Coaching får mye kritikk. Den er uvitenskapelig, sier noen. Diffus og udefinert. «Hvem som helst kan kalle seg coach.» «Det mangler forskning.» «Begrepene er for uklare.» «Det er ikke et ordentlig fag.»
Noe av dette er berettiget kritikk. Det skal jeg ikke stikke under en stol.
Men da jeg begynte å studere psykologi, ble jeg overrasket. For de samme anklagene rettes også i stor grad mot etablert psykologi. Psykologer har kranglet om de mest grunnleggende begrepene i over hundre år – uten å komme til enighet. Ja, mange mener at hele metoden forskning foregår på er bygget på feil premisser.
I denne episoden tar jeg, Jeanette Sleveland, deg med inn i et fagfelt som snudde opp ned på mye av det jeg trodde jeg visste. Med utgangspunkt i kritisk psykologi løfter vi blikket – fra den enkelte coach og det enkelte kursbevis – og stiller noen større spørsmål: Om faget vårt. Om samfunnet vi lever i. Og om hvem som egentlig tjener på at folk ønsker å bli en bedre versjon av seg selv. Dette er ikke et forsvar for coaching. Det er heller ikke et angrep. Det er et forsøk på å forstå konteksten vi jobber i – en kontekst de fleste av oss aldri har lært å se. En kontekst ingen lærte oss gjennom tradisjonell psykologi- eller coachutdanning.
jeg forteller blant annet om en norsk helsekampanje som ga meg klump i halsen. Et filosofisk begrep fra 1970-tallet fikk meg til å se på selvutvikling med helt nye øyne. Og ett spørsmål fra kritisk psykologi har blitt hengende ved meg siden: Hvem tjener egentlig på det vi driver med?
Bli med inn i ubehaget. Det er verdt det.
","author_name":"Mentalskolen AS"}