rump og Putin: Strategi eller fascinasjon?
Hva er rasjonelt – og hva er impulsivt – i Donald Trumps forhold til Vladimir Putin?
Det er spørsmålet vi forsøker å forstå i dag.
For bak de siste rundene med diplomati, trusler og forhandlinger om Ukraina finnes en historie som strekker seg langt tilbake før Trumps andre presidentperiode.
Trump har i flere tiår vist interesse for Russland, russiske maktpersoner og mulighetene for store økonomiske avtaler. Men personlig interesse er ikke det samme som en sammenhengende utenrikspolitisk strategi.
Så hvordan skiller vi dem?
Vi ser nærmere på rollen til Kirill Dmitriev, lederen for Russlands statlige investeringsfond og en sentral økonomisk utsending for Kreml. Han har arbeidet med kontakter mot amerikanske aktører over flere år og inngår nå i et diplomatisk landskap der Steve Witkoff og Jared Kushner spiller viktige roller.
Det interessante er hvordan økonomi og sikkerhetspolitikk flettes sammen.
Russland har forsøkt å framheve mulighetene for framtidige investeringer, energisamarbeid og økonomiske avtaler med USA. Men hvilke av disse mulighetene er reelle? Hvilke kan være diplomatiske lokkemidler? Og hvor går grensen mellom en forhandling som tjener amerikanske interesser, og en som svekker presset på Russland uten å skape fred i Ukraina?
Vi undersøker også energikrigens betydning.
Ukrainas angrep på russiske raffinerier og energiinfrastruktur handler ikke bare om å ødelegge produksjonskapasitet. De kan også ramme inntekter, logistikk og økonomiske interesser som er viktige for Kremls evne til å fortsette krigen.
Samtidig har høyere oljepriser gitt Russland et økonomisk pusterom.
Dermed oppstår et paradoks: USA kan ønske å presse Putin til forhandlingsbordet, samtidig som utviklingen i energimarkedene og enkelte diplomatiske initiativer kan redusere effekten av presset.
Og Zelenskyj?
Den ukrainske presidenten må føre krig, forhandle med allierte og overbevise Trump om at Ukraina ikke bare trenger støtte, men også har virkemidler som kan endre Russlands kalkyle.
Vi spør hvor langt den amerikanske presidentens makt egentlig rekker.
Trump kan legge betydelig press på både Russland og Ukraina. Men han kan ikke alene bestemme hvilke tap de to landene vil akseptere, eller hvilke sikkerhetsgarantier som gjør en fredsavtale holdbar.
Så til Israel.
Benjamin Netanyahu står foran et politisk oppgjør der sikkerhet, ansvar og krigens konsekvenser blir sentrale spørsmål.
Samtidig spiller Jared Kushner fortsatt en rolle i amerikansk Midtøsten-politikk. Kushner har en langvarig personlig og familiær forbindelse til Netanyahu, men også erfaring fra Abraham-avtalene og tidligere diplomatiske initiativer.
Hva betyr slike relasjoner når diplomati foregår i skjæringspunktet mellom statsinteresser, personlig tillit og politisk overlevelse?
Og hvordan kan de påvirke USAs tilnærming til Israel i en periode der Netanyahu også må forholde seg til israelske velgere?
I del to vender vi blikket mot det amerikanske mellomvalget.
Demokraten Jon Ossoff har utviklet en valgkampstil som minner mer om et rettsdrama enn en tradisjonell politisk tale.
Han legger fram påstander, bygger en argumentasjonsrekke og forsøker å stille Trump og Republikanerne til ansvar foran velgerne – nesten som om publikum var en jury.
Kan denne metoden fungere bedre enn den vanlige politiske retorikken?
Før hovedsakene blir det også tid til ukas må-eller-moro.
Vi ser på en oppsiktsvekkende skikkelse i Trumps kommunikasjonsapparat, diskusjonen om Federal Reserve og nye inflasjonstall – og spør hva som faktisk kan få den amerikanske sentralbanken til å endre renten.
Og vi tar en alvorlig avstikker til Polen, der påstander om hybride påvirkningsoperasjoner og skoleskytinger reiser spørsmål om hvordan frykt og desinformasjon kan brukes for å destabilisere samfunn.
","author_name":"Gjermund Eriksen"}