{"version":"1.0","type":"rich","provider_name":"Acast","provider_url":"https://acast.com","height":250,"width":700,"html":"<iframe src=\"https://embed.acast.com/$/608feedd06d0cf2cd9728fa7/608feee606d0cf2cd9728faa?\" frameBorder=\"0\" width=\"700\" height=\"250\"></iframe>","title":"En mor med bagasje - Sandra Lillebø, Peter Øvig Knudsen og Finn Skårderud i samtale","description":"<p><em data-stringify-type=\"italic\">Selvsagt vet hun at jeg skriver. Det er derfor hun hele tiden forsøker å få tak i meg. For å nå inn til meg igjen, for å avbryte det jeg gjør.</em>  Sandra Lillebø romandebuterte med utgivelsen <em data-stringify-type= \"italic\">Tingenes tilstand</em>, som tar for seg belastningen ved å vokse opp som barn av en psykisk syk mor. Grepet en mor har på en datter, selv etter at datteren har blitt voksen og har brutt kontakten. Det å kjenne på måten de to er filtret sammen på, det klamme grepet og den umulige oppgaven det er å slippe fri. Kritikerne har omtalt utgivelsen som rystende, viktig og har trukket fram tekstens store litterære alvor.</p> <p>Danske Peter Øvig Knudsen er sakprosaforfatter og mest kjent for sine kritikerroste og hardt debatterte utgivelser om terrornettverket Blekingegade-saken (<em data-stringify-type= \"italic\">Blekingegadebanden).</em> Hans siste tittel, <em data-stringify-type=\"italic\">Min mor var besatt. Da jeg møtte depresjonens demon</em>, åpner med at moren dør. Noen timer senere, på spørsmål fra kjæresten om hvordan han føler seg svarer han: «Jeg er i et ganske fabelagtigt fremragende humør». Lettelsen han føler på er enorm. Ikke lenge etter bestemmer han seg for å skrive en bok om henne. Etter å ha holdt moren på en armlengdes avstand helt siden ungdomsårene, går han inn i hennes liv, hennes mørke. Men i forsøket på å formulere hennes historie, mister han sitt eget språk. Han klarer ikke skrive, knapt å leve og holder på å bli fortært av mørke hans også.</p> <p>To sylskarpe utgivelser om barndom i skyggen av psykisk sykdom, og hvordan foreldres bagasje setter seg i barnekropper.  Er det mulig å bruke skriften for å bli fri fra en belastende oppvekst? Og  hvor går grensen for hva man kan skrive om sine nærmeste?</p>","author_name":"Stiftelsen Litteraturhuset"}