Journalistisk påfyll

Ingeborg Senneset jobber i debattredaksjonen i Aftenposten. Det er hun som vurderer kronikker og debattinnlegg, og som i tillegg skriver egne meninger i avisen. Senneset er utdannet sykepleier, og ble underveis i studien innlagt med anoreksi; en spiseforstyrrelse hun også blogga om. Det var denne dagboka som langt på vei førte henne til en jobb i media, til å bli en prisbelønt debattant som ikke er redd for både å bruke segselv og sin egen erfaring til å bli en viktig stemme i det offentlige ordskiftet.I podkasten gir hun tips til hvordan skrive en god kronikk.– Skriv det du mener, ikke det du tenker at folk vil høre. Og så strukturer det etterpå, sier Senneset.– Det vil vil høre er hvem du er, og hvorfor er det deg vi hører på akkurat nå. Kronikken kan starte med setningen "Jeg er en oljearbeider, og jeg reagerer på det nye skattenivået." Det er en kongestart, fordi da vet vi akkurat hvem du er, hva du står for og hva som opptar deg, legger hun til.Joachim

Ingerid Salvesen er en frilansjournalist som har spesialisert seg på å fortelle historier om klimaendringene, i tillegg til å undervise i journalistikk ved Oslo Met. I 2018 dro Salvesen over til Oxford for å finne ut hvordan avisen The Guardian grep det an da de laget journalistikk som var ment å skape engasjement rundt nettopp klimaspørsmålet.– The Guardian ville noe mer enn bare å informere. De ville også gi folk en mulighet til å handle, ikke bare lese om det. Handlingsalternativet var å bli med The Guardian på å overtale to av verdens største stiftelser til å trekke investeringene sine fra olje, gass og kull, forteller Salvesen.– The Guardian gikk over i en aktivistisk kampmodus som jeg studerte. Var denne aktivismen fra avisen riktig? Hva skjedde egentlig og fikk avisen det til? Hva var konsekvensene av det, og hva lærte avisen av det? Det var spennende, sier Salvesen.Salvesen tror imidlertid det neppe er heldig hvis et norsk medie gjør et lignende aktivistisk grep for å engasjere lesere.Joachim Førsu

Ola Jordheim Halvorsen er featurejournalist i D2, men også jeger, friluftsmann og tidligere revyforfatter. Og alt det der har han lagt i potten når han fortell sine historier, historier som kan munne ut i en tolv siders reportasje om en orrhane eller kunsten å jakte på en harepus. Det er kanskje obskure saker han holder på med, men de er såpass godt fortalt at han i fjor vant fortellerprisen for journalistikken sin. Det kan derfor være like greit at han ikke ble skuespiller likevel, eller har han dratt skuespilleren i seg inn i journalistikken?Halvorsen har lite sansen for det klassiske én-til-én-intervjuet. Å sitte ned og spørre ut et intervjuobjekt føles nedverdigende, opplever han.– Generelt synes jeg at det å intervjue er absolutt best i en aktivitet; altså at det er en helt naturlig situasjon hvor vi er likeverdige mennesker uti naturen, sier Halvorsen.Joachim F

Espen Rasmussen jobber som skrivende fotograf i VG, og regnes som en av de fremste fotografene i verden - hvis en på død og liv skal rangere sånt. Rasmussen har dekket konflikter verden over, og er hele tiden på jakt etter et bilde som kan skape nærhet - ikke en fysisk nærhet - men en nærhet som skaper identifikasjon.– Å kunne skrive og fotografere er et must, sier Espen Rasmussen i podkasten.– Jeg tror det er en stor fordel å være en fotograf som kan skrive, fordi da bruker du blikket, du fanger opp detaljer, stemninger, lukter og omgivelsene dine på en annen måte, sier Rasmussen.– Jeg går alltid etter historiene der det er gode bilder. Og veldig ofte der det er gode bilder, er det også de beste teksthistoriene, legger han til.Joachim

Joachim Førsund er journalist, forfatter og en som har laget flere podkastserier - blant annet om Orderud-saken, Ari Behns død og Christine Koths kamp mot kreftsykdom - men også den noe overraskende perlen om den menneskeskye og bestselgende artisten Håkon Banken. I podkasten snakker Førsund om å finne sin egen stemme, om å ikke gjøre så altfor mye research og ikke vite hva podkasten til sist skal munne ut i.- I dokumentarisk podkast er det litt lurt å ha en identitet som forteller. Selv om det ikke handler om deg, så er det greit at de som hører på vet hvem du er siden det er du som er deres representant, sier Førsund i podkasten.Førsund prater også om sin, tja skal vi si, omvendte research-metode:- Det kan kanskje skyldes latskap, men jeg har ingen spørsmål, ingen liste, jeg har ikke researchet så fryktelig mye på forhånd. Jeg må researche såpass at jeg liksom ikke dummer meg ut på opptak, men jeg har ikke så innmari lyst til å vite så mye - jeg har ikke lyst til å spille en fyr som blir overrasket når noe blir sagt, for eksempel. Kanskje vet jeg det fra før av, og så må jeg liksom late som dette er sjokkerende nyheter for meg, sier Førsund.

Maria Berg Reinertsen jobber både som journalist og kommentator i Morgenbladet. Det gjør hun til en hybrid. Den som kan litt om faget, altså journalistikk, vet at det tradisjonelt har vært - og fortsatt er - er skarpt skille mellom de som skriver kommentarer og de som jobber som journalist og skriver reportasjer og nyheter.Hvordan er Reinertsen i stand til å holde rede på seg selv? Vet hun hvilken rolle hun har til enhver tid?I denne podkasten snakker Reinertsen om å dra facsynessen sin ned, og det å bruke "jeg'et" som en slags utsending eller avatar. Og vi skal innom hvorfor hun synes det er deilig å kjøre på motorveien i 110 kilometer i timen, om å det å gå på lunsjseminar i SSB og det å like å snoke - og om hvorfor hun av og til avbryter tannpussen sin.- I kommentarene er det viktigste ikke det jeg mener, men å brette ut et saksfelt for leseren. Slik at leseren selv skal gjøre seg opp en mening. Og da blir ikke det spranget så stort, sier Maria Berg Reinertsen i podkasten om sine to roller - som journalist og kommentator.Hun forteller også om det fantastiske ved jobben sin.- Vi glemmer litt hvor utrolig heldige vi er. Vi tenker ofte at vi er sure, fordi vi ikke får et langt nok intervju med Erna om din sak. Men hvor mange kule og spennende folk finnes det ikke, som du egentlig kan få tak i? sier Reinertsen.

Kristoffer Rønneberg er utenriksreporter i Aftenposten, tidligere stasjonert i Kina og USA. En del kjenner ham som stemmen i aktualitetspodkasten "Forklart", og nå er han programleder i en annen podkast fra Aftenposten - "Jeg var der" - som handler om journalister som forteller om da de havnet i verdensbegivenhetens sentrum. Med Kristoffer Rønneberg blir det naturlig å snakke om hvordan en lage en god podkast. En prat om utenriksjournalistikk, det blir det også - alt med gode tips på veien.Kristoffer Rønneberg snakker i podkasten om at de fleste liker å fortelle en historier og formidle, spesielt hvis det er historier om en selv.- Hvis man får engasjement hos intervjuobjektet, og får den personen interessert i å fortelle historien, så er du kommet veldig langt på vei i å formidle det videre til lytteren. Fordi dette engasjementet smitter veldig lett.Et tips som Rønneberg deler, er å begynne en større historie i én detalj som er med på å beskrive det store bildet.- Å begynne med nærbilde og zoome ut er ofte en fin måte å gjøre det på, sier han og tilføyer;- For så å ta et skritt bakover.

Nina Kristiansen har vært redaktør i forskning.no i femten år, og har varslet at hun gir seg som sjef for å kunne skrive igjen. Vi har tatt en prat med henne om forskningsjournalistikk, om å gå fra det vanskelige til det enkle - men gud forby - ikke banale. Og om hva som er pålitelige studier og hvilke som ikke er det. Kristiansen kan sitt felt, hun har til og med skrevet bok om forskningsjournalistikk, blitt kåret til årets fagpresseredaktør og meningsbærer - i tillegg til å ha en del av æren for at forskning.no er blitt kåret til årets fagblad.- En god forskningsjournalist behandler forskere som alle andre kilder. Forskere er litt spesielle, og det kan vi godt komme tilbake til, men man skal ikke ha for mye respekt for kilden, sier Kristiansen i podkasten.Å skille mellom god og dårlig forskning, er ganske enkelt, mener Kristiansen.- Kommer det noe rart, så er det kanskje så rart at du ikke bør skrive om det. Og så er det noen studier som har høyere prestisje, i hvert fall innenfor medisin og naturvitenskap, og det er dobbeltblindet, randomiserte studier. Det betyr at du har deltagere som er delt inn i to grupper, der den ene gruppen får den nye medisinen som skal prøves ut. Den andre får sukkerpiller. Og begge gruppene vet ikke hvem som har fått hva, sier hun.