Tre uker igjen. Og velgerne er juryen.
Først skal vi til Hellas.
USAs ambassadør Kimberly Guilfoyle har skapt oppmerksomhet med sin måte å introdusere og iscenesette den nye pressesekretæren på. Det er et lite øyeblikk fra Trumps politiske univers – men også et eksempel på hvordan personlige forbindelser, lojalitet og offentlig kommunikasjon flettes sammen.
Så til en boklansering som ligger langt nærmere Norge.
Journalistene Tore Gjerstad og Gard har arbeidet med en bok om Jeffrey Epsteins norske forbindelser. Vi ser på hva boken undersøker, hvorfor nettverket rundt Epstein fortsatt er relevant, og hvilke spørsmål den reiser om makt, tilgang og ansvar.
Det er viktig å skille dokumenterte forbindelser fra påstander om medvirkning til overgrep. Å ha møtt eller hatt kontakt med Epstein er ikke i seg selv bevis for straffbare handlinger.
Så til hovedsaken.
Tre uker før det amerikanske mellomvalget er det mye som peker mot et krevende politisk landskap for Donald Trump og Republikanerne.
Inflasjonen har steget til 3,7 prosent. Levekostnader og økonomisk usikkerhet er igjen sentrale temaer for velgerne. Samtidig møter presidenten kritikk for sin håndtering av Russland og Ukraina, og det amerikanske justisdepartementet har åpnet en ny konflikt med California om velgerregistreringer.
Men hva betyr alt dette for selve valget?
Nye prognosemodeller viser betydelige muligheter for endringer i Kongressen. Nate Silvers modell oppgis nå å gi Demokratene 74,4 prosent sjanse for å vinne Senatet og 93,4 prosent for Representantenes hus.
Slike tall er ikke målinger og heller ikke garantier. De er modellberegninger som bygger på antakelser om meningsmålinger, historiske mønstre og usikkerhet.
I Texas er senatskampen fortsatt tett, med en modellert demokratisk ledelse på knappe tre prosentpoeng. Samtidig peker guvernørvalgene mot en mulig forskyvning av politisk kontroll i flere store delstater.
Og det er kanskje her vi finner den viktigste historien.
Hva er det velgerne egentlig reagerer på?
CNNs Harry Enten har trukket fram flere indikatorer som belyser utfordringene for Republikanerne: Trumps popularitet blant unge, latinamerikanske, svarte og uavhengige velgere; misnøyen med økonomien; utviklingen i den nasjonale kongressmålingen; og forskjellene mellom MAGA-velgere og andre republikanere.
Men misnøye med presidenten er ikke automatisk entusiasme for Demokratene.
En ny AP-måling viser at mange amerikanere ønsker betydelige politiske endringer, samtidig som tilliten til begge partiene er begrenset.
Dermed blir spørsmålet ikke bare hvor mange som er misfornøyde.
Det blir hvem som møter opp – og hvem som klarer å gjøre misnøyen til en konkret politisk beslutning.
Og da kommer vi til Jon Ossoff.
Den demokratiske senatoren fra Georgia har utviklet en retorisk stil som er verdt å studere nærmere.
I taler og debatter bygger han opp argumentasjonen som et rettsdrama: Han presenterer en påstand, legger fram dokumentasjon, stiller spørsmål og forsøker å gjøre motstanderens svar til en del av bevisførselen.
Velgerne får rollen som jury.
Det er en annen form for politisk dramaturgi enn bare å rope høyere, levere flere slagord eller satse på at ett videoklipp skal gå viralt.
Vi ser på hvordan Ossoff bruker tempo, pauser, presisjon og gjentakelse – og hvorfor metoden kan fungere særlig godt i en valgkamp der mange velgere allerede er frustrerte, men ikke nødvendigvis har bestemt seg for hvem de stoler på.
Kan Demokratene vinne på å behandle valgkampen som en sak som skal bevises, heller enn en kamp om hvem som er mest indignert?
Og kan Republikanerne svare med noe mer enn penger og lojalitet til Trump?
Tre uker igjen. Målingene beveger seg. Men velgerne har ennå ikke avsagt dommen.
Optimisten, Pessimisten og Realisten.
","author_name":"Gjermund Eriksen"}