Noen opplever begrepet livsmestring som problematisk. Innebærer livsmestring at barna nå også må vise at de mestrer livet? Eller handler det om at vi voksne må være tilstede i barnas liv på en annen måte? For eksempel ved å støtte dem i å mestre motgang? For når livet leker og alt er bra, så trenger vi vel ikke så mye støtte?
","author_name":"Trond Kristoffersen"}