Generasjonsbroen

Generasjonsbroen har fått en mail fra en ny lytter. Hun ønsker at de to skal snakke om traumer og om hvordan man skal unngå å føre disse videre til barna sine. Først må Marcus gi presisere at dette ikke er området han jobber mest innenfor. Men han tar oss igjennom noen definisjoner på traumer, både somatiske og psykologiske. Lena forteller om flere måter hun jobbet sammen med terapeutene på, da hun var innlagt på Modum Bad. Særlig en av metodene gjorde dypt inntrykk. Marcus deler sine erfaringer med klienter som har opplevd store og små traumer. Det er ikke alltid klienten forstår hvor hjelpen kanskje ligger, hvilke verktøy som kan brukes for å klare jobben videre. 

Marcus har fått med seg voksne folk som sier de har behov for en ferie etter ferien, men først nå skjønner han hva de har ment. For nylig dro deler av storfamilien, med besteforeldre, foreldre, Xer og Yer, søsken og stesøsken, kjærester og tanta til Hepstars på storbyferie til København. De skulle høre Lenas yngste sønn disputere.Hvordan gikk det egentlig?Det får du høre i denne episoden. Som vanlig havner de to utpå viddene innimellom og snakker om alt man burde sette pris på, som bare virker veldig slitsomt i det man står i det. Men så er de tilbake i København.

I denne episoden tar Marcus og Lena opp tråden etter episode 3 «Tecnoskills» og snakker om KI (Hvis du ikke har hørt, se under repriser)Lena angrer på at hun lot Marcus bestemme tema. Men så har hun likevel mye hun vil ha sagt.For de har begge oppdaget at Ki bare leter etter ord som mest sannsynlig følger etter ordet du har skrevet. Og at det derfor er så forutsigbart og lett å gjennomskue når KI er brukt.Men kan også KI brukes til noe bra?

I denne episoden snakker Marcus og Lena om grenser og grensesetting. De er innom barn som hyler i butikken, ungdom som tøyer grensene og voksne som ikke setter grenser for seg selv og sine omgivelser. På tampen snakker de også om identitetskrisen noen foreldre får når barna flytter hjemmefra.

Som terapeut møter Marcus mange som setter seg selv i offerrollen.Da må han hjelpe dem til å forstå at de ikke får den sympatien og omsorgen de kanskje trenger, dersom de gjør seg selv til offer.Ofte reagerer folk nemlig motsatt, ved å bli både irritert og utålmodig.Et menneske i offerrollen gir gjerne motstand mot å gjøre noe med rollen man har inntatt. Behovet for at noen skal synes synd på seg, gjør kanskje at man tviholder på offerrollen. Spørsmålet «Hvorfor skjedde dette meg?» kverner rundt og rundt i hodet. Lena har tidlige fortalt mye om hvordan hun føler hun hadde grodd fast i offerrollen. I ukens episode forteller Marcus fra sin oppvekst og hva som gjorde at han følte han plasserte seg i denne rollen. Og hva som skulle til for å komme ut av den.

Lena fikk nylig en melding i innboksen som gjorde at hun kjente en klump av skam i magen.Til tross for at hun har stått i dette før, og landet på at hun er trygg rundt grensene for hva hun deler på sosiale medier og hva hun deler med sine nære, måtte hun gå en runde med seg selv. For når blir det egentlig for mye?Og hva er egentlig motivasjonen hennes? Dette diskuterer Marcus og Lena blant annet i denne episoden.Artikkelen i Aftenposten de snakker om, kan du lese her.Podkasten Marcus er med i heter Hverdagspsyken. Den drives av Jimmy Westerheim («the human aspect») Marcus har vært med i flere episoder, den siste om vennskap (publisert 11 mai 2026)

"Våre barn vokser opp i et samfunn der det ikke skal finnes fare. Da er kanskje angst prisen vi betaler for å leve fysisk trygt", skriver Akiah A. Ottesen i en ytring på psykologisk.no. Og videre: "Basert på spørreundersøkelse blant kommuneansatte konkluderer de med at barn som ikke får tidlig helsehjelp kan utvikle mer alvorlige symptomer og problemer over tid. Og alle roper at vi trenger mer ressurser. Men hva hvis premisset er feil? Hva hvis det er samtiden som skaper lidelse hos våre barn" Disse spørsmålene finner både Lena og Marcus svært interessante. Har vi en sykliggjørende kultur som gjør at det vi sier til de unge, og det de selv rapporterer som symptomer på sykdom, egentlig bare er selve livet som viser seg med alt det innebærer?

Det har vært mye ståhei rundt mannosfæren og influenserne som dyrker hypermaskulinitet. Men hvordan står det til i kvinnosfæren?I en ny undersøkelse fra Storbritannia svarte bare én av tre kvinner under 25 år at de hadde et positivt syn på motsatt kjønn.Én av fire oppga å ha et direkte negativt syn på menn.Kanskje burde man ikke være overrasket. For i kvinnosfæren er det jo også unge, kvinnelige influensere som forteller at menn er udugelige, samt roten til alt vondt.Som da emneknaggen «Man or bear» trendet på Tiktok i 2024. Der ble følgende spørsmål stilt: «Ville du helst at kjæresten eller datteren din skulle ha møtt en mann eller en bjørn alene i skogen?»Majoriteten av brukerne svarte at bjørnen var det tryggeste valget.Dette er jo bare trist, er både Marcus og Lena enige om.Det vitner også om en dumskap, mener Marcus. Vet de kvinnene som svarer dette egentlig hva bjørner spiser?Og hvor i alle dager har de erfaringer fra, hva slags menn har de i livene sine?I rapporten «Vold og overgrep mot barn og unge» fra Oslo Met i 2023, kommer det frem at ti prosent av norske barn har opplevd å bli utsatt for fysisk vold fra far/stefar.Tolv prosent rapporterer at volden ble utøvd av mor/stemor. Mødrene står også for litt mer av den grove volden sammenlignet med fedrene.Hvorfor er dette underkommunisert? Hva er det som gjør oss kvinner immune mot all type spørsmål om deres rolle, lurer Lena.Tenk hvis kvinner hadde styrt verden, da hadde det blitt fred, sukker Marcus.Hva så med unge menns syn på kvinner? Her blir den britiske undersøkelsen enda mer interessant. Blant kvinner under 30 år var det tre ganger så vanlig å ha et negativtsyn på motsatt kjønn, sammenlignet med andre veien. I en tid der vi bekymrer oss om unge menns «kvinnefiendtlige» holdninger, er jo dette påfallende, spør Marcus.En stor og økende andel av befolkningen kjenner seg ikke igjen i den rådende fortellingen om kjønnsmakten i samfunnet. Noen svarer også «ja» i undersøkelser på spørsmål om likestillingen «har gått for langt», noe som ofte følges av alarmoppslag i mediene om en økning i negative holdninger til kjønn. Uten at noen stiller spørsmålene: Hva slags likestilling? Eller: Likestilling for hvem?Lav kvinneandel blir sett på som et samfunnsproblem, mens økt kvinnedominans ikke vies oppmerksomhet. Når kvinner kommer dårlig ut, forklares det med mangel på likestilling. Når menn kommer dårlig ut, forklares det med kjønnets egne «utfordringer», klasseskiller eller den enkeltes ønsker, valg og innsats – en forklaring som sjelden brukes om kvinner.Både Danmark og Sverige har kjønnsnøytral likestillingslov. Burde Norge følge etter?