Generasjonsbroen

Generasjonsbroen diskuterer i denne episoden et spørsmål en kvinne har sendt inn til psykolog Warholm i Aftenposten. Kvinnen mener at hun og hennes venninner ofte opplever barnas fedre som dårlig til å møte barnas følelser samt regulere egne følelser i møte med barna sine.Marcus ønsker å ta en ny runde om hva validering av barns følelser faktisk innebærer. Og presiserer blant annet at det ikke handler om å gi barnet rett, men anerkjenne følelsene som kommer.Har den feminine foreldrestilen gått for langt? lurer han på.Warholm svarer og Lena og Marcus er enige: Noen ganger trenger et barn å få et tydelig nei. Kvinner er kanskje mer skånsomme, men verden er jo ikke det, sier de begge litt oppgitt. Hva er egentlig skadelig oppdragerstil, spør Lena. Marcus forteller fra arbeidet i barnevernet og mener det er stor forskjell på erfaringene disse barna har og det å være klar og tydelig.Hva er ulempen med at samfunnet vårt er blitt mer feminisert, spør Marcus. Ord som giftig maskulinitet, hva gjør slike ord med meg som mann?Selv mener Lena hun har mye maskulinitet i seg. Og at mannen hennes har mye feminitet i seg. Det kommer an på situasjoner etter hvordan de reagerer og hvilke sider som kommer frem, sier hun.Lena har gjort et lite eksperiment med det hun kaller sutrestemmen til lille August på snart to år…

Lena og Marcus er enige om at Generasjonsbroen ikke skal bli en tvillingpodcast for spesielt interesserte. Men litt må de likevel dele av den nye begivenheten i familien: De er født! En gutt først, en jente 6 minutter etter.(Marcus forteller litt om fødsel, trigger alarm der, altså...)Lena forteller om hvordan hun, den måneden hun bodde hos dem før fødsel, tenkte mye på et begrep Marcus har lært henne tidligere: Positiv devaluering. Hun merker nemlig at hennes første intuitive tanke når noen rundt henne strever med noe, er å prøve å fikse, fremfor å faktisk lytte. Akkurat dette synes hun Marcus og Tora er veldig flinke til.De er innom viktigheten av å være et team. Og å reparere når det oppstår små gnisninger.Buddah kommer på banen og da er det kort vei til håpet. Og deretter videre til kjærligheten. Av og til under parterapi, føler Marcus seg som en kjærlighetscoach. Han blir også minnet om ting han selv burde bli bedre på i egen relasjon.

Et stadig tilbakevendende tema i Generasjonsbroen er all informasjon dagens foreldre får. Det gjør dere redde for å tråkke feil, mener Lena. Det er jo ikke rart dere blir slitne, dere er jo dømt til å mislykkes, fortsetter hun.En lytter har sendt inn en artikkel der flere forskere og andre som jobber med barn og unge, roper et varsku rundt det såkalte intensive foreldreskapet dagens foreldre har. Både Marcus og Lena finner dette svært interessant.Vi er født med et sett egenskaper. De er der uansett. Noe kan styres i en bestemt retning, ved at man har et miljø rundt seg som er oppbyggelig. Men selve egenskapene innehar vi, forteller Marcus. Han henviser til noen interessante tvillingstudier, der barna har vokst opp hver for seg og under helt forskjellige omstendigheter. Og samtidig hvor lite det har hatt å si for disse barnas utvikling.En av verdens mest siterte psykologer, Dr Russell A Barkley, hevder at dagens foreldre nærmest tror de er barnas ingeniører, mens de i realiteten bør være deres gjetere, sier Marcus. Lena liker hva hun hører.Generasjonsbroen denne uken avsluttes med en mulig pause i innspillinger. Marcus venter tvillinger og kommer til å ha hendene fulle i nærmeste fremtid. De skal dog prøve å få til en kontinuitet i innspillinger, men ber om forståelse. We´ll keep you posted!

«Det er underlig at vi i dag snakker så mye om ensomhet og utenforskap og likevel er så lite villige til å verne om fellesskapene våre. Å dele et måltid har vært en sosial aktivitet i nesten alle kulturer til alle tider. Det binder oss sammen» Dette svarer psykolog Warholm en bekymret bestemor i Aftenposten. Hennes barnebarn får ikke spise kake på sosiale treff med familien og dette reagerer hun på.Videre svarer Warholm: «Vi har en spiseforstyrret kultur, vil jeg si. Eller i alle fall en spiseforvirret kultur»Dette trigger både Lena og Marcus. Har vi blitt for kategoriske, spør Marcus. Å gi godteri til et barn føles i dag nesten som omsorgssvikt.Eller er det fordi søt mat og godteri har fått flere arenaer der det tilbys enn tidligere, lurer han. Han stiller også spørsmålet: Hvorfor har besteforeldre et så stort behov for å gi barnebarna sukker? Lena blir svar skyldig. I alle fall litt.Det er viktig å huske hvilket sosialt lim i et måltid er, mener hun. Serveres det kake i en familiebursdag, skal selvfølgelig også barna få smake på dette.Kanskje det er fordi vi vet mer om skadevirkningene sukkeret kan ha, spør Marcus. Lena har fått tyn av Knut, mannen sin, for han mener vi ikke differensierer mellom informasjon og kunnskap. Men Lenas påstand om mangel på kunnskap fordi den kommer fra fordummende tiktokfilmer, er ikke Marcus med på. Hva med podkaster med verdens dyktigste vitenskapsfolk og forskere. De har fått en rekkevidde som er svært mye større enn tidligere. Jeg henter mye informasjon derfra, parerer han.Og derfra mister de tema litt av syne og er over på voksne og overvekt.Og det evige problemet: Skam.

Finnes det mennesker som takler livets vanskeligheter på en bedre måte, fordi de er født sånn?Kanskje det er det, svarer Marcus. Men husk at også mental trening kan gjøre deg mer robust, tenk på toppidrettsutøvere.Det er stor spenning i Generasjonsbroens lille redaksjon om dagen. Tvillinger er snart på vei og Lena har flyttet inn for å hjelpe til.Med August på halvannet år fra før, skal det ikke stikkes under en stol at de lurer litt på hvordan i alle dager dette skal gå.Nettopp derfor er dagen tema aktuelt. Lena tenker tilbake og syntes hun var altfor ettergivende med egne barn. Hun synes det er lettere å tåle August sine opp- og nedturer.I eksponeringsterapi blir man eksponert for det man tåler og makter aller minst, men alltid innenfor ditt eget toleransevindu.Dette kan man også tenke når det gjelder barn, men sørge for at det hele tiden også er aldersadekvat, mener Marcus.Vi skal prøve å pushe barna våre til å gjøre det beste de kan, ut fra de forutsetningene de har. Det gir mestringsfølelse- og glede.Bare tenk hva ungdom og voksne folk som gir opp ved første lille hindring trenger. De trenger ofte et lite dytt, for å finne sine egne ressurser til å mestre livet. For livet består av både opp- og nedturer.Det sies at 25 % av befolkningen kommer til å oppleve en depresjon i løpet av livet. Hva kan du gjøre selv for å ikke havne der?

På samme måte som Lena ikke var emosjonelt forberedt da barna flyttet hjemmefra, er hun ikke forberedt på at julefeiringen, slik hun kjenner den, nå også er forbi.For når de voksne barna får egne barn eller samboere og det i tillegg er en haug med skilsmisser på alle kanter i foreldregenerasjonen…ja, da er det duket for kaos.Puslespillet er vanskelig å legge. Det går ikke opp uten å skuffe noen, sier Marcus.Lena har vært skilt i mange år og har derfor har feiret jul med barna annet hvert år, men dette er annerledes, sier hun. For de unge voksne skal skape sine egne tradisjoner, kanskje det blir flere år uten en julaften sammen?Med denne episoden ønsker Lena og Marcus alle lyttere en riktig god jul og et godt nytt år. For alt vi vet, er tvillingene ute før neste episode. Følg med, følg med!

Hun har løsrevet seg emosjonelt fra sine nære slektninger. Og nå lever hun mye bedre med det enn da hun fortsatt brukte mye energi på å ønske, gruble og håpe, skriver en kvinne til psykolog Frode Thuen i Aftenposten. Videre skriver hun: «Er det på tide å gi likegyldighet en ny status? Egentlig mener jeg det ikke som et spørsmål, men som en erkjennelse. Samtidsdiskursen omtaler forsoning som alternativ til tilgivelse i møte med urett. Men hva med å vurdere likegyldighet som et tredje alternativ?»Marcus er veldig skeptisk til dette. For er det ikke en mellomting mellom det dramatiske bruddet og en emosjonell likegyldighet? Er ikke likegyldighet en slags apati, spør han. Hvis en nær person trigger deg på noen områder, har du et valg på å minimere den personen til kun dette. Eller du kan fokusere på andre kvaliteter dette mennesket har, mener han.Samtalen mellom Lena og Marcus i denne episoden går fra å dissekere ordet likegyldighet, videre til forsoning og tilgivelse. For Lena kjenner seg igjen i hva denne kvinnen skriver om. Hva med å finne alternativer, spør Marcus. Hva med å heller fokusere på å gjøre seg selv mer robust i møtet med vanskelige situasjoner, ikke ta alt så personlig, spør Marcus.Brobygging pågår for fullt.

Generasjonsbroen har fått en mail fra en lytter som de syntes var spennende. Lytteren mente at det nå virket helt vanlig at voksne barn prøvde å belære eller oppdra sine foreldre. Før var det jo slik at barn skulle lære av voksne, men nå virker det omvendt, undret hun.Hun ønsket Marcus og Lena skulle diskutere dette fenomenet.Er det som en del av samfunnsånden at vi i Vesten ser ned på alt den eldre generasjonen representerer? At det fører til at vi kun ser på de unge som noe som har verdi, lurer Marcus på.Tenk hva dere går glipp av, sier Lena. Dere tror dere vet best og kan alt. Og kanskje dere også kan mye mer enn vi kunne på samme alder. Men erfaringen har dere jo ikke. Bygget vi bro nå, svarte vi på lytterens spørsmål, lurer Marcus på. Det ble uansett en fin samtale om generasjoner, mener Lena. Og akkurat det er jo meningen med Generasjonsbroen.

I begynnelsen av Knut og Lenas forhold og de var ute på date, droppet gjerne Lena dobesøk, fordi hun visste at Knut sannsynligvis havnet i prat med halve restauranten før hun kom tilbake. I dag er dette en av egenskapene hans hun setter høyest.I denne episoden har hun invitert ektemannen i studio og de snakker om det å være åpen for fremmede mennesker rundt seg.Paret blir vennskapelig ertet av sine nære venner for å være altfor positivt innstilt til alle og enhver. Jeg er full av fordommer, sier Knut. Men hver gang jeg utfordrer dem, oppdager jeg at jeg tar grundig feil. Vi er jo ikke redd for å vise vår egen sårbarhet, noen av oss, sier Lena. Det gjør kanskje at andre tør å vise oss det samme.