Det er lenge siden en canadisk statsminister har holdt taler som får oss til å tenke på Love Actually. Men Mark Carney har tydeligvis bestemt seg for at tiden er inne.
For de som husker Hugh Grants statsminister i filmen: Den amerikanske presidenten kommer til London, oppfører seg som om det fortsatt er hans imperium, og får til slutt et høflig, men svært offentlig britisk «nok er nok». Carneys oppgjør med Donald Trump har noe av den samme dramaturgien. Bare uten Hugh Grant, julemusikk og den sjarmerende dansingen i Downing Street.
We Love Carney, Actually.
Denne uken har vi tre hovedsaker.
Først: Canada-avtalen som ikke ble noe av – og hvorfor konflikten kan være viktigere enn selve avtalen.
Trump har lenge hatt en ganske enkel teori om forhandlinger: USA er størst, har mest økonomisk makt og kan derfor påføre motparten mer smerte enn motparten kan påføre USA. Men som David Frum har formulert poenget: Problemet med analysen er at den ser på hvem som kan påføre mest smerte – ikke nødvendigvis hvem som er villig og i stand til å tåle mest.
Carney har valgt å stå imot. Og i talene sine gjør han noe mer enn å krangle om tollsatser og handelsvilkår. Han forsøker å formulere et større canadisk svar på en verden der man ikke lenger kan ta amerikansk lederskap, forutsigbarhet eller vennskap for gitt. Det er et oppgjør med Trump, men også med forestillingen om at USAs allierte alltid må tilpasse seg Washington når amerikanerne bestemmer seg for å endre spillereglene.
Så kommer hovedsak nummer to: Canada-effekten i det amerikanske mellomvalget.
For en handelskonflikt med nærmeste nabo stopper ikke ved grensen. Den treffer bedrifter, industri, arbeidsplasser, priser og velgere – og dermed amerikansk politikk.
Vi ser spesielt på Michigan, Maine og Alaska, og spør om også Iowa og Ohio bør inn i regnestykket. Kan Trumps Canada-politikk ende med å skape problemer for republikanerne i stater der handel, industri eller forholdet til naboen i nord betyr mer enn det gjør fra Det hvite hus? Og er dette et eksempel på den klassiske politiske risikoen ved en handelskrig: Gevinsten er abstrakt og langsiktig, mens regningen kan dukke opp svært konkret hjemme hos velgerne?
Og så til hovedsak nummer tre: Høyesterett, Trump og poststemmene.
Den amerikanske høyesteretten har gitt Trump-administrasjonen en foreløpig seier i striden om presidentens forsøk på å endre reglene rundt poststemming. Det betyr ikke at Høyesterett har avgjort at Trump har rett i det underliggende konstitusjonelle spørsmålet. Men i valgpolitikken kan midlertidige avgjørelser være alt annet enn midlertidige når kalenderen løper mot et valg.
Vi ser på hva retten faktisk har gjort, hva den ikke har gjort – og hvorfor kampen om hvordan amerikanerne stemmer igjen blir en del av kampen om hvem som styrer Amerika.
Tre saker, altså: Canada gjør opprør. Mellomvalget kan merke konsekvensene. Og Høyesterett beveger seg inn i nok en strid om spillereglene for amerikanske valg.
Og så har Optimisten fått en bonusnyhet.
Rosie O’Donnell is back.
Det finnes tross alt konflikter i amerikansk politikk som er eldre, mer personlige og muligens enda vanskeligere å løse enn handelsforholdet mellom USA og Canada.
SuperTuesday: Canada-effekten – We Love Carney, Actually.
","author_name":"Gjermund Eriksen"}