Som barn er man i sine foreldres vold, har den svenske forfatteren Sara Stridsberg sagt. For hovedpersonene i Vigdis Hjorths siste roman, Gjentakelsen, og Lars Ramslies roman Fjellet, geværet, vannet, er det definitivt virkeligheten. De skildrer begge hjerteskjærende vonde og brutale relasjoner mellom foreldre og barn, (en kjærlighet som tåler og tåler,) der foreldrene vokser seg store og altoppslukende i sine barns liv, også lenge etter at barna har blitt voksne. Begge kretser rundt tematikk vi kan gjenfinne tidligere i forfatterskapene deres, Ramslie i Biopsi og Hjorth i Arv og Miljø og Tredje person, entall.
Hvorfor er det noen minner som vender tilbake til oss, som vi aldri blir ferdige med? Hva kan litteraturen lære oss om minnets og hukommelsens kraft?
Lars Ramslie har vært en markant litterær stemme helt siden debuten Biopsi i 1997, som han høstet Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Han har gitt ut en rekke kritikerroste romaner, deriblant Fatso og Uglybugly. Fjellet, geværet, vannet er hans sjuende roman.
Vigdis Hjorth er en av våre fremste forfattere, og står hittil bak 38 titler, prisvinnende og kritikerroste romaner, barnebøker og essaysamlinger. Hun har blant annet blitt tildelt Gyldendalprisen, Brages Hederspris, og Aschehougprisen, og romanen Er mor død? ble i år langlistet til den prestisjefylte internasjonale Bookerprisen.
På Litteraturhuset møter Hjorth og Ramslie forfatter og journalist Marte Spurkland til samtale om hvordan barndommen og ungdommen former oss, om minner og traumer, om selvdestruktivitet og litterær tankekraft.
","author_name":"Stiftelsen Litteraturhuset"}