INNOTEFT - led for innovasjon

Sist vi møtte Elin Sofie Lorvik, var det på en live-episode på Vestigården, før hun og familien ga seg ut på reise. Nå er hun tilbake.Elin Sofie forteller hvorfor det tok måneder før hun klarte å slippe drifta og begynne å tenke langsiktig. Hun forteller også hva det gjorde med henne å bo på coliving-slott i Normandie sammen med folk fra 14 nasjoner.Hjemme igjen jobber hun annerledes med Vestigården. Hun er mindre opptatt av å jage neste booking og mer opptatt av hvor hun vil og hvorfor.Vi snakker om:hvorfor pause og avstand gir tilgang til tanker du ikke rekker i hverdagenhva arbeidsgivere kan lære av ansatte som vil prøve noe nytthvorfor utenlandske gjester spør «hvor er nordmennene?», og hva det sier om å hilse på hverandredrømmen om Lorvika som destinasjon for coliving og «workation»

Hvorfor føles det som juks å ta en pause midt i arbeidsdagen, og hva koster det oss at vi gjør det? I denne episoden av Innoteft snakker Tove og Ellinor om hvordan ledere kan gi seg selv og andre tilgang til kreativiteten, og hvorfor det er en del av jobben, ikke et avbrekk fra den.Vi snakker om produktivitetsskam, følelsen av at alt som ikke skjer foran en skjerm ikke egentlig er arbeid. Ellinor mener at lederen har et særlig ansvar som rollemodell: Når du tar deg tid til tenkepauser, gir du de rundt deg lov til det samme. Tove peker på at ledelse i stor grad handler om å finne løsninger på ting man ikke vet svaret på, og at det krever en hjerne som får rom til å lage nye koblinger.Vi tar også for oss:hvorfor vi trenger et bedre navn enn «skulk» på de kreative pausene, for eksempel prosesseringstid eller kognitiv balansehvordan en tur ute, uten telefon, kan løse opp fastlåste problemerhvorfor «pausen» ofte blir en ny runde med skjerm og nyhetsstrøm, og hva det gjør med tenkingenPomodoro-teknikken som en enkel måte å bygge pausedisiplin påhvorfor mennesker med gode kreative rutiner ofte blir sett på som rare, før resultatene viser seghvordan ledere kan flytte fokuset fra timer ved pulten til strategien og kvaliteten på det som leveresEr du leder, eller bygger du noe selv, og kjenner at hodet går på autopilot? Da er denne episoden for deg.

Tove og Elinor setter seg ned for å fordøye samtalen med Endre Skjervø. De snakker om hvorfor vi lærer mer av ledere som tør å vise det som var vanskelig enn av dem som bare viser høydepunktene, om hvorfor selv de beste lederne trenger en «sparringpartner» å debriefe med, ikke minst når man ikke orker å legge historien på noen som står en nær, og om hvorfor Endre bevisst bygde en ledergruppe av folk som ikke er som ham selv.Vi går også inn i verktøyet han bruker for å tvinge frem helhetstenkning i en ledergruppe, hvorfor «kultur spiser strategi til frokost» er spesielt betimelig i offentlig sektor, og hvorfor Endre selv sier: ikke gjør som meg.En samtale om hva det koster å stå i noe over tid og hva vi selv tar med oss videre.

I denne episoden møter vi Endre Skjervø, kommunedirektør, bankdirektør og krisehåndterer med over 20 års erfaring fra noen av Norges tyngste lederroller. Endre deler åpent om hva det kostet å ta varslene på alvor da krisen med Frostalegen for alvor rammet, hvordan det er å stå i beredskap over flere år uten pause, og hvorfor han i ettertid ble enda mer bevisst på at ledelse aldri er et enmannsshow. Samtalen går videre til hvordan han aktivt leder ledergrupper i å tørre å blande seg utenfor eget ansvarsområde, for det er der helhet bygges.En ærlig samtale om frykt, ensomhet og hva det egentlig krever å stå i krise over tid.Endre har også gitt ut en lydbok om Frostasaken og holder foredrag om temaet. Les mer om hans arbeid på skjervokommunikasjon.no.Sjekk ut flere perspektiver på ledelse og innovasjon på innoteft.no.

Alle vil ha visjonen. Ingen forbereder deg på dissonansen.I denne episoden snakker Tove og Elinor om det ingen legger ut på LinkedIn: hvordan det faktisk føles å gå foran, stå alene i to år før flokken skjønner hvor du vil, og bygge robusthet som ikke handler om tykk hud, men om psykologisk trygghet og mental restitusjon. Om fundamentet under nyskaping, og hvorfor det starter i deg selv.Du finner flere refleksjoner om lederskap og innovasjon på innoteft.no.

Vi er tilbake! Etter en lang pause, fordi mentorkundene har tatt mest av tiden vår, er Tove og Elinor klare for en ny sesong av Innoteft.Vi snakker om hva som inspirerer oss inn i høsten, om god ledelse som fundament for utvikling i urolige tider, og om hvorfor vi lengter etter gjester som tør å vise sårbarhet og fortelle om det som ikke gikk på skinner, ikke bare suksesshistoriene.Har du noen du mener vi bør snakke med? Send oss en melding!Du finner flere refleksjoner om lederskap og innovasjon på innoteft.no.

Vi avslutter året med noen tanker om året som har gått og hvordan vi skal koble av for å nå noen strategiske tanker i det kommende avbrekket.Vi du finne ut mer om Innoteft eller sende oss ei melding? Sjekk ut nettsida vår her!

«Utforskertrangen utkonkurrerer frykten.» Én setning fra samtalen med Astrid som Tove og Elinor ikke klarer å slippe taket i.I denne refleksjonsepisoden fordøyer Tove og Elinor samtalen med Astrid Riibe Kleven Åsum. De snakker om nysgjerrighet som en superkraft, om Janteloven og hvor vanskelig mange av oss har for å ta imot ros, og om hvordan sterke kvinnelige forbilder gjennom livet kan være avgjørende for at vi selv skal tørre å ta nye retninger.De lander på det de mener er essensen i samtalen: å kvile i uvissheten. Å godta at ting ikke er avklart, uten å bli handlingslammet av det, noe de mener er like relevant i innovasjonsledelse som i troen.Her har vi samla episoder og refleksjonsartikkel fra Astrid.

Da hun var 14 år og skulle konfirmeres, sa presten til henne: «Når du blir stor, Astrid, skal du bli prest.» Hun lo av det den gangen. Tretti år og et helt sykepleierliv senere, slo det til.I denne episoden møter Tove og Elinor Astrid Riibe Kleven Åsum, den første kvinnelige sognepresten i Overhalla på over 320 år. Astrid deler reisen fra nesten tjue år som sykepleier innen eldre- og demensomsorg, via jobben som menighetspedagog og konfirmantlærer, til «kallet» hun til slutt ikke kunne overse. Vi snakker om prosessen med å ta et så stort valg, om hvorfor hun aldri lot seg stoppe av spørsmålet «hvorfor skulle akkurat du kunne bli prest», og om familieverdien som har fulgt henne siden barndommen: man skal tørre, og man skal prøve.Vi går også inn i humoren hennes, ikke noe pynta, men mer som et verktøy. Fra sykehuskorridorene der død og sorg var hverdagskost, til andakter og gudstjenester i dag, bruker Astrid humor bevisst for å finne lysglimt i det mørke, og for selv å holde ut de tunge dagene.En samtale om å bryte ut av boksen andre har satt deg i, og om hvorfor man rett og slett skal tørre å gjøre ting annerledes.Les mer i refleksjonsartikkelen her.