Hva skjedde egentlig i Oslo? Knut er klar for å sette skapet på plass og hvem som kom best ut av dette. Hvem kom godt ut, og hvem forsto ikke hva som egentlig skjedde.
Trump, Putin og illusjonene om et nytt Jalta
Hva skjedde egentlig under Ukraina-samtalene i Oslo?
Og hvorfor kan svaret være et ganske annet enn det man fikk inntrykk av gjennom de store overskriftene?
I Torsdagsoptimisten har vi med oss Knut Hauge, tidligere norsk ambassadør til NATO og Russland. Han følger krigen og diplomatiet tett, ikke bare gjennom vestlige medier, men også gjennom russiske og ukrainske nyhetskanaler, kommentatorer og andre åpne kilder.
Vi har bedt ham gjøre opp status.
Hva forsøkte Volodymyr Zelenskyj, Jonas Gahr Støre og Alexander Stubb å oppnå i Oslo? Hvilke forventninger var realistiske? Og hvilke forestillinger om stormaktsdiplomati bør vi være særlig skeptiske til?
For i debatten om Ukraina dukker det stadig opp en gammel idé: at verdens mektigste ledere kan møtes, tegne nye linjer på kartet og bestemme mindre staters framtid.
Et nytt Jalta.
Men verden er ikke 1945. Ukraina er ikke en passiv brikke på et stormaktskart. Europa har egne interesser og virkemidler. Og selv en amerikansk president har ikke ubegrenset makt til å bestemme hva andre land skal gjøre.
Knut utfordrer forestillingen om at Trump alene kan diktere Ukrainas framtid, eller at Putin automatisk har vetorett over hvordan USA skal forholde seg til Kyiv.
Vi diskuterer også hva han mener var det egentlige formålet med møtet i Oslo.
Kanskje handlet det mindre om å frambringe et dramatisk diplomatisk gjennombrudd, og mer om å samordne posisjoner, styrke forbindelser og påvirke de beslutningene som skal tas videre.
Det er mindre spektakulært.
Men det kan være viktigere.
Så flytter vi blikket til amerikansk politikk.
Hva skjer med Trumps handlekraft etter mellomvalget? Og hvorfor må vi skille mellom Donald Trumps politiske styrke og USAs samlede makt?
Det amerikanske politiske systemet består av flere maktsentre. Kongressen, forsvarsindustrien, utenrikspolitiske institusjoner, allierte og framtidige presidentkandidater har interesser som ikke nødvendigvis sammenfaller med presidentens.
Valget i 2028 nærmer seg også gradvis som en politisk realitet. Aktører i begge partier må tenke lenger fram enn den sittende presidentens neste utspill.
Og økonomien spiller en rolle.
Samarbeidet med europeiske allierte og Ukraina handler ikke bare om idealer og sikkerhet. Det omfatter også produksjon, teknologi, forsyningskjeder og store forsvarskontrakter.
Betyr det at amerikansk Ukraina-politikk kan utvikle seg i retninger Trump selv ikke fullt ut kontrollerer?
Og hvilke muligheter gir dette Ukraina og Europa?
Til slutt skifter vi tone.
Har Knut lest Epsteins norske nettverk? Og hva tenker en tidligere Moskva-ambassadør om spekulasjonene om at Jeffrey Epstein kan ha arbeidet for russisk etterretning?
Det er en anledning til å snakke om forskjellen mellom etterretningsfaglig analyse og en konspirasjonsteori som høres fristende ut fordi den binder mange mystiske tråder sammen.
Knut har også noen innvendinger mot agenthypotesen som er verdt å høre.
En Torsdagsoptimist om diplomatiets virkelighet, stormaktenes begrensninger – og hvorfor det fortsatt finnes handlingsrom for Ukraina og Europa.
Optimisten, Pessimisten og Realisten.
","author_name":"Gjermund Eriksen"}