Morgenbladets podkaster

Kritikerne har begynt å gråte. Eller kanskje rettere sagt: De har begynt å fortelle at de gråter når de uttaler seg om bøker, filmer, kunst og spill. Og de er ikke de eneste. Youtube og sosiale medier flommer over av sterke følelsesmessige reaksjoner, hvilket setter sitt tydelige preg på disipliner som anmeldelser, anbefalinger og innholdsmarkedsføring, og rendyrkes i reaksjonsvideosjangeren.I denne episoden snakker Aksel og Elise om følelsenes plass i kritikken, hvordan dette har endret seg i løpet av de siste årene – og hvordan det henger sammen med større endringer i mediebildet og kulturen.Verk og artikler nevnt i episoden:Videoen «Leave Britney alone»: https://www.youtube.com/watch?v=WqSTXuJeTksKarima Furuseths kommentar om Vink: https://www.morgenbladet.no/ideer/vink-er-en-kirkegard-for-restaurantanmelderiets-potensial-som-kunstform/8894689Aksels anbefaling: Civil Polis – En man utan referenser og nettsiden/strømmetjenesten https://civilpolis.org:4533/Elises anbefaling: Vurdere å droppe siste Mission Impossible-film.

Neste uke offentliggjøres listen over de 10 beste norske forfatterne under 35 år. Det er tredje gang at Norsk litteraturfestival og Morgenbladet samarbeider om denne feiringen av den sterkeste, unge samtidslitteraturen. Denne uken ser vi tilbake på de to forrige listene, fra 2004 og 2015, og på tankene og arbeidet som ligger bak denne særegne kåringen. Med Ane Farsethås og Bernhard Ellefsen.

Forsøket på å få flest mulig partier til å enes om hva som skal være Norges klimapolitikk de neste årene har kollapset totalt. Høyre, som sistemann, trakk seg fra forhandlingene. Nå sitter Arbeiderpartiet alene igjen ved bordet. Hva er det politikerne er uenige om? Og enda viktigere: Er det egentlig bra at det blir stor splid om norsk klimapolitikk?

Elise og Aksel har vært på Filmfestivalen i Cannes og snakker om filmene som vil prege året som kommer. De forteller om sine favoritter og filmene du godt kan hoppe over. Joachim Triers bejublede Affeksjonsverdi er selvsagt også en av filmene som diskuteres.Elises rapport fra premieren på Affeksjonsverdi:https://www.morgenbladet.no/kultur/joachim-trier-pa-bergmansk-grunn-i-cannes/9632788

Bør arbeidet for større mangfold i litteraturen forsterkes eller nyanseres, eller kanskje sågar droppes? Spiller det noen rolle hvem som skriver samtidslitteraturen? Slike spørsmål har vakt betydelig debatt de siste årene, og de siste månedene. I denne episoden av Morgenbladets bokpodkast har vi fått besøk av forfatter, kritiker og historiker Ivo de Figueiredo som har skrevet et essay i denne ukens avis som ser denne problemstillingen fra en ny og svært tankevekkende vinkel. Med Bernhard Ellefsen og Ane Farsethås.

Ensomhetspartiet og Partiet Fred og Rettferdighet har denne uka møtt kritikk. Er mikropartiene demokratiets sikkerhetsventiler, eller bidrar de bare til å lage medieshow av politikken?

Den glamorøse Filmfestivalen i Cannes er kjent for å ta filmkunsten på alvor. Kulturjournalist, Elise Dybvig er der for første gang, og rapporterer fra sitt hotellrom. Lever den myteomspunnede festivalen opp til sitt rykte? Hvem har hun møtt på? Og hva ser hun frem til å se?Verk og artikler nevnt i episoden:Boken Hollywood on the Riviera: the Inside Story of the Cannes Film Festival, av Henri Béhar og Cari Beauchamp (1992)Boken Two Weeks in the Midday Sun – A Cannes Notebook, av Roger Ebert (1987)Filmen Nouvelle vague (2025) Regi: Richard LinklaterFilmen Til siste åndedrag (1960) Regi: Jean-Luc Godard

Hva mener vi egentlig når vi sier at en roman er litterær eller ulitterær? Og spiller det egentlig noen rolle, særlig når litteraturens emne er så viktig og berørende som for eksempel oppvekst i fattigdom eller terroren på Utøya 22. juli 2011? Det skal vi diskutere i denne ukens episode av Morgenbladets bokpodkast. Med Ane Farsethås, Arne Borge og Bernhard Ellefsen.Bøkene vi snakker om i denne episoden:Øystein Skotheim: Kjære nattNikolai Torgersen: Gater jeg har levd

Erna var stjerna. Nå er det Super-Jonas og “Norske kvinner elsker Jens”. At journalistene skaper og digger politiske helter er forståelig. Men er det et problem at politikerne selv også gjør det?