Nordnorsk historie

Operasjon FrithamOperasjon Fritham var en norsk-alliert militæroperasjon under andre verdenskrig, gjennomført våren 1942 for å sikre norsk kontroll over Svalbard. Etter at befolkningen på øygruppen var blitt evakuert i 1941, hadde tyskerne etablert værstasjoner der. Svalbards beliggenhet i Arktis gjorde området strategisk viktig, blant annet fordi værdata kunne brukes i planleggingen av militære operasjoner og angrep mot de allierte konvoiene til Sovjetunionen.Den norske styrken ble ledet av oberstløytnant Einar Sverdrup, som tidligere hadde vært direktør i Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Omtrent 80 mann seilte fra Storbritannia 30. april 1942 om bord på fartøyene Isbjørn og Selis. Målet var å etablere en norsk militær tilstedeværelse på Spitsbergen, sikre kullgruvene og hindre at tyskerne fikk bedre kontroll over øygruppen.Da ekspedisjonen nådde Isfjorden i mai, gjorde isforholdene framrykkingen vanskelig. Den 14. mai ble de to norske fartøyene oppdaget og angrepet av fire tyske Focke-Wulf Fw 200 Condor-fly. Både Isbjørn og Selis ble senket. Einar Sverdrup og flere andre ble drept, mange ble såret, og store deler av forsyningene gikk tapt.Til tross for katastrofen ga de overlevende ikke opp. De klarte å ta seg til Barentsburg, hvor de etablerte seg og fortsatte oppdraget under krevende forhold. Senere fikk de forsyninger og støtte fra allierte fly. Operasjon Fritham ble etterfulgt av Operasjon Gearbox, som brakte nye norske soldater og materiell til Svalbard.Selv om Fritham ikke gikk som planlagt, bidro operasjonen til at Norge og de allierte etablerte et varig militært fotfeste på Svalbard. Den står derfor som et dramatisk eksempel på norsk innsats i Arktis under andre verdenskrig.med Håkon Kvåle fra Svalbard Museum og programleder Jitse Buitink

Høsten 1941 blir Svalbard evakuert.Britiske, canadiske og norske styrker ankommer øygruppen for å gjennomføre Operasjon Gauntlet — en omfattende evakuering av sivile og en systematisk ødeleggelse av kullagre, radiostasjoner og infrastruktur før tyskerne kan få kontroll over dem. Sovjetiske gruvearbeidere sendes til Murmansk og Arkhangelsk, mens norske innbyggere evakueres til Storbritannia.Kullagrene brenner i Isfjorden. Radiostasjonene stilner. Gruvebyene tømmes.Midt i kaoset forsøker folk på Svalbard å forstå hva som skjer. Skal øygruppen forlates for godt? Vil tyskerne komme? Og hva skjer når et samfunn bygget for å overleve i Arktis plutselig må forlates?Gjennom tidsvitneskildringer og med hjelp av Haakon Kvaale ved Svalbard museum hører vi om de dramatisk døgnene. Programleder er Jitse Buitink. Orginalklippene er eid av NRK og det er gitt tillatelse til bruk i denne podcasten.

Sommeren 1941 er Svalbard blitt et strategisk ingenmannsland. Norske fangstfolk, gruvearbeidere og sovjetiske bosetninger lever isolert mellom stormaktene, mens krigen kryper stadig nærmere Ishavet.Så ankommer den britiske kryss­eren HMS Nigeria Isfjorden.Om bord venter admiral Philip Vian — og et møte som utvikler seg til en dramatisk konfrontasjon med sysselmannen på Svalbard. Krav om hemmelighold, ordre om å ødelegge radiostasjoner og trusler om maktbruk setter øygruppen på randen av militær kontroll. I et dramatisk øyeblikk truer admiralen med å skyte sysselmannen.Ragnvald A. Tamber forteller om hvordan han plutselig blir utnevnt til militærguvernør på Svalbard, mens frykten vokser blant dem som er igjen: Hvem kommer tilbake først — britene eller tyskerne?Medvirkende Haakon Kvaale og programleder Jitse Buitink. Musikk av Håvard Nilsen.Klipp av programmet "Svalbardaksjonen 25 år etter" og "Intervju med Odd", med tillatelse av NRK hvor vi høre Haakon Karlsen, Toralf Lund og admiral Ragnvald Tamber.

Fra 1900 til 1940 utviklet Svalbard seg fra et arktisk fangst- og ekspedisjonsområde til et internasjonalt gruvesamfunn. Kullforekomstene gjorde øygruppen økonomisk interessant, og både norske, britiske, amerikanske, svenske og russiske selskaper etablerte virksomhet der.I 1920 ble Svalbardtraktaten undertegnet. Den ga Norge suverenitet over øygruppen, men sikret samtidig borgere og selskaper fra andre traktatland rett til næringsvirksomhet. I 1925 trådte traktaten i kraft, og Svalbard ble formelt en del av Kongeriket Norge.Mellomkrigstiden var preget av gruvedrift, særlig i Longyearbyen, Barentsburg, Grumant, Svea og Ny-Ålesund. Samfunnene var små, isolerte og sterkt knyttet til arbeidsplassene. Livet var hardt, med lange vintre, farlig arbeid og stor avstand til fastlandet.Da Norge ble okkupert i 1940, sto Svalbard i en særstilling. Øygruppen var norsk, men lå langt fra fastlandet og hadde både norske og sovjetiske interesser. Dette gjorde Svalbard strategisk viktig da krigen etter hvert også nådde Arktis.Med Haakon Kvaale fra Svalbard Museum og programleder Jitse Buitink

Kapringen av DS Isbjørn (1941)Kapringen av DS Isbjørn våren 1941 må forstås i lys av den særegne situasjonen på Svalbard under andre verdenskrig. Etter den tyske okkupasjonen av Norge i april 1940 befant en gruppe norske arbeidere seg i et geografisk og politisk grenseland: de var ikke direkte underlagt tysk kontroll, men heller ikke i stand til å forlate området eller slutte seg til de allierte styrkene. Dette skapte en handlingslammelse som for enkelte utviklet seg til et ønske om aktiv deltakelse i krigen.Blant disse var Bjarne Sevald Langseth og flere andre arbeidere med bakgrunn fra gruveindustrien i Nord-Norge og på Østlandet. De fleste hadde erfaring fra arbeidsplasser som Sør-Varanger gruver, Bjørnøya og Svalbard, men begrenset maritim kompetanse. Gruppen besto dermed av sivile aktører uten formell militær eller nautisk opplæring.Fartøyet som ble valgt, DS Isbjørn, var et dampskip bygget i 1895, opprinnelig konstruert som isbryter og slepefartøy. På tidspunktet for hendelsen var det i bruk i kulltransporten på Svalbard. Den 29. mai 1941 tok en gruppe arbeidere kontroll over Isbjørn i Longyearbyen. Kapteinen og deler av mannskapet ble midlertidig satt ut av funksjon, og kursen ble satt vestover med mål om å nå Island og derfra videre til Storbritannia. Hensikten var å slutte seg til norske styrker i eksil og bidra til den allierte krigsinnsatsen.Kapringen må karakteriseres som et improvisert og risikofylt tiltak. Gruppen manglet nødvendig kompetanse til å føre fartøyet under krevende forhold. Etter kort tid oppsto betydelige problemer knyttet til både navigasjon og teknisk drift. Skipet tok inn vann, noe som i seg selv ikke var uvanlig for eldre dampskip, men som forutsatte kontinuerlig og korrekt håndtering av lensepumper og maskineri. Dette ble ikke ivaretatt tilfredsstillende.Situasjonen ble ytterligere forverret av dårlig vær og grov sjø. Belastningen på fartøyet økte, samtidig som manglende erfaring gjorde det vanskelig å håndtere både kurs og stabilitet. Etter hvert ble det klart for kaprerne at de ikke ville være i stand til å gjennomføre seilasen uten bistand.Som følge av dette ble kapteinen løslatt for å gjenoppta kommandoen. Dette markerer et klart vendepunkt i hendelsesforløpet. Med Haakon Kvaale og Jitse Buitink.Kilder:Svalbard Museumhttps://www.nb.no/items/3f29ee00fc88f60af30e67c862aa1528?page=0&searchText=%22Bjarne%20Sevald%20Langseth%22https://www.nb.no/items/1ce6b5ef03542f13f9c9343992c4700a?page=0&searchText=%22Bjarne%20Sevald%20Langseth%22Saltenposten

Halvdan Koht var historiker, språkforkjemper, Arbeiderparti-intellektuell og Norges utenriksminister da landet ble rammet av 9. april 1940. Få personer i norsk historie har blitt like omstridte – beundret av noen, hardt kritisert av andre.I denne episoden møter vi historiker Åsmund Svendsen, forfatter av biografien om Koht, til en samtale om mannen bak mytene. Vi følger Kohts liv og virke fra oppvekst og akademisk karriere til rollen som en av Arbeiderpartiets viktigste ideologer og senere utenriksminister i en av Norges mest dramatiske perioder.Vi går også inn i de avgjørende dagene rundt 9. april 1940, kritikken som fulgte, og spørsmålet som fortsatt diskuteres: Ble Halvdan Koht rettferdig behandlet av ettertiden – eller gjort til syndebukk for et nasjonalt nederlag?Episoden inneholder også unike lydklipp fra to radiotaler av Halvdan Koht fra 1936 og 1941, brukt med tillatelse fra NRK-arkivet.En samtale om makt, ansvar, historie og et av de mest fascinerende menneskene i norsk politikk.Programleder er Jitse Buitink

På et jorde på Føre i Bø i Vesterålen ble det gjort et av de mest oppsiktsvekkende funnene fra eldre jernalder i Nord-Norge. Under stein og sand lå graver nesten to tusen år gamle – med våpen, rikdom og spor av en verden som strakte seg langt ut i verden.Kunne krigere fra Nord-Norge ha reist sørover og tjenestegjort i den romerske hæren? Hvordan havnet romerske våpen og eksklusive gjenstander helt ute i havgapet i Vesterålen?I denne episoden av Nordnorsk Historie går vi inn i mysteriet rundt gravfeltet på Føre – og spør om en nordnorsk kriger kan ha vandret Europas slagmarker før han vendte hjem. Arkeolog Julie Sæther forteller om Føre-feltet på Bø i Vesterålen.En historie om makt, reiser, ære – og forbindelsen mellom Vesterålen og Romerriket. Programleder er Jitse Buitink

På Bø Museum fortelles historien om forfatteren Regine Normann. Et navn som kanskje ikke klinger like kjent som Knut Hamsun eller Sigrid Undset. Men hun var en pioner. En fortellerstemme fra nord. En kvinne som skrev seg fram fra et lite fiskevær i Vesterålen og inn i norsk litteraturhistorie.Hun ble født i 1867 på Bø i Vesterålen. Landskapet rundt henne var hav, fjell, vær og mørketid. Men også sterke tradisjoner, muntlige fortellinger og mennesker som levde tett på naturens krefter. Dette nordnorske livet skulle senere prege hele forfatterskapet hennes.Veien fram var alt annet enn enkel. Som kvinne på slutten av 1800-tallet var mulighetene få. Men Regine Normann utdannet seg til lærer og arbeidet i skolen før hun tok steget inn i litteraturen. Hun debuterte som forfatter i voksen alder, noe som i seg selv var uvanlig.I 1894 kom romanen Krabvaag. Den vakte oppsikt. Her kom en ny stemme inn i norsk litteratur — rå, levende og tydelig forankret i Nord-Norge. Hun skrev om mennesker i små samfunn, om lengsel, tro, slit og makt. Om kvinner som bar tunge liv, men også hadde styrke og vilje.Regine Normann ble særlig kjent for å løfte fram nordnorsk kultur og fortellertradisjon. Hun samlet eventyr og sagn fra Nordland og bidro til å bevare historier som ellers kunne gått tapt. På den måten var hun ikke bare forfatter, men også kulturbevarer.Hun levde i en tid da Norge var i endring. Industrialisering, urbanisering og nye tanker preget samfunnet. Midt i dette skrev Regine Normann fram verdien av det lokale, det muntlige og det menneskelige.Likevel har hun ofte havnet i skyggen av sine mannlige samtidige. Kanskje fordi hun var kvinne. Kanskje fordi hun skrev fra nord. Kanskje fordi litteraturhistorien lenge ble fortalt sørfra.Men i dag blir hun hentet fram igjen. Som en viktig stemme. Som en av de første store nordnorske forfatterne. Og som en kvinne som tok plass med penn og fortelling i en tid da få ga henne rom.Regine Normann døde i 1939. Men historiene hennes lever fortsatt. I bøkene. I landskapet hun skrev fram. Og i sporene hun etterlot seg for dem som kom etter.Med Julie Sæther og Linea BuitinkProgramleder Jitse Buitink