dette kaller Seligman for lært hjelpesløshet, og det er også en del av tema for dagens episode. Velkommen skal du være!

Jeg har flere ganger snakket om misforståelsen av psykisk helse her på podcasten, og jeg kommer til å fortsette å mase om kompleksiteten i dette feltet. På grunn av smale, utdaterte, ekskluderende, forenklede og dårlige forklaringer på etiologien (årsaksforholdene), prognoser og intervensjonsmuligheter ved psykiske plager, er denne typen tilstander kanskje mer alvorlig enn de trenger å være. Min kjepphest har alltid vært at psykiske plager må betraktes på en så helhetlig måte som mulig, noe som betyr at det alltid vil være perspektiver og muligheter vi foreløpig ikke har sett eller tenkt på, nesten ved enhver psykisk plage, tilstand eller blindvei, uansett hvor håpløst det oppleves. Hvis vi tror at alle smertefulle signaler fra vårt indre liv er et tegn på psykisk lidelse, og noe som trenger medisinering eller samtaleterapi, så tror jeg vil er ille ute.

Sigmund Freud (1856–1939), psykoanalysens far, var dypt inspirert av det revolusjonerende arbeidet til Charles Darwin (1809–1882). Han var blant de første vitenskapsfolkene som anvendte evolusjonsteorien som en linse for å forstå menneskets psykologi.Freuds kongstanke var at dyrets primitive impulser fortsatt lever videre i det siviliserte mennesket, under en tynn ferniss av kultur og dannelse. Han kalte denne delen av menneskesinnet for «id», et latinsk ord som gjerne oversettes som «det» eller «det-et» på norsk.Denne delen av psyken utøver sin innflytelse under bevissthetens terskel og kan sammenlignes med et sydende heksebrygg av rendyrket begjær og aggresjon.I en kjent myte forteller cherokee-krigeren sin sønn om menneskets natur. Han forteller at i hans indre liv bor det en hvit og en sort ulv. Den sorte ulven er krigers, territorial, hevngjerrig, aggressiv, dominant og impulsiv, mens den hvite ulven er empatisk, omsorgsfull, snill, vennlig og ettertenksom. Disse ulvene representerer krefter i cherokee krigeren, og de er stadig i tottene på hverandre. Sønnen spør hvilken ulv som vinner, og faren svarer at det er den han mater mest.Så langt høres dette ut som en fortelling som gir kredibilitet til den positive psykologien: Altså tenk positivt, vær optimistisk, takknemlig og vennlig så vil den hvite ulven dominere i ditt indre.Men myten fortelles også med en litt annen anmerkning mot slutten: Nemlig den at cherokee-krigeren forteller sin sønn at han aldri må glemme å mate den sorte ulven(!) Hvis den sorte ulven ikke får mat (oppmerksomhet), blir den utsultet, enda sintere og den vil forfølge deg hvorhen du går og angripe deg når du er på ditt mest sårbare.Her får vi en advarsel som sier noe om å anerkjenne at menneskenaturen er mer kompleks, og at det er en stor fare ved å undergrave følelser som kanskje ikke er like hyggelige å vedkjenne seg.Dette var kanskje en litt kryptisk start på dagens episode, men jeg håper å oppklare den i løpet av den neste timen. Velkommen skal du være!

Opplever du hjertebank og pustevansker i enkelte situasjoner? Hvis du ellers har god helse, kan disse symptomene være forårsaket av angst.Alle føler seg engstelige på et tidspunkt, men angst kan også ta mye mer alvorlige former.Bare ta fobier, som de fleste er kjent med; de refererer til sinnstilstander der en spesifikk situasjon eller gjenstand, som en edderkopp, gir en overveldende følelse av frykt.En annen type angstlidelse er posttraumatisk stresslidelse, eller PTSD, som kan være et resultat av traumatiske livserfaringer, som å bli misbrukt som barn eller voldsomme erfaringer fra krig. Det man kaller obsessiv-kompulsiv lidelse, eller OCD, er en annen angstlidelse der frykt driver tvangstanker. Symptomene på OCD spenner fra et tvangsmessig behov for å berøre bestemte gjenstander til bestemte tider, til personlige tics som dramatisk begrenser daglige rutiner.For mange mennesker er situasjonen kjent: du ligger i sengen, klar til å sovne, men klarer rett og slett ikke å slå av hjernen din.Faktisk opplever mange mennesker mental frykt-drevet drøvtygging som kan holde dem våkne gjennom natten og til og med utløse panikkanfall. Så spørsmålet er: Hvor kommer denne angsten fra?En vanlig kilde er katastrofe-tenkning, der angst bygger seg opp til det punktet at du forestiller deg en ellers vanlig situasjon som via fantasien kommer ut av kontroll.Si for eksempel at du har en test i morgen. I stedet for å akseptere at du har forberedt deg godt, ser du for deg å stryke på eksamen. Du fortsetter å fantasere om at du ikke kommer inn på videreutdannelsen du ønsker deg, og til slutt forestille deg hvordan du aldri vil kunne få livet ditt på rett spor. Disse scenariene, hvor ting blir blåst langt ut av proporsjoner, er vanlige.I angstens vold reduseres vår evne til refleksjon og ettertanke. Derfor hjelper det ikke å be en engstelig person om å roe seg ned. Det betyr at vi ikke kan snakke oss ut av angsten. I stedet må vi lære å omprogrammere de dypere lagene i vår egen hjerne, i alle fall når det gjelder den typen angst som slår ned i kroppen som lyn fra klar himmel. Det er den varianten av angst som er drevet av Amygdala, en liten mandel-formet del av hjernen som håndterer kroppens alarmsentral. Den reagerer uten å konsultere den språklige delen av hjernen, og den setter hele systemet på full beredskap. Her hjelper det ikke å reflektere seg ut av ubehaget. Man må rett og slett identifisere hva som trigger reaksjoner, og deretter utsette seg for lignende situasjoner mens man jobber aktivt med å roe ned kroppen. På den måten kan man gå opp noen nye spor i hjernen, etablere noen andre reaksjonsmønstre, som er mer tilpasset farenivåer i situasjoner hvor vi reagerer overdrevent på automatikk.Det finnes imidlertid en annen type angst som er driftet av Korteks, det skrukkete ytre laget av hjernen. Denne delen av hjernen operer på språk og bilder, og den kan avstedkomme mye uro dersom den henfaller til overdreven bekymring. Denne delen av hjernen forteller historier, og når historiene handler om at vi muligens har glemt å skru av komfyren, og videre at huset i så fall er i ferd med å brenne ned, og at katten trolig er i livsfare, så sender den signaler til Amygdala om å skru på full beredskap. Når angsten vår er driftet av uheldige tankemønstre, må vi håndtere den på en annen måte enn den typen angst som kommer direkte fra alarmsentralen. Dette er en viktig distinksjon, og det er viktig når vi skal forstå vår egen indre uro. Det var altså en oppsummering av denne episoden. Som sagt vil angst som tematikk dukke opp i senere episoder her på SinnSyn. Vi du ha mer SinnSyn allerede nå, så kan du selvfølgelig melde deg inn på mitt mentale treningsstudio, enten via SinnSyn-appen, som kan lastes ned både på App-Store og Google Play, eller via www.patreon.com/sinnsyn.