Generasjonsbroen

I denne episoden snakker Marcus og Lena om grenser og grensesetting. De er innom barn som hyler i butikken, ungdom som tøyer grensene og voksne som ikke setter grenser for seg selv og sine omgivelser. På tampen snakker de også om identitetskrisen noen foreldre får når barna flytter hjemmefra.

Som terapeut møter Marcus mange som setter seg selv i offerrollen.Da må han hjelpe dem til å forstå at de ikke får den sympatien og omsorgen de kanskje trenger, dersom de gjør seg selv til offer.Ofte reagerer folk nemlig motsatt, ved å bli både irritert og utålmodig.Et menneske i offerrollen gir gjerne motstand mot å gjøre noe med rollen man har inntatt. Behovet for at noen skal synes synd på seg, gjør kanskje at man tviholder på offerrollen. Spørsmålet «Hvorfor skjedde dette meg?» kverner rundt og rundt i hodet. Lena har tidlige fortalt mye om hvordan hun føler hun hadde grodd fast i offerrollen. I ukens episode forteller Marcus fra sin oppvekst og hva som gjorde at han følte han plasserte seg i denne rollen. Og hva som skulle til for å komme ut av den.

Lena fikk nylig en melding i innboksen som gjorde at hun kjente en klump av skam i magen.Til tross for at hun har stått i dette før, og landet på at hun er trygg rundt grensene for hva hun deler på sosiale medier og hva hun deler med sine nære, måtte hun gå en runde med seg selv. For når blir det egentlig for mye?Og hva er egentlig motivasjonen hennes? Dette diskuterer Marcus og Lena blant annet i denne episoden.Artikkelen i Aftenposten de snakker om, kan du lese her.Podkasten Marcus er med i heter Hverdagspsyken. Den drives av Jimmy Westerheim («the human aspect») Marcus har vært med i flere episoder, den siste om vennskap (publisert 11 mai 2026)

"Våre barn vokser opp i et samfunn der det ikke skal finnes fare. Da er kanskje angst prisen vi betaler for å leve fysisk trygt", skriver Akiah A. Ottesen i en ytring på psykologisk.no. Og videre: "Basert på spørreundersøkelse blant kommuneansatte konkluderer de med at barn som ikke får tidlig helsehjelp kan utvikle mer alvorlige symptomer og problemer over tid. Og alle roper at vi trenger mer ressurser. Men hva hvis premisset er feil? Hva hvis det er samtiden som skaper lidelse hos våre barn" Disse spørsmålene finner både Lena og Marcus svært interessante. Har vi en sykliggjørende kultur som gjør at det vi sier til de unge, og det de selv rapporterer som symptomer på sykdom, egentlig bare er selve livet som viser seg med alt det innebærer?

Det har vært mye ståhei rundt mannosfæren og influenserne som dyrker hypermaskulinitet. Men hvordan står det til i kvinnosfæren?I en ny undersøkelse fra Storbritannia svarte bare én av tre kvinner under 25 år at de hadde et positivt syn på motsatt kjønn.Én av fire oppga å ha et direkte negativt syn på menn.Kanskje burde man ikke være overrasket. For i kvinnosfæren er det jo også unge, kvinnelige influensere som forteller at menn er udugelige, samt roten til alt vondt.Som da emneknaggen «Man or bear» trendet på Tiktok i 2024. Der ble følgende spørsmål stilt: «Ville du helst at kjæresten eller datteren din skulle ha møtt en mann eller en bjørn alene i skogen?»Majoriteten av brukerne svarte at bjørnen var det tryggeste valget.Dette er jo bare trist, er både Marcus og Lena enige om.Det vitner også om en dumskap, mener Marcus. Vet de kvinnene som svarer dette egentlig hva bjørner spiser?Og hvor i alle dager har de erfaringer fra, hva slags menn har de i livene sine?I rapporten «Vold og overgrep mot barn og unge» fra Oslo Met i 2023, kommer det frem at ti prosent av norske barn har opplevd å bli utsatt for fysisk vold fra far/stefar.Tolv prosent rapporterer at volden ble utøvd av mor/stemor. Mødrene står også for litt mer av den grove volden sammenlignet med fedrene.Hvorfor er dette underkommunisert? Hva er det som gjør oss kvinner immune mot all type spørsmål om deres rolle, lurer Lena.Tenk hvis kvinner hadde styrt verden, da hadde det blitt fred, sukker Marcus.Hva så med unge menns syn på kvinner? Her blir den britiske undersøkelsen enda mer interessant. Blant kvinner under 30 år var det tre ganger så vanlig å ha et negativtsyn på motsatt kjønn, sammenlignet med andre veien. I en tid der vi bekymrer oss om unge menns «kvinnefiendtlige» holdninger, er jo dette påfallende, spør Marcus.En stor og økende andel av befolkningen kjenner seg ikke igjen i den rådende fortellingen om kjønnsmakten i samfunnet. Noen svarer også «ja» i undersøkelser på spørsmål om likestillingen «har gått for langt», noe som ofte følges av alarmoppslag i mediene om en økning i negative holdninger til kjønn. Uten at noen stiller spørsmålene: Hva slags likestilling? Eller: Likestilling for hvem?Lav kvinneandel blir sett på som et samfunnsproblem, mens økt kvinnedominans ikke vies oppmerksomhet. Når kvinner kommer dårlig ut, forklares det med mangel på likestilling. Når menn kommer dårlig ut, forklares det med kjønnets egne «utfordringer», klasseskiller eller den enkeltes ønsker, valg og innsats – en forklaring som sjelden brukes om kvinner.Både Danmark og Sverige har kjønnsnøytral likestillingslov. Burde Norge følge etter?

Når det kanskje ikke er barna det handler om?Vi har lest spalten til psykologspesialist Warholm i Aftenposten, om en mor som er frustrert over at hun blir så irritert over barna når de for eksempel skal ut av døren på morgenen. Warholm har noen kloke tanker rundt mulige årsaker til dette, som Marcus og Lena diskuterer videre. Sinne og frustrasjon handler kanskje ikke om barna? spør de seg.Samtidig kjenner de seg svært godt igjen. Marcus og Tora har nylig hatt en samtale om akkurat dette og kom frem til en mulig løsning. Lena er ikke helt enig i den løsningen.Lena forteller om sine mange år i offerrollen og de blir enige om at de nok ikke hadde vært venner om Marcus hadde møtt Lena den gangen. Lena hadde blitt såret over Marcus ærlighet og Marcus har store problemer med mennesker som blir værende i offerrollen.Generasjonsbroen denne uken handler om sinne, frustrasjon og sist, men ikke minst, den håpløse følelsen av utilstrekkelighet. De siste fem minuttene får Marcus lov til å ha en liten klagesang om sin hektiske hverdag med en toåring og tvillinger på tre måneder. Ellers har Generasjonsbroen fått en tilbakemelding fra en lytter om at hun savner et større fokus på generasjonqsperpektivet rundt temaer vi tar opp. Marcus har et godt svar til våre lyttere som savner dette.

I denne episoden snakker Lena og Marcus om samtaleterapi. For virker det egentlig, blir folk som går til psykolog friskere?Det finnes forskjellige skoler når det kommer til samtaleterapi og i denne episoden tar Marcus oss igjennom noen av dem. Hva skjer hvis man går i terapi hos samme terapeut i mange år, uten bedring? Og hva er egentlig forventningene man har til hva terapeuten kan gjøre for deg?Noen klienter mangler motivasjon til å legge inn en innsats selv, forteller Marcus.Endring er ekstremt vanskelig, sier Lena og forteller om den første gangen hun opplevde en terapeut som faktisk fikk henne til å gjøre noe med egen situasjon, fremfor å opprettholde problemene uten å ta tak.Det er ikke bare én vei til mål. Vi mennesker er komplekse, vi trenger forskjellige ting. Ut fra temperament, personlighet og historie, så responderer vi på forskjellige ting, forklarer Marcus.Det er viktig å ikke bli for personlig eller privat. Men man vet at en viktig bidragsyter til en god terapi, er relasjonen man klarer skape mellom terapeut og klient. Men hvordan skape en relasjon uten også å vise seg frem som et menneske? spør Marcus.Marcus snakker om boken til Jørgen Flor: «Skadelige samtaler, myten om bivirkningsfri terapi» Han mener han har lært mye fra denne. Han innrømmer også å ha lært noe viktig av Lena og Knut, som de lærte på familieavdelingen på Modum Bad:  Husk å adressere til rette person. Har du en sterk følelse for noe, finn ut hvor den følelsen hører hjemme, og plassér den der. Av og til kommer klienter med problemer og tenker at de vet hvor skoen trykker. Men så viser det seg at situasjonen er mer sammensatt, at noe helt annet må tas tak i. En ting er de enige om i dagens episode: Absolutt alle, har noe i livet som de vet de burde endre.

Først: Lyden i denne episoden bærer preg av at den har vært på tur til Spania og at det har skjedd noe tull med innstillingene. Dette beklager vi.Lena har sett Louis Theroux dokumentar «I hjertet av mannosfæren» på Netflix og blitt rystet. Hun har ikke skjønt at de som er influensene faktisk filmer livet sitt minutt for minutt og at folk som følger, kan sitte timesvis å se på dette. At det er slik influenserne tjener en haug med penger.Disse gutta i dokumentaren maskerer kvinneforakten sin ved å hevde at de vet hva kvinner trenger. De er jo bare små, usikre menn med lav selvfølelse, hevder Marcus. En fraværende far er et gjennomgangstema for disse gutta. Men kanskje man også burde se mot mors rolle, spør Marcus. De ekstreme gutta ser opp til mødrene sine, hevder de ikke ville likt å se dem oppføre seg slik. Samtidig oppfører de seg som dritt overfor sine egne damer. Det er noe som ikke stemmer helt, mener han.Det mest skremmende, synes Lena, er alle smågutter som flokker seg rundt disse influenserne. Kanskje ikke bare fordi de har mange damer, men fordi de tjener penger, masse penger. Og de hevder i sine meningsløse livesendingene, at det kan du også gjøre dersom du følger «linken under».Hva med damene i dokumentaren? Er de ofre alle sammen? Nei, mange av dem er selv influensene og får flere følgere ved å være med i disse guttas gale verden. Og som Marcus sier: Man må ikke være nakenmodell i OnlyFans.Så hva skal vi gjøre med denne dystopiske verden? Hvordan skal vi pepre de unge med gode verdier? spør Lena. Vi må ta et kollektivt ansvar for dette, vi må som voksne være mer nysgjerrige i våre møter med de unge. Ikke moralisere, men være åpne og nysgjerrige, avslutter Marcus.