Sett fra land er det lite som røper hvor grunt havet er utenfor Slettnes. Raanes forteller at det enkelte steder bare er to til fire meter dypt, selv langt fra land. Fiskerne hadde et eget knep for å finne leia. Når fyrtårnet og kirketårnet i Gamvik lå på linje sett fra båten, visste de hvor de var. To kjente landemerker, sett fra riktig vinkel, ga dem et med å navigere etter.
Lyset på Slettnes ble tent første gang 15. september 1905. I mørket kunne sjøfolkene se fyret, men i tett tåke trengte de et signal de kunne høre. I 1922 fikk Slettnes en tåkelur som ga et støt hvert trettiende sekund. Senere i podkasten kommer Raanes og programlederen over utstyr etter tåkeluren. Selve luren er borte, og Raanes skulle gjerne hatt den der ennå. Slettnes fyr
Da tyske styrker trakk seg tilbake fra Finnmark høsten 1944, sprengte de fyrstasjonen. Den nederste delen av støpejernstårnet ble stående. Etter krigen kunne fyrbyggerne derfor reise et nytt tårn oppå det gamle. Visit Nordkyn
I episoden forteller Raanes hvordan de tunge støpejernsdelene kom sjøveien til Risfjorden, der det fantes en havn å losse dem i. Oppe i tårnet går det an å følge arbeidet med øynene. Programlederen stanser ved stålet og skruene som holder konstruksjonen sammen. Lenger oppe kommer skiftet i trappa. Den som går til toppen, krysser dermed grensen mellom det opprinnelige Slettnes fyr fra 1905 og gjenreisningen etter krigen.
Da Slettnes ble gjenreist som familiefyr, bodde det to familier i hvert av de to bolighusene. Raanes trekker fram en detalj som sier mye om det lille samfunnet. Uansett hvilken stilling man hadde på fyret, fikk familien samme slags leilighet. Selv utedoene og bodene var like.
I maskinhallen gjaldt andre husregler. Gulvet var gråmalt og så velholdt at man ifølge Raanes måtte inn på sokkelesten. For ham, som selv har vært med på å sette bygningene i stand, er det en krevende standard å leve opp til.
Etter hvert ble familiehusholdene avløst av mannskaper som gikk turnus. Fyret ble automatisert i 1986, men det gikk nesten tjue år før den siste bemanningen forsvant i 2005. Store norske leksikon
Midt i samtalen får rommet der de sitter, en annen historie. Under den kalde krigen lyttet en stasjon ved Gamvik etter sovjetiske ubåter. Raanes forteller at hydrofoner på havbunnen fanget opp lyd, og at kabler førte signalene inn til land. På en gård i nærheten, lokalt kalt «Spiongården», arbeidet folk med å skille lyden av én ubåtklasse fra en annen.
Ifølge Raanes flyttet deler av virksomheten senere inn på fyrstasjonen. Datamaskinen som tok imot signalene, sto i nettopp det rommet der podkastintervjuet foregår.
","author_name":"Jitse Buitink"}