Kan Cornell-saken bli MeToo – the sequel?
Ane Holme er tilbake og vi snakker om hva den kvinnen, de fleste kvinner og de fleste menn er opptatt av i mellomvalget.
Men først litt kjærlighet.
Jimmy Kimmel har hatt en ganske bemerkelsesverdig uke. Zohran Mamdani har vært innom og snakket om New York-politikk på en måte som inkluderer både hull i asfalten og Parents Night Out.
Og så dukket Robert De Niro opp med balltre.
De Niro spilte FCC-sjef Brendan Carr – USAs mektige kringkastingsregulator – i en satire over myndighetenes konflikt med Kimmel. Med andre ord: litt The Untouchables, litt Taxi Driver og ganske mye amerikansk politikk anno 2026.
Så til saken som kan vise seg å få langt større betydning de siste ukene før mellomvalget.
Cornell.
En tidligere Cornell-student, anonymisert som Jane Doe, anklager syv medlemmer av Chi Phi-brorskapet for å ha dopet og voldtatt henne i 2024. De anklagede bestrider sentrale deler av fremstillingen, og den lokale påtalemyndigheten valgte opprinnelig ikke å reise straffesak.
Men saken har eksplodert på nytt.
Søksmålet inneholder meldinger fra en gruppechat med 57 medlemmer. Cornell gjennomførte selv disiplinærsaker: to av de anklagede ble utvist, andre fikk ulike sanksjoner. Og etter ny gransking av hvordan saken opprinnelig ble håndtert, er etterforskningen gjenåpnet og New Yorks guvernør Kathy Hochul har utnevnt statsadvokat Letitia James til særanklager.
Så hvorfor treffer akkurat denne saken så voldsomt?
Den inneholder nesten alle ingrediensene som gjorde MeToo til noe større enn enkeltsaker: eliteinstitusjoner, privilegerte unge menn, en kvinne som sier systemet sviktet henne, seksuell makt – og digitale spor som gjør det mulig for offentligheten å se deler av kulturen rundt hendelsene.
Men 2026 er ikke 2017.
USA er blitt mer polarisert. Kjønn har blitt en enda tydeligere politisk skillelinje. Og landet befinner seg fire uker fra et mellomvalg.
Derfor spør vi om Cornell kan bli mer enn en kriminal- og campushistorie.
Kan saken mobilisere kvinnelige velgere? Kan den kobles til en bredere følelse av at mektige menn slipper unna konsekvenser? Og finnes det en sammenheng mellom dette og en kvinnelig politisk mobilisering som allerede er synlig i deler av valgdataene?
Vi skal være forsiktige med svaret. Én sak skaper ikke automatisk en politisk bevegelse.
Men MeToo begynte heller ikke som en valgkampstrategi.
Så til Donald Trump.
Et bilde, flere verbale feil og gamle og nye historier om presidentens alder har igjen satt fyr på sosiale medier.
Hva vet vi egentlig om Trumps helse?
Her forsøker vi å gjøre noe internett ikke er spesielt godt konstruert for: skille fakta fra spekulasjon.
Trump er 80 år. Han har selv forklart synlige blåmerker med aspirinbruk, og Det hvite hus har offentliggjort legeopplysninger som beskriver ham som i god helse. Samtidig har reportere dokumentert episoder med verbale feil, tegn på aldring og spørsmål rundt presidentens medisinske åpenhet.
Det er legitimt å undersøke helsen til verdens mektigste folkevalgte.
Det er noe helt annet å diagnostisere dem fra et videoklipp.
Påstander om demens eller andre nevrologiske diagnoser kan ikke fastslås gjennom bilder, talefeil eller politiske opptredener. Derfor spør vi heller: Hva er faktisk nytt? Hva vet vi medisinsk? Hva har Det hvite hus offentliggjort? Og hvor mye av det som nå går viralt, er det samme «Trump kollapser neste uke»-narrativet som deler av offentligheten har ventet på i snart ti år?
Vi tar også en kort mellomvalgstatus.
Republikanske grupper har hatt en enorm økonomisk fordel og brukte allerede innen 23. september mer enn 450 millioner dollar – over dobbelt så mye som Demokratene. Likevel har valgkartet fortsatt beveget seg i en vanskeligere retning for GOP.
Det betyr ikke at pengene ikke virker.
","author_name":"Gjermund Eriksen"}